Tove Jansson: Hvem skal trøste knøttet? (Who Will Comfort Toffle?)

Hvem skal trøste knøttet? ble utgitt i 1960 og er den syvende boken jeg har kjøpt, lest og skrevet innlegg om etter å ha lest denne boken: 

Biografi: Tove Jansson - Arbeid og elsk, av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest.

Alle bøkene er illustrert av forfatteren

Fra biografien om Hvem skal trøste knøttet?:

«Tove skrev historien til redde og små nurk og tenkte at boka skulle fengsle nettopp sånne barn, som hun fortalte til Bo Carpelan i 1964. Tove så mye av seg selv i dette nurket: blyghet, tilbaketrekking og frykt, som hun har slått fast. Men det var mye av henne i knøttet også. Tove har fortalt at hun fikk et brev fra en liten gutt, der han klaget over at han alltid havnet i bakgrunnen. Det var egentlig ingen som la merke til ham eller så ham i øynene. Han var redd for alt. Han undertegnet brevet med navnet «knøttet». Tove tenkte at det å finne og redde et nurk, et enda reddere vesen, ville få knøttets selvtillit til å vokse.

Billedboka er en bok skrevet for barn om forelskelse og om å si ja til kjærligheten; handlingen er lengselen etter en annen og ønsket om å finne en å være samme med.»

Hvem skal trøste knøttet? er en billedbok på vers – forskjellig fra de seks andre jeg har lest og omtalt. Slik starter den: 

Fra biografien: 

«Forfattere blir ofte spurt om hvem de skriver for. Bo Carpelan spurte også Tove Jansson om dette i 1964, og hun svarte at det var for seg selv, ikke så mye for barn, i alle fall ikke først og fremst. «Men om fortellingene mine henvender seg til en spesiell type leser, er det trolig et nurk. Jeg mener dem som har vanskelig for å passe inn noen steder, dem som er utenfor og på grensen [...] Bortkomlingen. Det nurket som man selv har klart å flykte fra eller skjule.» Hun fortalte at nesten alle de talløse leserbrevene som var blitt sendt til henne, var nettopp fra nurk: redde, engstelige og ensomme barn. Mummileserne søker og finner trygghet og trøst i mummiverdenen. Tove har sagt at det å innramme glede og frykt er veien til ting som de voksne lett glemmer, som kontakten med de enkle tingene, følelsen av trygghet, skrekken som finnes overalt. Hun ville ikke utelukke noe som hørte til barnas verden, som det uforklarlige, det ømme og det grusomme: «I alle ærlige barnebøker tror jeg det finnes en skrekkopplevelse. Både engstelige og selvsikre barn trekkes mot den, og mot ødeleggelsen, ubevisst.Det farligste er mørkeredselen, trusselen uten navn. Men også den kan fungere bra som bakgrunn bak tryggheten og gi den mening og kontrastvirkning.»