«Hun sto nemlig bakerst i køen ved
et av bordene. Han gikk bort og stilte seg like bak henne.
«Ser fristende ut... hva?» sa han.
Ikke særlig original måte å innlede
en samtale på, men i alle fall en begynnelse. Som til og med virket.
«Er De sulten?» spurte hun idet hun
snudde seg.
Tja, var han i grunnen det?
På nært hold virket hun enda mer
tiltrekkende. Deilig hud, store, nøttebrune øyne, skinnende hvite tenner.
«Ja, litt,» svarte han.
«Jeg tror De spiser for meget,» sa
hun smilende og strøk med lange, slanke fingre over det hvite skjortebrystet
hans. Han så at de mørkerøde neglene var ytterst velstelte.
«Så ille ser jeg vel ikke ut?»
Han hadde ikke noe imot hvordan
sakene syntes å utvikle seg.
Hun la skjelmsk hodet på skakke og
betraktet ham, som om resultatet hun kom frem til kunne være av betydning.
Nei, ikke så ille,» svarte hun og
satte kokett trutmunn.»
Det
utvikler seg etterhvert akkurat som sjefsinspektør Morse håper – han har nesten
snøret i bånn med den vakre kvinnen. Men så ringer telefonen – det er Lewis –
det har skjedd et mord. Men han rekker akkurat å få navnet hennes, Anne Scott,
og adressen 9 Canal Reach.
Et halvt år
etter er Morse i nærheten av Jericho i Oxford, boligområdet hun bor:
«Selvfølgelig hadde han ikke glemt Anne
Scott. Nei, han hadde faktisk nokså ofte tenkt på henne. Riktignok hadde han
morgenen efter selskapet hos Mrs. Murdoch funnet et eventuelt forhold til en
inntagende, men altså dessverre gift, kvinne adskillig mindre fristende, og han
hadde ikke engang gjort forsøk på å ringe til henne. Men nå tenkte han på henne...»
Før han går for å overvære et kåseri i Oxford Litterære selskap,
stikker han innom Anne Scott. Døren er åpen, men ingen svarer når han
roper inn i boligen. Han går derifra.
Da han står i baren
etter kåseriet hører han politisirener. Det viser seg at en anonym person har
ringt til politiet og tipset om en død kvinne i 9 Canal Reach: politiet finner Anne Scott hengt i
kjøkkenet. Morse treffer kollegaen Bell og Walters i boligen. Etter å ha
snakket med dem tenker Morse:
«Hun var død. Gud i
himmelen, hun hadde hengte seg. Den varme, myke og inntagende unge kvinnen
hadde gått hen og hengt seg!
Hvorfor?
Hvorfor?»
Ja, hvorfor har Anne Scott hengt seg.
Eller, er det noe kriminelt bak dødsfallet. Hun har en nabo i nummer 10 som har
panoramautsikt til soverommet hennes. Og nøkkel til huset hennes. Hun har
privatelever som hun underviser. Og hva med den tidligere elskeren Charles
Richards. Hvem ringte inn og varslet til politiet. Mannen i nummer 10 blir
funnet drept...
Strange vil at Morse overtar etterforskningen.
Bell har fått stilling som kriminalsjef – han går foran Morse:
«Morse følte et lite stikk av
misunnelse i sjelen. På den annen side var han sikkert verdens dårligste PR mann,
så når alt kom til alt...
Strange avbrøt ham i tankegangen med
å si:
«De er vel ærlig talt ikke særlig
flink til å ta vare på Dem selv, Morse... eller hva? Med Deres dyktighet burde
De ha nådd meget lenger, De kunne ha hatt min stilling, og ha tjent en god del
mer enn De gjør nå.»
«Jeg har privat formue, sir...
privat harem også, forresten.»
«Jeg trodde Deres far var taxisjåfør?
Morse reiste seg.
«Stemmer det, sir. Aga Khan var
stamkunden hans.»
«Kan De avse noen fra Deres private
harem?»
«Dessverre, sir, jeg trenger alle
sammen der.»
«De trenger kanskje Lewis også?»
Nå smilte Morse over hele ansiktet.»
«POLITIBETJENT LEWIS hadde aldri
angret på sitt valg av yrke. Det var nå ti år siden han hadde rykket opp, og
seks år siden han første gang hadde hatt med inspektør Morse å gjøre. I løpet
av disse seks årene hadde han tilbragt mange, mange timer i den store manns selskap,
men det ville være løgn å påstå at han ikke en og annen gang hadde ønsket fyren
ad helvete til. På den annen side hadde samarbeidet med ham, særlig i
mordsakene, unektelig vært særdeles givende, det var i det hele tatt
stimulerende å oppleve Morses metoder. Morse kunne nok være både uberegnelig,
barsk og selvopptatt, men Lewis var stolt over å kunne være på vennskapelig fot
med denne Thames Valley-politiets gigant. Det var heller ikke ubehagelig å
tenke på at mange mennesker betraktet
Morse og ham som en slags parhester,
nesten noe i stil med Gilbert og Sullivan, Lennon og McCartney eller Morecambe
og Wise.»
Når telefonen fra
Morse kommer kan Lewis kone se at han er lykkelig. Parhestene Morse og Lewis setter
i gang med å nøste opp trådene i saken.
Romanen Den hengte i
Jeriko er nr. 5 i serien om inspektør Morse. Utgitt i 1981, 227 sider og jeg har
lånt boken av biblioteket.
Jeg har tidligere
lest nr. 10, 1, 2 og 4. Nr. 6, Den tredje
gåten (1983) har jeg ikke fått tak i. Neste jeg skal lese er nr. 7 som er Anneksets hemmelighet (1986). Selv om
jeg har lest bøkene tett opp mot hverandre er jeg ikke gått lei – heller tvert
imot. Jeg synes dette er gode bøker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar