Den
amerikanske forfatteren James Salter døde 19. juni 2015 – 90 år gammel. Romanen
Alt som er ble utgitt i 2013 og på
norsk i 2015. Det er den tredje boken jeg har lest av forfatteren, og jeg likte
boken - på samme måte som de to andre. Romanen er på 396 sider og jeg lånte den
av biblioteket.
Romanen
starter slik:
«Hele natten, i mørket, strøk vannet
forbi. I rad på rad med jernkøyer under dekk, tause, seks i dybden, lå
hundrevis av menn, mange på rygg, fortsatt med øynene åpne, enda det snart var
morgen. Lysene var dempet, maskinene dunket uopphørlig, ventilatorene trakk inn
rå luft, femten hundre mann med oppakning og våpen tunge nok til å sende dem
rett til bunns, som en ambolt som mistes i sjøen, en del av en enorm hær på vei
mot Okinawa, den store øya som lå rett sør for Japan. Egentlig var Okinawa
Japan, en del av landet, fremmed og ukjent. Krigen, som hadde pågått i tre og
et halvt år, var i sluttfasen. Om en halvtime skulle de første gruppene av
soldater gå på en rekke inn til frokost og spise stående, skulder ved skulder,
uten å snakke. Skipet gikk ro og stille. Det knaket i stålskroget.»
Vi møter
romanens hovedperson, Philip Bowman, da han er løytnant i den amerikanske
marinen under 2. verdenskrig. Men romanen er ingen krigsroman. Den tar for seg
Bowmans liv etter krigen da han etter å ha studert på Harward jobber som
redaktør i et forlag i New York, og mennesker han har nære relasjoner til:
familie, venner, kolleger, forretningsforbindelser og ikke minst kvinnene i
livet hans.
På bokomslaget står det bl a:
«Hvem er han egentlig, denne Bowman? Liker vi
ham eller liker vi ham ikke? Synes vi synd på ham eller er det til pass for ham
når han snubler i sine valg eller ikke-valg...? Hva er det Salter egentlig
ønsker å fortelle oss? At livet, når det kommer til stykket, ikke dreier seg om
mer enn sex og god mat? Og litterære perler, som forleggeren Philip Bowman
ville ha tilføyd?»
Jeg likte
karakteren Bowman – hans innstilling til livet. Helt til han begår et grovt
overtramp mot en person. At han kjente behov for å hevne seg er forståelig, men
hevnen rettet han mot feil person. Jeg synes ikke synd på han på noe tidspunkt
i de 40 årene vi følger han. Hvorfor skulle jeg det - mannen er smart og har muligheten til å ta andre valg enn de han tar og som han ikke kommer så godt ut av det. Uansett - romanen er kjemisk
fri for sentimentalitet.
Hva Salter
vil fortelle leseren er ikke enkelt å mene noe om. Han forteller historien slik
at den enkelte leser kan legge til og trekke fra alt etter hvor mye en vil
investere i historien. Kollegaen til Bowman, Eddins, sier han ikke liker forfattere
som gir han for mye av personenes tanker og følelser. Han liker å se dem, hva
de sier og finne det ut selv. Det er etter min mening en av James Salters
styrker som forfatter, han «overforteller» ikke. En annen styrke er at det er
en ro rundt fortellingen. En roman som fikk meg til å senke skuldrene fra
første side. Jeg har brukt en uke på å lese den – delvis fordi jeg har vært en
uke i London. Storbyen er heseblesende, ikke minst på grunn av en sommervarm
by, og da er det godt innimellom å ta seg en pause og forsvinne inn i James
Salters univers
Jeg håper
flere leser romanen Alt som er og de
andre bøkene av James Salter som er gitt ut på norsk. Det er mye jeg kunne
sitert – James Salter skriver godt og det er mange beskrivelser som fortjener
oppmerksomhet. Jeg velger å avslutte med en beskrivelse av høsten – Beatrice er
Bowmans mor:
«Beatrice hadde, kanskje på grunn av
farens død, som hun tydelig husket, fremdeles en viss angst for høsten. Det kom
en tid, som regel i slutten av august da sommeren rammet trærne med voldsom
kraft og de sto tette av løv, men så, plutselig en dag, ble de underlig stille,
som av forventning, og av erkjennelse. De visste det. Alt visste det, billene,
froskene, kråkene som skred høytidelig over plenen. Solen sto i senit og
omfavnet verden, men snart var det over, alt man elsket var truet.»
Link til
innleggene om de to andre bøkene jeg har lest av James Salter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar