«En ubestemt ettermiddag i slutten av august gikk en pappa rundt
i hagen sin og kjente seg overflødig. Han visste ikke hvor han skulle gjøre av
seg, for alt som var å gjøre var allerede gjort eller så var det en annen som
holdt på med det.»
Pappaen og havet ble utgitt i 1965
og er en av bøkene jeg har kjøpt, lest og skrevet innlegg om etter å ha lest
denne boken:
Alle bøkene er illustrert av forfatteren
Tuula Karjalainen skriver at boken er om en kjernefamilie i krise og først og fremst er boken om Tove
Janssons far Victor Jansson, både på godt og vondt: «I boka vil Mummipappa være et ekte mannfolk og uten å spørre familien
sin i noen større grad bestemte han seg for å flytte til en fyrøy.«
Familien han har med er Mummitrollet, Mummitrollet og Lille My. De
stenger ned huset i Mummidalen og setter ut i båten Eventyret. Oppholdet skal
bli alt annet enn lett.
Boken er melankolsk og jeg savner humoren som har
preget de øvrige bøkene. Det er kun Lille My med sine saftige utsagn som letter på
stemningen. Jeg hadde også håpet på en annen slutt. Selv om dette er en bok om havet,
som jeg er glad i, blir ikke dette boken jeg liker best av bøkene jeg har lest.
Fra biografien:
«Pappaen og havet er en lovsang til
havet i alle dets former, til dets mildhet, stormer og uforutsigbarhet. Boka er
også en fortelling om hvor vanskelig det er å bli selvstendig, og om
tilpasningen som familielivet krever. Mummitrollet flytter bort fra familien og
til en hytte som han selv har bygget, og tar livet i besittelse. Og blir
selvstendig. Også Mummimamma finner nye sider av seg selv. Hun maler
hjemlengselen sin på veggene i fyret, gjemmer seg blant de praktfulle blomstene
hun har malt, og lever som hun selv vil, ikke bare for andre.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar