Dette innlegget er en
fortsettelse av innlegget jeg skrev her:
Til tross for at det
i nesten hundre år var spådd monarkiets undergang, eksisterte det fortsatt. I
1910 var befolkningen i Østerrike-Ungarn kommet over 50 millioner, en
befolkning som var mindre opptatt av politikk enn det daglige brød. Selv om
fremskrittet var ujevnt, hadde de materielle forhold bedret seg betraktelig.
«Men i denne perioden, som skulle
bli keiserrikets sluttfase, så økonomien ut til å være så sterk at man
fortrøstningsfullt kunne gå fremtiden i møte, og stigende levestandard gjorde
at en overveldende majoritet av keiserens undersåtter stilte seg rystende
likegyldig til de intellektuelles svartsyn og politikernes retorikk. Men materiell
fremgang førte ikke til politisk stabilitet, den syntes tvert imot å forverre
spenningene og trykket som til slutt førte til sammenbrudd og oppsplitting av
den multinasjonale stat.»
Det var fortsatt tro
på at problemene med den gryende høyreradikale ekstremisme kunne løses med
politiske prosesser, men det fantes betydelige unntak:
«De egenskapene som i ettertid får
disse mennene til å virke så uhyggelig forutseende, kunne i samtiden virke som
det motsatte: stor selvopptatthet, bevisst blindhet og likegyldighet overfor
organiserte forsøk på å avverge oppløsning og sammenbrudd. De forfattere og
kunstnere som forvandlet det Østerriksk-ungarske keiserrikes dødskamp til et
imponerende utbrudd av skaperkraft — Rilke, Schnitzler, Musil, Broch, Klimt, Kokoschka,
Mahler, Schønberg, Loos, Wittgenstein og Freud, for bare å nevne noen av de
mest kjente — var menn med lite tro og mye skepsis, og slett ingen tro på
politikk og politikere...
Det som kjennetegnet Wien, gjaldt
med dobbelt kraft for det miljøet som omgav Kafka da han modnet som forfatter.
De tysk-jødiske kunstnere og intellektuelle var som gruppe innkapslet i sin
egen maktesløshet; de var fremmedlegemer avvist av alle de gjensidig fiendtlige
fraksjoner, og stilt helt utenfor maktkampene, som sannsynligvis ville gå ut
over dem samme hva utfallet ble.
Forfatteren viser til
opplysningene som foreligger som kan motbevise myten om Kafka som en hemmelig
konspirator i den tsjekkiske anarkistiske Mladych- klubben.
«Mens Prahas synlige ghetto, byens
berømte Femte kvarter, endelig var under nedrivning, var jødenes sporadiske
forsøk på å bryte ut av den usynlige ghettoen i bunn og grunn dømt til å
mislykkes. Den jødiske intelligentsiaen forble stort sett isolert, lukket og
innadvendt, fordi den manglet virkelige muligheter til å øve innflytelse på
begivenhetenes gang. Og ved å søke inn i seg selv og hverandre gjenskapte man
av vanvare en ghetto som slett ikke var så ulik den som besteforeldrene jublende
hadde lagt bak seg, og som nå ble jevnet med jorden kvartal for kvartal. Den
nye ghettoen var en paradoksalt kollektiv «shtetl» av kverulantiske
individualister sammenklumpet i sin egen
selvopptatthets leiegårder med litteratur som religion og selvuttrykk som
middel til frelse. En god del av dem var klynkende unger som veltet seg i
navlebeskuende selvforkjæling, mens de beste gransket kulden i sitt eget indre
og merket at istiden nærmet seg. I så måte var de profetiske.»
Kafka var immun for
smitten fra opprørerne i Det unge Praha. I Motsetning til Brod som bl a svermet
for Gustav Meyrink.
«At Kafka var immun for
denne smitten, skyldes ikke bare hans geni, men også hans isolasjon. For selv i
de mest sosiale årene av sin studenttid var han snarere alene i flokken enn med
i den. Selv om han led under følelsen av å være utenfor, denne straffen for
ukjente synder, står det samtidig fast at hans ensomhet i ung alder bidrog til
selvstendighet på felter hvor han ikke betvilte sin egen dyktighet. Når det gjaldt
å lese og skrive, hevdet han seg godt — igjen som den interesserte iakttager som
var velkjent med tidens luner og griller, men alltid fast besluttet på å holde
seg såpass på avstand at han bevarte det kritiske perspektiv.»
Kafka elsket
bøker. Han hadde dem alltid for hånden, kjøpte bøker og ga bort bøker til
venner.
«Han var ikke på noen måte en «samler»;
det som vekket hans begjær, var ikke antikvariske sjeldenheter eller fine
innbindinger, men først og fremst teksten mellom permene. Han nøyde seg ikke
med å kjøpe bøker — han leste dem.
«Alt i alt tror jeg vi bør nøye oss
med å lese bøker som biter og
stikker. Hvis ikke boken vi leser
ryster oss våkne som et slag i
hodet, hvorfor skal vi da lese den?
For å bli lykkelige, som du
sier? Gode Gud, vi ville vel være like
lykkelige uten bøker i det
hele tatt, og bøker som gjør oss
lykkelige, kunne vi jo til nød
skrive selv. Hva vi trenger, er bøker
som rammer oss som den
verste ulykke, f.eks. at noen vi
elsker høyere enn oss selv dør,
bøker som får oss til å føle oss
fredløse, langt borte fra alle mennesker,
som et selvmord. En bok må være som en
øks for det frosne
havet inni oss. Det er det jeg tror.»
(B. 27.1.1904)
I biografien er mange
forfattere som Kafka leste oppramset bl a Conan Doyle i ungdommen, allerede som
syttenåring hadde han lest Nietzsche. Andre forfattere var Hamsun, Dickens,
Kierkegaard osv osv. Men det var en kategori
bøker som opptok han mer enn noe annet:
«Men midt i den
eklektiske mangfoldigheten som kjennetegner hans interesser, er ett konstant:
hans intense nysgjerrighet overfor andre menneskers liv. Det som synes å ha
opptatt ham mer enn noe annet, var biografier, enten de handlet om de berømte
eller de beryktede, eller om enkle mennesker, med alle intime og uavkortede
detaljer, hele potpurrien av høye tanker og banalt miskmask, med alt det rotet
og alle de trivialitetene som hogger og hoper seg opp i kolossale
mangebinds-biografier eller i selvbiografier, dagbøker og brevsamlinger, som
alltid hørte til hans yndlingslektyre. For ham, som trodde mer på ordet enn på virkeligheten,
var de beviset på at det fantes folk i verden som var i stand til å sette den
ene foten foran den andre og slik bevege seg i sin takt fra vogge og til grav. For en
person som gang på gang følte seg lammet av angst og ubesluttsomhet, må det ha
ligget en viss trøst i dette. «
Forfatteren skriver at det ikke har noen verdi å lete seg
frem til kildene til Kafkas inspirasjon og verk, men heller å oppspore tidlige eksempler
på ekte originalitet utviklet i ensomhet, på hans tendens til å se verden
gjennom sine egne øyne. Da han var 21 år skrev han den første versjonen av Beskrivelse av en kamp. Det er Kafkas
første bevarte fortelling. Etter å ha blitt finpusset og revidert forærte han
Brod manuskriftet og det utkom i 1937. I boken er det et sitat fra
fortellingen:
«For mange år siden satt jeg en gang i bakken
under Laurenziberg, i trist humør naturligvis. Jeg forsøkte å tenke igjennom
hva jeg ønsket meg av livet. Det viktigste, eller det mest attråverdige ønske
viste seg å være et livssyn (og — som en nødvendig del av det — evne til å
overbevise andre om det ved å skrive) der livet bevarer sin naturlige, fulle
stigning og fall, men samtidig kan sees, og ikke mindre tydelig, som et intet,
som en drøm, en sveven. Et vakkert ønske kanskje, hvis jeg hadde ønsket det på
den riktige måten.»
Om denne
fortellingen skriver Pawel:
«Fremfor alt annet var det
imidlertid Kafkas språk som markerer bruddet med fortiden. Allerede på dette tidlige
stadium var hans iskalde prosa som en kniv rettet mot hjertet. Det harde og
klare språket, som var totalt blottet for svulstighet, motepreg og fraser,
rettferdiggjorde fullt ut Brods tro på at Kafkas talent hørte til en kategori
som var helt forskjellig, ikke bare fra hans eget, men også fra alle andres.»
Selv om
Kafka aldri var i tvil om sitt egentlige kall, hadde han i en alder at 23 år
hadde ikke utgitt en linje. Etter embetseksamen kunne
han ikke lenger gjøre krav på støtte fra foreldrene. Selv om faren var parat
til å støtte «doktoren», ville han ikke underholde en pengeløs skribent. I juni
1906 mottok Kafka sitt diplom som doktor juris med middelmådige resultater. Etter å ha tilbrakt to måneder på sanatorium,
tiltrådte han i oktober 1906 et ettårig engasjement i rettsvesenet. Hans triste
sinnsstemning våren 1907 la grunnlag for en fortelling Brod senere ga tittelen
«Bryllupsforberedelser på landet», der det er betydelig fremgang både hva idé
og fortellerteknikk angår sammenlignet med «Beskrivelse av en kamp». Pawel
skriver at den inneholder en spire til Forvandlingen skrevet frem år senere:
« . . . men hvorfor kan jeg ikke ordne det
slik jeg gjorde med det farlige som barn? Jeg behøver jo ikke engang selv reise
på landet; det er ikke nødvendig. Jeg sender kroppen min, med klær og det hele.
Når den vakler ut av rommet, er det ikke angst den avslører med sin vakling,
men internet. Heller ikke er det opphisselse som får den til å snuble i trappen
eller til å reise hulkende ut på landet og spise aftens i tårer. For hele tiden
ligger jeg selv i sengen sammenkrøpet under mitt gulbrune teppe, utsatt for
luften som vifter fra vinduet som står på klem . . .
Der jeg ligger i sengen, tar jeg
skikkelse av et kjempeinsekt, en eikehjort eller en oldenborre, tror jeg . . .
en kjempebille, ja visst. Og så later jeg som om jeg ligger i vinterdvale og
presser de små bena mine opp mot min runde mage. Og så skal jeg hviske noen
ganske få ord, instrukser til min bedrøvede kropp som står rett ved siden av meg
med bøyd rygg. Snart er jeg ferdig; den bukker, forlater hastig rommet, og vil
sørge for at alt blir gjort på beste måte, mens jeg ligger og hviler.»
I juni 2007
flyttet familien til en moderne leiegård som ble kalt «Skipet» som ble jevnet med jorden i 1945 under
tyskernes retrett fra Praha:
«Fra Kafkas rom åpnet det seg en vid
utsikt, som han har beskrevet i «Dommen»: «Med albuene på bordet stod han og så
ut av vinduet på broen, elven og høydene med en antydning av grønt på den andre
bredden. I forhold til den rå og mørke leiligheten i Celetnagaten var dette en
forbedring, men i hans fars hus var det alltid for få rom. Selv om den nye
leiligheten var romslig, var den likevel litt trang for åtte personer — Kafka,
foreldrene, de tre søstrene, en hushjelp og husets faktotum, Marie Werner —
pluss en katt og to kanarifugler. Privatliv fantes derfor ikke. Ingen kunne
nyse, hoste, gå på toalettet (som det bare var et av) eller så mye som snu seg
i sengen uten å forstyrre resten av familien. Særlig Herrmann la ingen bånd på
sin trang til å fortelle verden hvordan han hadde det eller hva han mente om
verden.
Til slutt måtte de tre pikene dele
værelse. Kafkas rom med utsikten var samtidig den eneste gjennomgang til
foreldrenes soverom, en ordning som ville vært sjenerende nok for en vanlig
voksen. På grunn av Kafkas nesten patologiske følsomhet var resultatet at han
konstant følte seg som martyr, kanskje en av grunnene til at han underkastet
seg ordningen i nesten syv år. «Når frokostbråket dør hen på min venstre side,
begynner lunsjlydene på høyre. Overalt åpnes dører, som om folk skulle komme
ramlende inn gjennom veggene.» (B, 15/12 1910). Neppe noe heldig sted for skapende virksomhet,
og likevel hadde Kafka selv valgt det — åpenbart for å tilfredsstille dype,
indre behov. For vi kan ikke se bort fra det urokkelige faktum at Kafka aldri
forlot foreldrehjemmet før de siste ni måneder av sitt liv. Selv i årene 1915 —
17 da han arbeidet og sov i leide rom — som et første skritt mot uavhengigheten
som hans sykdom satte en avgjørende og ulykkelig stopper for — inntok han
regelmessig sine måltider hjemme.»
Den 3. juli 1907 ble Kafka 24 år. Selv om han nå hadde
muligheten til å forlate foreldrene og Praha, var dette skremmende for han.
Mesteparten av sommeren tilbrakte han hos onkelen, den enslige landsbylegen i
Triesh. To ensomme mennesker som likte hverandres selskap til et visst punkt.
Et brev til Brod avslører en kjærlighetshistorie med en H. W, en kvinne som
ikke har etterlatt seg spor i hans produksjon.
«Deres
kjærlighetshistorie som varte omtrent et år, mangler visst selvplagingen,
overspentheten og dramaet i hans senere affærer...»
Kafkas beslutning om å reise til denne kvinnen i Wien for
å studere ved Handelsakademiet blir det ingenting av. Om dette skyldes at faren
la ned veto vites ikke. Kafka får jobb i et forsikringsselskap. Kafka ville
ikke at hans jobb skulle ha noe med litteratur å gjøre – levebrødet måtte
holdes adskilt fra kunsten. Med en
arbeidstid på ni timer og hyppig overtid, tok det ikke lang tid før jobben ble
et negativt element i livet. Det var ingen mulighet å få til noe skapende
arbeid, og det finnes mange hentydninger til selvmord. Han var ute av stand til
å skrive, og såvidt man vet produserte han kun en bokanmeldelse i perioden
september 2007 – september 2009. Endelig etter to års hemmelige anstrengelser
for å finne en jobb med arbeidsoppgaver og arbeidstid som passet bedre til hans
bakgrunn og interesser begynte han i ny jobb i juli 2008 i den halvstatlige
institusjonen Arbeidernes Ulykkesforsikringsanstalt,
en jobb han beholdt resten av sitt liv.
Kafka utførte jobben med glans og til sin overordnedes
tilfredshet. Artiklene han skrev til årsrapportene distribuerte han stolt til
sine venner:
«Men
så hadde han all grunn til å være stolt. Artiklene hans, som i de fleste
tilfeller til dels av teknisk art, kombinerer forståelse av vanskelige detaljer
med en klarhet i framstillingen som man sjelden ser i tekster av denne art,
særlig i Tyskland. De gjendriver til fulle det karikerte bilde av Kafka som en
klossete tulling som går i søvne ved høylys dag og er ute av stand til å snøre
sine egne skolisser – et inntrykk han selv i høy grad hadde vært med på å
skape.»
Selv om hans iver gikk over til kjedsomhet, likegyldighet
og til slutt fortvilelse, gikk forandringen øyensynlig ikke utover til hans
arbeidsevne. Han ble forfremmet flere ganger helt til han trakk seg tilbake pga
helsen. Kafka innfridde det som ble forventet av han, og han forhold til
kolleger og underordnede, helt ned til vaktmesteren og rengjøringskoner, var
også hjertelig.
«Men det å se saken
utenfra, fra en streng objektiv synsvinkel, er i realiteten like villedende,
som den forslitte romantiske klisjeen som geniet i trellevilkår, eller i det
minste like irrelevant, selv om den objektive synvinkel stemmer bedre
overens med kjensgjerningene.»
Slik han opplevde det ble anerkjennelsen, suksessen og
forfremmelsen dyrt betalt fordi det sjal energi fra det som var hans sanne
oppgave i livet. Etterhvert ble det en årsak til de knugende depresjonene som
tappet hans skaperkraft og samtidig hindret enhver rasjonell løsning.
«I tillegg må det ha tært kraftig på
Kafkas lyst til å være sammen med andre at han aldri var alene på kontoret. Nå
fant han det vanskeligere enn noen gang før å høre til en flokk. Noen linjer til
Brod — defensive, ironiske, eller kanskje bare unnskyldende — viser tydelig
dette: «Jeg har et spørsmål som jeg ber deg besvare omgående: Hvis for eksempel
åtte mennesker deltar i en samtale, når og hvordan skal man da ta ordet for
ikke å bli betraktet som fåmælt? Det kan da ikke skje planmessig, særlig ikke
når man er like fremmed for emnet som en indianer.» (B, 25/10 1908)
Når han var alene, trivdes han med
sin ensomhet. Var han sammen med andre, følte han seg utstøtt. Kameratslige
sammenkomster mellom diskuterende og selvbevisste intellektuelle, det naturlige
miljøet til Brod, kjedet ham til vanvidd — han var en rødhud på en
Rotary-lunsj, og å spille interessert av høflighet fant han mer og mer
anstrengende og ubehagelig.
Men for øvrig hadde det bestandig
vært slik at han bare var i stand til å slakke på sin vaktsomhet når han var
sammen med en enkelt person under fire øyne. Alle vennskaper som hadde betydd
noe for ham, og hvor han hadde sluppet seg løs, var meget eksklusive... «
Brod trivdes når han var på ferie med Kafka, og det var
gjensidig. På en reise til Gardarsjøen i 1909 fikk Brod etter lang tids forsøk
overtalt og lokket Kafka til å skrive igjen. Det resulterte i en artikkel i et
tidsskrift med tittelen «Flyene i Brescia»;
«Det
er ikke umulig at det var disse tilfeldige reisenotatene som vennen mer eller
mindre tvang ham til å skrive, som fikk han til å notere ned sine observasjoner
og betraktninger om seg selv, en vane som varte livet ut. Ihverfall gikk han få
måneder sener inn i gang med sin første «offisielle» dagbok»
En av de vanskeligste kampene Kafka kjempet, var kampen
mot sin egen kropp:
"Frykt ,
avsky og vrede. Dette var de følelsene som kroppen , denne gjenstridige bunten
av spente nerver, gebrekkelige ben, skrøpelige organer og bløtaktig kjød, hadde
vakt til live i ham siden hans tidligste barndom, og det skal ikke mye fantasi
til for å finne den forgiftede kilden som alt dette sprang ut av. Kafka selv
var ikke i tvil om hvor det kom fra. Da han i Brevet til faren kaller frem minnet om sin tidlige barndom da han
begynte å få bevissthet om seg selv, nevner han hvor inderlig vel han den gang kunne
hatt bruk for litt oppmuntring."
Kafka snakket
hele livet om «skammen» og var selvbespottende, særlig overfor kvinner som han
stod i fare for å få et forhold til, og som ikke hadde samme oppfatning som han
selv. Frykten for at onani var farlig slik det dengang ble hevdet, fikk han til
å gå på bordell, som dengang ble ansett som et sunt alternativ. Virkningene pogromene
som følge av antisemittismen hadde på Kafka kommer bare til uttrykk i romanene –
det er først der han setter ord på sin
målbare skrekk.
«Hans taushet lar seg vanskelig
forklare på annen måte. Men mens onani var en individuell og særskilt synd, var
det å være jøde — og dermed per definisjon syndebukk — hans andel i en
kollektiv synd som aldri kunne tilgis. Og mens han som barn hadde sett seg selv
med farens øyne og foraktet hva han så, ble hans selvbilde i voksen alder i
stor utstrekning formet av ramp og pogrombøller. Han var en «typisk» vestlig, intellektuell
jøde, en forskremt slappfisk med hengeskuldrer og svake knær, som hatet sin
kropp fordi den i hans øyne stemte med antisemittenes stereotyper. «
I tillegg
til de forbigående plager som ikke er uvanlig i ungdommen kom de første
symptomene på magetrøbbel og forstoppelse – plager med symptomer som ligner på
magesår som kan ha blitt fremkalt av alt stresset på jobben. Med hyppige reiser
og uregelmessige måltider. Kafka slutter aldri å tro at det var hans livsførsel
som gjorde han syk. Noe som resulterte i strenge dietter og fysisk fostring –
en asketisk disiplin.
«Men så var det hans andre jeg, søvngjengeren
som jaget etter drømmer, og som ble drevet til å skrive likesom andre blir
drevet til mord, ekstase eller drikk.
I en og samme person bodde doktor
Franz Kafka, juridisk konsulent, og hans nattlige dobbeltgjenger, og de klorte
løs på hverandre med morderisk villskap. Forfatteren, han som skrev, måtte
forsvare seg for å overleve og unngå å ende opp som en mumifisert byråkrat, og
han var nødt til å forsvare seg på den eneste måten forfattere kan tale sin sak
på.
Kafkas dagbøker er en protokoll over
en fjorten års rettssak der han selv er både anklager og forsvarer og viser samme
iver i tjenesten på begge sider, uten et eneste øyeblikk å være i tvil om sin
skyld eller om sakens endelige utfall. Men da han våren 1910 begynte å føre
disse dagbøkene, var de først og fremst en livline, et tau som var fastgjort i
sentrum av hans virkelige liv et sted bortenfor der hvor dagen går over i natt.
I sin forpinte hjerne og smertende kropp visste han at bare ved å holde fast og
arbeide seg frem tak for tak mot punktet det var festet til, kunne han ha håp
om å redde seg fra drukningsdøden i dagliglivets banaliteter. Han slapp ikke
taket. «Jeg ville aldri gi opp dagboken. Her må jeg holde fast, for det er bare
her det er mulig»»
Fortsettelse følger i et senere innlegg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar