Tove Jansson: Det usynlige barnet og andre fortellinger

Det usynlig barnet ble utgitt i 1962 og er den åttende boken jeg har kjøpt, lest og skrevet innlegg om etter å ha lest denne boken:

Biografi: Tove Jansson - Arbeid og elsk, av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest.

Alle bøkene er illustrert av forfatteren

Ifølge biografien kalte Tove De usynlig barnet for en «novellesamling for barn»:  

«Det usynlige barnet er en klok bok, med spenning som blir til av forholdene mellom skapningene, av deres personlighetstrekk og deres sammenstøt. Alle fortelles om med et sterkt psykologisk grep. Boka er snarere skrevet for voksne, selv om de kjente skikkelsene åpner den også for barn. Tittelnovellen er blitt en klassiker blant fortellinger som behandler barns utvikling. Den er en skildring av hvordan kulde og ironi nådeløst dreper et ennå skjørt jeg. Et barn utvikler seg ikke hvis det ikke får kjærlighet. Det må kunne føle seg så trygt at det også våger å bli sint, eller med Mys ord «du får aldri ditt eget ansikt før du har lært å sloss.»

Boken inneholder ni historier i tillegg til tittelnovellen:«Vårvisen», «En nifs historie», «Filifjonka» som trodde på katastrofer», «Historien om den siste dragen i verden», «Hemulen som elsket stillhet», «Hattifnattenes hemmelighet», «Cedric» og «Grantreet».

Som i alle novellesamlinger var det historier jeg likte bedre enn andre.  Men jeg tror at det er mye som er gjemt mellom linjene ved første gangs lesing.

I tillegg til tittelnovellen, falt jeg spesielt for «Vårvisen». En smakebit fra denne historien:

Det er april og Snusmumrikken er på vei til Mummidalen:

«Det hadde vært lett å gå, for ryggsekken var så godt som tom, og det var ingenting som bekymret han. Han var lykkelig med skogen og været og seg selv. Morgendagen og gårsdagen var like langt borte, men akkurat nå skinte solen klart og rødt mellom bjerketrærne, og luften var sval og mild.

Det er en kveld for sang, tenkte Snusmumrikken. En ny vise som skal ha én del forventning i seg og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv.»

Men så tenker han på sin gode venn Mummitrollet:

«Snusmumrikken stoppet opp, og en liten ulyst kom flygende over ham. Mummitrollet som ventet og lengtet så forferdelig. Som satt hjemme og ventet og beundret og sa, naturligvis skal du være fri. Det er klart at du skal dra din vei. Og det skal være visst at jeg forstår at du må få være alene av og til.

Og samtidig var mummitrollets øyne svarte av skuffelse og hjelpeløs lengsel.

- Oi oi, sa Snusmumrikken og fortsatte å gå. - Oi, oi, oi. Han har så mye følelser, dette trollet. Jeg vil ikke tenke på ham. Det er et fint troll, men akkurat nå slipper jeg å tenke på ham. I kveld er jeg alene med melodien min, og i kveld er ikke i morgen.

Etter en liten stund hadde Snusmumrikken klart å glemme mummitrollet helt. Han var på utkikk etter en koselig leirplass, og da han hørte en bekk litt lenger inne i skogen, gikk han med en gang i retning av den.»

Men så dukker det opp dukker opp et kryp som er stum av beundring over å møte Snusmumrikken. Et lite dyr som har hørt så mye om Snusmumrikken og som minner han på at Mummitrollet lenger etter at han. Som får Snusmumrikken til å bli irritert og uvennlig:

«- Man kan aldri bli ordentlig fri hvis man beundrer noen for

mye, sa Snusmumrikken plutselig. - Det vet jeg.

- Jeg vet at du vet allting, pratet det lille dyret i vei og flyttet

seg enda nærmere. - Jeg vet at du har sett allting. Alt du sier er

riktig, og jeg skal alltid forsøke å bli like fri som du er. Og nå skal

du hjem til mummidalen og hvile deg og treffe kjente . . . Pinnsvinet

sa at når mummitrollet kommer ut av vinterhiet, begynner

han å lengte etter deg med en gang . . . Er det ikke moro å ha

en som lengter etter seg og går og venter og venter?

-Jeg kommer når det passer meg, utbrøt Snusmumrikken

iltert. - Kanskje kommer jeg ikke i det hele tatt. Kanskje går jeg

til et helt annet sted.

-Å. Da blir han nok lei seg, sa krypet.

Det hadde begynt å tørke i varmen, og pelsen på forsiden var

lysebrun og myk. Det pirket bort på ryggsekken igjen og spurte

forsiktig:

- Ville du kanskje . . . Du har reist så mye . . .

- Nei, sa Snusmumrikken. - Ikke nå. Og han tenkte forbitret:

Hvorfor kan de aldri la meg være alene med turene mine?! Kan

de ikke begripe at jeg snakker alt sønder og sammen, hvis jeg må

fortelle om det. Siden er det borte, jeg husker bare min egen

fortelling når jeg prøver å huske hvordan det var.»

Møtet i skogen setter bl a Snusmumrikkens frihetstrang på en prøve... En av flere tankevekkende historier.