Det var
boken: Naboens
sønn (Tik Ned’edar/Missing file) av den israelske forfatteren Dror Mishani som fikk meg til å lese boken: Brevet
til faren (Brief an den Vater) - en bok
som inneholder et brev Franz Kafka skrev, men aldri sendte til sin far.
Bøkene fikk meg til å kjøpe romanen Prosessen og biografien om Franz Kafka
skrevet av Ernst Pawel.
Jeg bestemte meg for å lese biografien først og begynte
på den høsten 2014 – kom til kapittel 7 før jeg la den fra meg. Jeg begynte på
igjen i dag.
Biografien på 520 sider inkl. register ble utgitt
i 1984 og på norsk i 1991. Utgaven jeg har lest har jeg kjøpt brukt. Jeg tviler
på noen nyutgivelse på norsk. Derfor er det neppe noen forlag som taper penger
på mine «monstrøse» innlegg. Biografien er godt skrevet (oversatt) og
interessant. Ikke bare å lese om Franz Kafka inkl. forfatterens kommentarer, men
å lese om den tiden Kafka levde i.
Franz Kafka (f.1883 - d.1924) ble
født i Praha, han oppholdt seg i Praha nesten hele livet og ble begravd der. Begge
foreldrene, Herrmann og Julie hadde en vanskelig barndom. Faren pga fattigdom.
Moren pga. av morens død som førte til at hun ble en tjenestepike for stemoren.
Dette preget dem som mennesker hele livet. Men Julie var datter av en
velstående bryggerieier og dette hjalp Herrmann å starte egen forretning.
«At de begge var ensomme unge mennesker som
ikke hadde hatt noen barndom, to foreldreløse som ønsket seg et hjem, var de
kanskje ikke oppmerksomme på hverken da eller siden. Denne fellesskapsfølelsen
er sannsynligvis grunnen til at de levde nært sammen livet ut. Men å kalle
deres samliv for et «lykkelig
ekteskap» vil ikke være riktig.»
Kafka så tilbake på barndommen med
bitterhet:
«Hele sitt liv følte Kafka at barndommen hadde
forkrøplet ham og gjort ham uegnet til et liv blant de levende. Objektivt sett
var forholdene han vokste opp under, ikke vesensforskjellige fra dem som
kjennetegnet mesteparten av de jødiske middelklassehjemmene i Praha. Men
følelsen av å være ulykkelig er for det første en høyst subjektiv opplevelse
som bare har en overfladisk tilknytning til den objektive virkelighet. For det
annet kan de fragmentariske fakta vi har om Kafkas liv i førskolealderen, fra
1883 til 1889, gi oss enkelte holdepunkter for å forklare hans lede og angst
under en barndom som han aldri helt vokste ut av.»
Faren og
moren viet hele sitt liv til butikken. Det var derfor butikken som hadde først
prioritet, livet dreide seg ikke om familien. Faren som hadde kjent
fattigdommen på kroppen gjorde alt han kunne for å lykkes, og derfor var alt
innrettet til fordel for dette. Han var husets "Herre og Mester":
«Franz så sjelden sin far, men hørte
mer til ham enn han ønsket både den gang og siden. Den rungende kommando
stemmen, det øresønderrivende vulgærspråket til den opphøyde guddommen, de
tordnende truslene, alt dette nørte opp fantasier som aldri helt ville vike for
det prosaiske bildet av faren slik han var i virkeligheten. Det førte også til
at Franz gjennom hele sitt liv var sykelig følsom for støy.».
Barna ble
oppdratt av hushjelper og guvernanter. Kafka var den eldste. De neste barna, to
gutter, døde som spebarn, og deretter kom tre søstre. Selv om Kafkas søstre var
hyggelige mot han og han var glad i dem, manglet det på bunnen virkelig varme
og nærhet mellom dem.
I 1774 ble det innført obligatorisk
skole i Østerrike-Ungarn.
«Hovedformålet med Skolereformen av
1774 var en kulturell utjevning av de etniske gruppene. De mange selvstendige
språk som disse gruppene talte, var blitt et voksende politisk og
administrativt problem. Tysk skulle fra nå av bli et obligatorisk fag i alle
folkeskoler på grunntrinnet og eneste undervisningsspråk i gymnas og høyer
undervisning.»
