Det norske
forlaget Pax viser her
til gode anmeldelser og presenterer romanen Sannheten
om Harry Quebert-saken av Joël Dicker slik:
«Hvem drepte Nola Kellergan? Hva skjedde i New
Hampshire sommeren 1975? Og hvordan skriver man egentlig et mesterverk?
Den unge stjerneforfatteren Marcus
Goldman drar på besøk til sin gamle venn og mentor, forfatteren Harry Quebert,
for å få hjelp med en plagsom skrivesperre.
Kort tid senere finner politiet
liket av en ung jente nedgravd i hagen til Harry, og han pågripes for mord.
Marcus er overbevist om sin venns uskyld.
Han starter sin egen etterforskning,
og begynner å skrive en bok om saken.
Gradvis avdekkes et komplisert nett av
hemmeligheter, og mange uventede og nervepirrende hendelser inntreffer før den
dramatiske sannheten til slutt kommer for en dag.»
Etter å ha lest romanen på over 600 sider, utgitt
i 2012, på norsk i 2014, er det for meg gåtefullt at den har fått mange gode
anmeldelser. Jeg har heldigvis lånt boken av biblioteket. Hadde jeg kjøpt den,
som jeg egentlig hadde planlagt, da hadde jeg kjent meg lurt.
Hadde det vært en kvinne som hadde
skrevet romanen, tror jeg ikke den hadde fått gode anmeldelser, men enkelt blitt
satt i kategorien dameroman/kosekrim. Det er også gåtefullt at jeg leste den
ferdig. Men etterhvert gikk det en f... i meg. Jeg skulle lese den ferdig.
Etter å ha lest 50 sider tenkte jeg på å gi den
opp. Men fordi det var flere bøker jeg begynte på og ikke likte, tenkte jeg at
det var en form for lesesperre som hadde kommet over meg. Jeg fortsatte dagen
etter og fant noe som jeg likte. Som fikk meg til å le. For det er helt klart
noe i den som jeg likte bedre enn andre. Men det var i begynnelsen.
Etterhvert som jeg beveget meg gjennom den, kom
tanken på serien Twin Peaks.
Serien husker jeg lite av, det er musikken som sitter, og jeg ga opp TV-serien ganske
tidlig fordi den ble mer og mer en såpe-serie. Det samme er det med romanen jeg
har lest. Min leseopplevelse er at handlingen etterhvert utviklet seg på samme
måte som såpe-serier bruker å gjøre.
Jeg skal forsøke å beskrive noe av det jeg ikke
likte. For det første
ble det for mye om denne enorme kjærligheten som var mellom Nora på 15 år og
Harry på 34 år. Forfatteren gjentar og gjentar dette til det kjedsommelige. Det ble for mye «løøv...» Karakteren Tamara,
moren til Jenny, blir en dårlig «Mrs. Bennet«, den hysteriske moren i Jane
Austens Stolthet og fordom. Og hvor
stor sannsynlighet er det for at politiet involverer en privatperson i
etterforskningen av en kriminell handling. Lar han få innblikk i
etterforskningen slik Marcus Goldman får. Og 600 sider for å fortelle denne
historien: han burde klart det på 300 sider. Gjentakelsen av det som skjedde i fortid ble til tider utmattende å forholde seg til. Og det stadige bytte av mistenkte
gjør at det som er bra i romanen drukner i usannsynligheter.
I dette
innlegget i Dagbladet skriver en anmelder:
Jeg er enig i mye av de anmelderen skriver, og har også vanskeligheter med å se at det er en mening bak den annet enn å skrive underholdningslitteratur. Men jeg
hater den ikke: jeg kan se at noen kan finne den underholdende. Men jeg burde ikke
lest den ferdig – jeg burde helt klart stolt på magefølelsen jeg fikk etter 50
sider – at dette ikke var noen roman for meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar