Patrick Modiano: Søndager i august (Dimanches d' août)

«Til slutt fikk han øye på meg. Det var i Nice, nederst i Boulevard Gambetta. Han sto oppe på et slags podium foran et stativ med skinnjakker og skinnfrakker, og jeg hadde klart å komme meg helt forrest i mengden av tilskuere som sto der og hørte på at han fallbød varene sine.»

Slik begynner romanen Søndager i august av Patrick Modiano. Dette er den tredje jeg har kjøpt og lest, det vil si alle bøkene som hittil er utgitt på norsk. Den ble utgitt i 1986 og er på 143 sider.

«Han» er Frédéric Villecourt og fortellerstemmen er Jean. De går på kafé for å ta et glass:

«- Det er noe jeg gjerne skulle ha gjort klart for Dem ...Han så dystert på meg. - Det er det at ... Jeg var ikke gift med Sylvia, selv om det så slik ut ... Min mor var imot dette giftermålet ...

I brøkdelen av et sekund sto fru Villecourts skikkelse for meg, sittende på bryggen ved bredden av Marne.

- De husker vel min mor ... Hun var ikke grei ... Det var noen pengeproblemer oss imellom ... Hun ville ha slått hånden av meg, om jeg hadde giftet meg med Sylvia...

- Dette forbauser meg virkelig.

- Vel, det er sånn det er ...

Var det en drøm? Hvorfor skulle ikke Sylvia ha fortalt meg sannheten? Jeg husket til og med at hun gikk med ring.

- Hun ville folk skulle tro at vi var gift ... Det var hennes stolthet om å gjøre ... Og jeg oppførte meg jo som en feiging ... Jeg skulle ha giftet meg med henne ...

Jeg ble visst pent nødt til å innse at denne mannen ikke lignet på den han var for syv år siden. Han ga ikke lenger uttrykk for denne selvsikkerheten og grovheten som hadde gjort ham så ufordragelig for meg. Tvert imot var han nå preget av en resignert mildhet. Selv hendene hans hadde forandret seg. Han hadde ikke lenke om håndleddet lenger.»

Det gis med dette informasjon om at det for en del år tilbake har vært en forbindelseslinje mellom Jean og Villecourt, og at det har vært en kvinne med i bildet: Sylvia.

Jean bor på et hybelhus som tidligere har vært et hotell, er tidligere fotograf, men jobber på et bilverksted som er under nedleggelse. Han tenker tilbake til da Sylvia ankom Nice:

«Jeg trodde livet mitt ville ta en ny retning og det var nok å holde seg en tid i Nice for å viske ut at det foregående. Til slutt ville vi ikke kjenne den tyngden som hvilte på oss. Den kvelden gikk jeg med mye raskere skritt enn nå. I Rue Gounod hadde jeg gått forbi frisørsalongen. Det rosa neonlyset skinner der ennå – jeg klarte ikke å la være å se etter det før jeg gikk videre.

Jeg var ennå ikke et spøkelse, som nå i kveld. Jeg sa til meg selv at jeg kom til å glemme alt og begynne på nytt i denne ukjente byen. Begynne på nytt. Det var den setningen jeg gjentok for meg selv mens jeg gikk oppover Rue Gounod med lettere og lettere skritt.»

Jean møter Sylvia på togstasjonen:

«Hun hadde en stor, knallrød skinnveske som eneste bagasje, og Sydkorset om halsen. Jeg følte en slags beklemthet da jeg så henne komme imot meg. Jeg hadde forlatt henne en uke i forveien på et hotell i Annecy, for jeg ville dra alene til Nice og forsikre meg om at vi virkelig kunne slå oss ned der.

Det glitret i Sydkorset mot den sorte bomullsgenseren i halsåpningen på kåpen. Hun fanget blikket mitt, smilte og kneppet igjen kåpen. Det var uvørent å gå med den juvelen på en så pralende måte. Hva om hun på toget var blitt sittende overfor en juveler og han hadde begynt å se nærmere på henne? Men denne urimelige tanken måtte jeg også smile av. Jeg tok reisevesken hennes.»

I fortellingen veksler han ennå mellom nåtid og fortid:

«Min nåværende hybel ligner på den i Sainte-Annehuset i Rue Caffarelli. Det er den samme lukten her, om vinteren, på grunn av fuktigheten og det gamle treverket og skinntrekket på møblene. I det lange løp smitter bosteder av på en, men i Rue Caffarelli, sammen med Sylvia, var jeg annerledes til mote. I dag har jeg ofte inntrykk av å gå i forråtnelse. Så tar jeg meg sammen. Etter en stund forsvinner denne følelsen, og det eneste som blir igjen er en lidenskapsløs fornemmelse av ro og letthet. Ingen ting betyr noe lenger. Den gangen i Rue Caffarelli hendte det at jeg ble motløs, men fremtiden sto for meg i fordelaktig lys. Vi ville til slutt komme oss ut av den kinkige situasjonen vi befant oss i. Nice var bare et stoppested underveis for oss. Med det aller første skulle vi reise langt bort herfra, til utlandet. Jeg gjorde meg illusjoner. Jeg var ennå ikke klar over at denne byen var en sump og at jeg litt etter litt kom til å sette meg fast i den. Og at den eneste reiserute jeg kom til å følge på alle disse årene var den som fører fra Rue Caffarelli til Boulevard de Cimiez, der jeg bor nå.»

Sylvia og Jean er i Nice og i et forsøk på å få solgt juvelen Sydkorset. De kommer i kontakt med ekteparet Neal, og oppfører seg uvørent med tanke på de verdier juvelen representerer. Det ligger en spenning i historien, og helt til slutt får vi vite hvordan Villecourt, Sylvia og Jean møttes og hvordan denne historien starter.

Fra det norske forlaget Cappelens beskrivelse av romanen:

"Den vemodige, mystiske parisertåkens dikter", har Patrick Modiano blitt omtalt som. Det er en treffende karakteristikk. Modianos personer er lett gjennomsiktige, nesten uhåndgripelige. Det er mer stemninger enn handlinger som skildres. Allikevel ligger det en dramatisk historie skjult under overflaten.

Etter å ha lest de tre romanene synes jeg dette er en fin og treffende beskrivelse av dem. Det er mye likt. Historien starter i nåtid og beveger seg tilbake til fortid. Det ligger en spenning i historien som leseren får et innblikk i. Men når en har lest romanen, ligger det fortsatt noe som det ikke er nøstet opp i. Noe er til og med ukjent for hovedpersonen. 

Lesverdige bøker som jeg tror blir enda bedre om man leser dem om igjen og på den måten legger merke til beskrivelsene og detaljene som gis underveis.

I romanen Søndager i august foregår handlingen i Nice. Det har jeg ikke vært. I romanene Gater i mørke og Ungdomstid er historien hentet fra Paris. Her er noen private bilder jeg tok sommeren 2014 i Paris- trykk på bildene og de blir større.