Det utartet
seg til en språkstrid, som også skolen ble berørt av, anført av tsjekkiske
nasjonalister mot sentralregjeringen. Formålet med å forene og fortyske
befolkningen ble ikke oppnådd; skolen bidro tvert imot til å fremelske de folks
nasjonale bevissthet.
«For jødene var det annerledes; det
var hverken første eller siste gang i historien de befant seg i et dilemma. Den
verdslige skolen som ble pålagt og påtvunget av staten, skulle føre barna deres
ut av ghettoen – og rett inn i glemselen...Selv om den store majoritet av
jødene aldri ble helt tyskere – var de på en særdeles effektiv måte blitt
forført til å kvitte seg med sin fortid, sine tradisjoner og sitt språk. I Böhmen
og Mähren hadde tysk i hvert fall totalt fortrengt jiddisk, og dette var i seg
grunn god nok til at tsjekkernes antagonisme mot jødene ble skjerpet, for i
mangel av alternativer identifiserte jødene seg mer og mer med den tyske
minoriteten, både politisk og kulturelt, men uten å bli akseptert av den
likeverdige partner.»
15. september 1889 begynte Kafka på
skolen fulgt av kokkepiken.
Hele livet stemplet han skolen som «de voksnes sammensvergelse. I over et år
ble han slept til skolen. Det var ikke bare Kafka som hatet skolen; de fleste
var redde for lærerne og ble merket av det hele livet:
«Det var også det som var meningen;
frykt og hat skaper lov og orden. Men Kafka opplevde ikke engang uskyldens
nådetid. Selv om han fremdeles var barn, følte han seg slått ut på forhånd ved
tanken på en kamp som han visste han var så håpløst utrustet for.»
Men selv om
forfatteren ser at Kafkas følelser kan ha vært berettiget, og i det minst kan
rettferdiggjøres, er han ikke helt overbevist over realiteten i Kafkas
skildringer av skoletiden. Forfatteren
mener at han ikke var så sårbar og hjelpeløs som han selv ville ha det til.
Etter å ha begrunnet dette, går forfatteren over til å skrive om skolesystemet
mv og jødenes situasjon, for å avslutte kapittel tre slik:
«Kafkas bange anelser med hensyn til
sine boklige evner slo ikke til; vitnesbyrdene fra de enkelte klasser viser at
han både var dyktig og flittig. Han var faktisk en av de beste i klassen de
første fire årene, populær blant elevene og meget godt likt av lærerne. Men den
evige kampen for å innpasse seg og oppfylle sine forpliktelser, tømte ham til
de grader for krefter at hele skoletiden i hans erindring ble redusert til en
ekkel mikstur av kjedsomhet og angst, en mikstur der lærerne fløt rundt som
ansiktsløse figurer, ‘Respektpersonen’ som ikke var til å skille fra hverandre der
de satt, dag ut og dag inn, og holdt dom over ham.
Lese, skrive og regne voldte ingen
vanskeligheter. Han husket multiplikasjonstabellen. Han lærte seg å svelge
fakta og å gulpe dem opp igjen på kommando, ufordøyd og uten at de passerte
gjennom hjernen. Men den mest verdifulle lærdommen han fikk, stod ikke på
timeplanen: Han lærte å skaffe seg venner. Et av de vennskap som ble stiftet
allerede i første klasse, varte et menneskeliv. Kafka og Hugo Bergmann var klassekamerater
gjennom hele folkeskolen og gymnaset; senere gikk de hver sin vei, men hele
livet stod de hverandre nær.»
Det meste av kapittel fem inneholder
bakgrunnen for og hvilken atmosfære jødene levde under, den var stinn av hat:
«Det er innlysende inntil det banale
at sosiale spenninger får antisemittismen til å fenge. Men faktum er at
samtidig som jødene ble fryktet som konkurrenter og bekjempet som utbyttere,
hatet man dem fremdeles som jøder, selv om den nye nasjonalistiske troen i noen
grad hadde visket ut betydningen av en betegnelse som tidligere hadde vært rent
religiøst definert. Og mens en jøde før opplysningstiden kunne opphøre å være
jøde ved å la seg kristne, kunne nå ingen dåp gjøre ham om til en ekte tsjekker
eller tysker. Ghettoens murer var revet, de eldgamle tradisjonene smuldret
bort, men de nylig frigjorte borgere av nasjonalstaten ble fremdeles anklaget
for å være jøder — og fant det stadig vanskeligere å skjønne hva anklagen gikk
ut på. Jo mer de forsøkte å forsvare seg ved å bli mer tsjekkiske enn
tsjekkerne selv, eller mer tyske enn tyskerne, desto strengere ble den endelige
dommen.»
I denne antisemittiske atmosfæren vokste Kafka opp i:
«Men han hadde aldri kjent noen annen,
og det tok lang tid for han før han forstod hvorfor han led av åndenød.
Innsikten viste seg, da den kom, å være like giftig som luften han pustet inn
i.»
I 1883
begynte Kafka på gymnaset, der han gikk i åtte år:
«For den overfølsomme gutten med
hans fullstendige mangel på selvtillit var hver eneste prøve, fra først til
sist, omtrent som en generalprøve for dommedag. At prøven ble bestått, gav
heller ingen lindring; det betydde bare at han enda en gang hadde klart å narre
dommerne og dette måtte plusses på den samlede summen av forseelser som han til
slutt måtte stå til regnskap for.»
Pensum
bestod av for det meste av latin og gresk, i tillegg litt tysk grammatikk,
geografi (Kafkas yndlingsfag) og matematikk som var Kafkas dårligste. Utover
det kunne elevene velg mellom tsjekkisk, fransk og gymnastikk.
«Slik var innholdet i den
videregående skolen under habsburgerne – institusjonskost av liten
næringsverdi; og dertil ofte bedervet. Feilene ved skolen var skrikende
tydelige for de fleste av dens ofre.»
Foreldrene
hørte til første generasjon av assimilerte jøder. Forfatteren viser til Kafkas kritikk av
farens labre forhold til religion, og siterer fra boken Brevet til faren, og forfatteren skriver bl a:
«Det Kafka her beskriver, var en
kjent situasjon i de fleste middelklassefamilier i hans generasjon; det eneste
urealistiske trekket var at han gjorde det han selv klart innså var en
uunngåelig utviklingsprosess, til en personlig anklage mot faren. Faren blir
anklaget fordi han var det han var og ikke kunne unngå å være.»
Når det gjelder tolkningen av Kafkas
tenåringsopprør mot Gud,
hans søken mot radikale ideer og interesse for sosialismen, skriver forfatteren
bl a:
«Hvis Kafka ikke hadde vært født og oppdratt
som jøde, hadde han ikke vært Kafka, like lite som James Joyce oppvokst blant
eskimoer, kunne skrevet Ulysses. Selv om dette synes innlysende, er betydning
av det altfor ofte blitt avvist, forvrengt eller bevisst ignorert. Han er blitt
hyllet som en hemmelig Kristus, avslørt som pseudo-marxist. Ettersom Kafka i
sine verker ikke eksplisitt tar stilling til at han ‘er jøde’, har litterære
pedanter trodd seg berettiget til å avskrive hans ’ religion’ som en uvesentlig
faktor i hans liv...Kafkas tenåringsopprør mot Gud kan knapt ses som noen
religiøs krise; hans lunkne religiøsitet i barneårene manglet overbevisning, og
hans oppfatning av den Allmektige selv var knapt mer enn en passelig retusjert
forstørrelse av Herrman Kafka. Hans spirende interesse for tanker og problemer;
hans skiftende begeistring for Darwin, Nietzsche og Spinoza og hans politiske
sympatier som sprang hit og dit, måtte snarere betraktes som søken enn opprør,
som falmende bestrebelser for å få kontakt med andre, for å finne en livsform
for nuet og en nøkkel til livets gåte.»
Flere har
tolket Kafka dit at han var homofil, men det er ingenting som tyder på det,
verken åpent eller latent. Når det gjelder Kafkas forhold til seksualitet
skriver forfatteren bl a:
«Hans vemmelse overfor
kjærlighetslivets fysiske side forsinket muligens hans seksuelle debut en del,
i hvert fall i forhold til gjeldende normer i Praha. Men da han i 1903 var
tjue, drev en blanding av seksuell trang, frykt, skyldfølelse, sjenanse og
nysgjerrighet ham inn i hans første eventyr — en ny prøve hvor han var sikker
på å stryke. Anledninger var det nok av, like lette å få tak i som et glass øl,
men han var kresen nok denne første gang til å unngå de kommersielle
etablissementene og finne seg en ekspeditrise fra den andre siden av gaten, som
var frilanser på si. Som alltid bestod han prøven og fant at opplevelsen var
nøyaktig hva han hadde ventet — skitten, vanærende, deprimerende, og derfor
opphissende og kolossalt spennende.»
I juli 1901 var Kafka ferdig på gymnaset.
Han betraktet de
første tolv årene av sin skolegang som strafferarbeid – han hadde sonet de
første årene av dommen. Men verre form for tortur var i vente. Offisielt hadde
han valgt filosofi ved universitetet, men endte opp med å studere jus.
Forfatteren skriver at det at han først valgte filosofi var mest sannsynlig et
middel i kampen mot faren – sette den i system. Men der ble Kafka skuffet,
faren nøyde seg som oftest å brumme selv om han i sønnens fantasi var et
monster. Faren hadde aldri vært begeistret for sønnen som barn; som mann
mislikte han sønnen direkte som han kalte «Herr Sohn» – Hans eksellense sønnen:
»Filosofi? Fullstendig sprøtt, en
fantasifull måte å dø av sult på. På den annen side ville denne klønete
drømmeren sannsynligvis aldri drive det til noe i alle fall. Så la han
filosofere, hvis det er det som skal gjøre han lykkelig...»
Uansett, i
eksamenspresang fikk Kafka av faren et tre ukers opphold ved sjøen. En tur til
Nordeney, en romantisk frisisk øy i Nordsjøen, Kafkas første utenlandsreise.
Togturen gjorde et større inntrykk enn møtet med havet. Men Kafka var å forble
for alltid et «byens barn:
«Han følte seg hjemme i
erindringenes og sjelens mørke smug, som var blitt formet av hans opplevelse av
Praha. Det veldige havet hadde ingen klangbunn i han.»
I et brev
fra 1914 skriver han at han alltid hadde følt seg nedtrykt på landet. At det
krever så mye kraft å ta synet av åpent landskap opp i seg sammenlignet med en
gate i Berlin som han kan ta inn i et eneste glimt.
Fagene på jusstudiet appellerte ikke
til Kafka og
lærerne var noen inntørkede pedanter. Han følge han holdt på å drukne i en
akademisk hengemyr, kjedsomheten seg innover han som en sky av giftgass.
Lyspunktet
i denne tiden var Praha-institusjonen Die
Lese-und Redeballe der deutchen Studenten in Prag («Hallen») – opprettet for
å styrke tysk kultur ved universitetet. Det var der han møtte Max Brod høsten
1902, Brod som skulle bli hans biograf, trofaste venn og litterære
testamentsforvalter.
«Brod var klartseende nok til å
forstå Kafkas geni, lenge før noen annen ante det. I en følsom alder — han var
knapt ute av ungdomsårene, men hadde allerede fått flere bøker trykt og var
kjent på den kulturelle scene — hadde han tilstrekkelig storsinn og moralsk
holdning til ikke bare å se, men også anerkjenne Kafkas overlegenhet, og det i
en situasjon der man kunne vente nedlatenhet og sjalusi overfor en mulig rival.
Han fikk på et tidlig tidspunkt den overbevisning, instinktivt og på grunnlag
av et svært spinkelt materiale, at Kafka kom til å bli den viktigste forfatter
i sin tid. Og da han var en som alltid på godt og vondt handlet etter sine
instinkter, impulser og overbevisninger, gjorde han det til en av de viktigste
oppgaver i sitt liv å arbeide for vennens suksess og anerkjennelse.
Det er meget mulig at størsteparten
av Kafkas verk uten Brod ville ha gått tapt i Natten og Tåken som senket seg
over verden. At det ikke skjedde, var Brods fortjeneste, og ingen
betenkeligheter over utviklingen av hans Kafka-syn eller måten de posthume
verkene ble utgitt på, må få lov til å fordunkle dette.»
