Romanen Jærtegn av Vera Henriksen ble utgitt i
1962 , og er en fortsettelse av boken jeg skrev om her:
Olav Haraldsson
regjerer med hard hånd. Han har sine spioner ute som forteller at folket
fortsatt forholder seg til gudene og bloter. Selv om Olve ikke deltar i
blotingen, men erkjenner seg til den nye tro, har han vært til stede på Mærin.
Han blir innkalt til avhør hos kongen sammen med andre bønder. På vintergildet
som avholdes på Mærin dukker kongen opp og Olve blir drept. Kongen tar gården
Egge fra Sigrid, og hun og de to gjenlevende sønnene, som overlevde sotten som
tok livet av de yngste barna, må følge med til Kaupang. Sigrid vet da at hun er
med Olves barn. Men blir giftet bort til Kalv Arnesson som får gården Egge.
De reiser til Egge
der folket er svært skeptisk til ekteparet. Også sønnene til Sigrid tar avstand
fra moren. Men etterhvert vinner Kalv folkets tillit, og det samme gjør
sønnene. Folk tror at Sigrid var kongens frille da hun var på Kaupang, og at
barnet hun bærer er kongens. Men når sønnen blir født ser alle at dette er
Olves barn. Sigrid får etterhvert et barn til, en datter som hun får med en
skald som hun blir forelsket i. Men uten at andre enn henne kjenner til dette. Hun føler aldri den kjærligheten til Kalv som
hun gjorde til Olve, og behandler han deretter. I tillegg bærer både hun og
sønnene et enormt hat til kongen.
«Han var som grantreet, hadde hun tenkt en gang; alltid den samme
sommer som vinter, i storm som i stille. Han hadde tatt dåpen, gitt løftet
sitt, siden hadde det visst aldri falt ham inn å tvile på noe i læren. Det som
prestene sa godtok han. Men hun var som løvtreet, hun skiftet fra spirende vår
til bugnende sommer, fra flammende høst til øde vinter. Hun kunne godta
prestenes ord eller motsi dem, føle Guds nærhet eller tro at han hadde vendt
seg fra henne.»
Når Jærtegn slutter har kongen drept Sigrids
eldste sønner, og kongen er falt i slaget på Stiklestad.
Da gjenstår å lese
den siste boken i triologien; Helgenkongen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar