Cecilie Enger: Mors gaver

Ensom og forlatt stod boken i bokhylla på biblioteket. Den som er periode var så omsvermet. Flere ganger har jeg sett den stå der uten å låne den med meg. Mors gaver av Cecilie Enger utgitt i 2013 -boken mange har snakket og skrevet så mye fint om. Som jeg tenkte neppe ville være noe for meg. Fordi den oste av en datter som elsket sin mor, en mor som var sterkt angrepet av «flink-pike»-syndromet – begge deler er noe jeg ikke kan kjenne meg igjen i.  I tillegg liker jeg ikke "hysteriske" tilstander rundt en bok. Slike bøker har en tendens til å skuffe – muligens fordi det er knyttet så mange forventninger til dem. Men nå er boken lest og jeg likte boken.

Boken ble for meg en vond-god bok. En bok som også fikk tankene mine til å vandre i og reflektere over eget liv; fortid, nåtid og fremtid. 

«Motoren» i boken er lister moren har skrevet og som forfatteren finner da familien rydder oppi barndomshjemmet  i november 2010 – seks måneder etter at moren er flyttet på sykehjem.

«Jeg setter meg på gulvet og blar i de løse arkene. Kolonner, navn, gjenstander. Det er julens gavelister i nummerert rekkefølge. Den første listen er fra 1963, det året jeg ble født. Den siste fra 2003. Navn jeg kjenner godt, på fettere, kusiner, tanter og onkler. Andre som bare er vage minner om hvite knuter i nakken, mørke klær, staselige barter. Jeg husker plutselig mennesker jeg har glemt; fru Hansen som vasket huset vårt på begynnelsen av 70-tallet, som lot meg rengjøre sammen med henne mens hun fortalte grove historier. Og de uendelig freakete, unge naboene som luktet krydder og svette, som gikk nakne om sommeren og leste bøker de ville diskutere med mor. Og der er mors venninner med sine pussige kallenavn.

På hver side er det kanskje trettifem eller førti navn i den første kolonnen, det er de mine foreldre ga julegave til. I neste kolonne står det Elling, broren min, deretter meg, og etter at søsteren min Anne Johanne ble født, fikk hun også en kolonne der det står hva vi ga til noen av disse slektningene. Og på baksiden; hva foreldrene mine fikk, av hvem. Og hva vi barna hadde fått, helt frem til v i ble atten.

Alle julegavene har hun skrevet ned. Gjennomtenkt, planlagt, innkjøpt, laget, arvet, ønsket og fått. Til sammen må det være noen tusen gaver. Jeg studerer de løse arkene lenge.»

Det som forfatteren og jeg som leser tenker – hva var det som drev moren til å gi så mye gaver, føre gavelistene mv. Moren kan hun ikke spørre – hun har Alzeimer.

«I mors avdeling bor det ti gamle menn og kvinner, alle med forskjellige former for glemsomhet, forvirring og fortvilelse. Men det er bare mor som beveger seg gråtende rundt og roper høylytt, sint eller redd. De andre sitter for det meste i stolene sine, under et teppe eller på et tynt lag av plast for at det ikke skal trekke urin ned i setestoppen. Det sildrer tiss ned på gulvet i stedet...

...Ofte er mor lei seg, men det hender også hun er glad når jeg kommer. Og at hun på en måte blir trist og fortvilet og irritabel i løpet av besøket, og at hun gråter når jeg går. Da vil hun være med og sier med hundetriste øyne: «Skal du la meg være igjen her?» Som om hun føler seg forlatt midt i en rundkjøring.

En lege fortalte oss i en pårørendesamtale at mor mest sannsynlig ble lei seg av møter med mennesker hun kjente godt, fordi det på en vag og forvirrende måte fikk henne til å begripe hva hun hadde tapt. Hun hadde sagt det mens hun tappet pekefingeren mot overleppen sin. Etterpå, mens hun noterte noe på et papir, hadde jeg spurt om hun mente at vi skulle la være å besøke henne?

Legen hadde sett opp på meg og sagt: - Nei, selvfølgelig ikke. Jeg sier bare at hun ikke nødvendigvis er trist før dere kommer, og ikke lenge etterpå heller.»

Med grunnlag i gavelistene beveger forfatteren seg tilbake til barndommen. Forteller slektens historie. Besøk hos mormor og morfar som var opphøyde og originale kunstnere som det var knyttet et vell av historier og myter til. Farmoren som elsket å kjøre bil. Farmorens aller første minne var synet av en automobil. Som ved sin søm var en sann gjenbruker uten å være idealist. Om farmorens store sorg. Om faren, moren, søsteren og broren, og andre familiemedlemmer. Hvordan minner og savn dukker opp ved ting og listene moren har skrevet.

Hun leser et essay av Marcel Mauss: Gaven. Hun blir helt oppslukt av det hun leser, men synes han tidvis er noe streng når han kaller gaver som formalisme og sosial løgn sett hen til hvor mye engasjement, forventning og personlighet moren la i gavene. Men at det å gi gaver skapes en forventning om gjengjeldelse har hun selv opplevd; som hun skriver: «Det finnes ingen gratis gaver». Men at før hun fant listene tenkte hun aldri på morens gaver som annet enn omtanke.  

«Jeg synes verken essayet, eller jeg, yter mor rettferdighet ettersom hun ikke kan snakke om dette selv. Jeg får dårlig samvittighet for tankene mine om at hun kanskje målte og veide gavene, og at hun muligens merket seg hvem som takket og hvem som ikke gjorde det.

Jeg trenger jo ikke å ta påstandene alvorlig eller være enig med Marcel Mauss' åttifem år gamle funn og påstander, men jeg synes likevel mors lysende raushet blir tilsmusset. Men jeg fortsetter å lese. Mot slutten av Gaven argumenterer Mauss mot samfunnsvitere som forsøker å redusere all samhandling til kalkyler, vinning og tap. Jeg kjenner en lettelse. Han fremhever mangfoldet av motiver som ligger til grunn for utvekslingen, og at målet for gavene til syvende og sist er fellesskap. Og at den endelige virkningen er opprettholdelse av en sosial orden, som også er en moralsk orden. Utvekslingen av gaver er dypest sett obligatorisk. Å unnlate å gi, eller å nekte å ta imot, er en fornektelse av samfunnets grunnverdier.»

Vel, litt senere skriver forfatteren:

«Mor rakner litt etter litt, og nå har hun mistet forståelsen av hva en gave er. Hun som alltid satte frem de styggeste bilder på peishyllen og la de mest usmakelige puter i sofaen når giverne av disse tingene kom på besøk. Ga jeg henne et smykke, brukte hun det alltid når vi var sammen. Og da Ola, som seksåring, kjøpte en stor, blå plastring til henne, gikk hun med den hver gang han traff henne.»

Dette bekrefter at det lå en forventning om gjenytelse i gave-manien som jeg tenker at dette også kan kalles. At dette gjelder for alle gavene og at dette gjelder på et generelt grunnlag for de som liker å gi gaver, har ikke jeg grunnlag for å si noe om. Men jeg synes at essayet hun viser til har mye i seg.

Personlig har jeg møtt mennesker som har store forventninger om gjenytelse for gaver de gir. I noen tilfeller har jeg opplevd det som påtrengende, og har fått meg til å reflektere over og bli skeptisk til de som viser en stor iver etter å gi gaver. Det er noe dominerende i det som jeg misliker. Jeg tror at moren til forfatteren hadde provosert meg hva angår iveren etter å gi gaver. Jeg tror ikke at hun hadde likt min holdning til gaver. Eller min evne til å takke nei. Det som provoserer meg mest er mennesker som ikke liker å kaste ting, f. eks klær de ikke liker, og skal prakke dem på andre. 

Men boken handler om mye mer enn gaver. Bla a hadde moren mange andre egenskaper som hun forteller om. Her er mange temaer en kan reflekter over osv. Jeg tenker at dette er en bok som kan treffe ulikt.