Brod hadde
evnen til å glede seg over livet, noe Kafka fullstendig manglet. Alt i alt var
dette to unge menn som var helt forskjellig – nesten diametrale motsetninger. Brod var utadvendt. Kafka var innadvendt, usikker og redd for fremmede. Det var Brod som ved å ta Kafka inn i sin
krets fikk han ut av «enecellen» - isolasjonen.
«Selv om dette første til gnisninger
mellom dem, og selv om forholdet mellom dem i senere år ble fjernt og formelt,
var denne kontrasten et av de sterkeste båndene mellom dem. De må være den som
forklarer at den unge Kafka helt fra begynnelsen av møtte Brods utadvendthet og
lettfengelige begeistring med umiddelbarhet og åpenhet. Det tok likevel flere
år før han før han hadde så stor tillit til ham at han våget å betro ham at
også han hørte til «dikternes hellige orden».
Etterhvert
hadde Kafka følelsen av at studiene fikk han inntørkede hjerne til å smuldre
opp, og gikk over til å studere germanistikk og kunsthistorie. Men det ga han
opp – «germanistikken ble til sagflis i
munnen på ham.» Han avbrøt studiet og gikk tilbake til jussen. Han
aksepterte nederlaget med forsøkene om å komme seg vekk fra Praha, få
foreldrene på avstand og komme seg bort fra den triste jussen. Han slo seg til
ro å gjennomføre de fem semestrene som var igjen i den triste kampen å få
juridisk embetseksamen. Ved en institusjon som holdt et middelmådig intellektuelt
og akademisk nivå. Heldigvis opplevde Kafka andre halvdel av studiet mindre
kjedelig selv om karakterene gikk nedover. Kafka kom seg gjennom studiene til tross for
flere nervekriser pga eksamen, og fikk sin tittel som doctor juris.
Forfatteren skriver at alle hans
samtidige fremhever en felles kjerne hos Kafka: hans uimotståelige utstråling,
hensynsfullhet, medfølelse og takt, en spesiell form for humor og et stort
forråd av jordnær fornuft. Kafka talte
bare når han hadde noe å si. Dette stod i skarp kontrast til hvordan han
oppfattet seg selv: utilstrekkelig, grublende og en einstøing. Han hatet å se
seg selv i speil, skammet seg over den lange, hengslete og tynne kroppen sin.
Men i virkeligheten så han godt ut og hadde en gutteaktig sjarm.
«Mest av alt var det imidlertid hans
verdensfjerne vesen man la merke til — med ærefrykt, kjærlighet, irritasjon,
men alltid i erkjennelse av at det fantes skjulte dybder i ham. Folk hadde en
fornemmelse av at han måtte ha forvillet seg inn til dem og deres tid ved en
eller annen ulykke eller et mirakel, noe som virket like underlig på ham som på
dem. Det hemmelige liv han førte når han trakk seg tilbake til sin hule, kunne merkes
— selv om man ikke kjente til det — i selv den minste og alminneligste gesten
hos «den offentlige person». Han sloss for å kunne leve, i hvert fall overleve,
i to verdener på en gang, som jusstuderende middelklassejøde i århundreskiftets
Praha, og som en underjordisk eneboer forfulgt av tilværelsens tidløse mysterium.
I studietiden klynget han seg fremdeles til troen på at disse to verdener var
forskjellige og atskilte steder, at kløften mellom himmel og helvete ikke bare
bestod av ord og at han, bare han hadde kraft nok, ville kunne flykte fra det
ene stedet over i det andre.»
Aviser og teatre var viktig i den
tiden Kafka bodde i Praha.
Han har selv aldri ytret hva han syntes om å gå i teater. Uansett gikk han
flittig i teater i studietiden. Musikkonserter tvang han seg til å gå på av
hensyn til sine musikalske venner. Selv hadde han verken øre eller følelse for
musikk. Organiserte studentaktiviteter var Kafka avmålt til. Derimot passet
hans natur med å gå på kafe – det var hundrevis av dem i Praha som fungerte som
nervesentre for byens kultur, politikk, forretningsliv og kriminalitet:
«Kafeen var en helt annerledes og
betydelig eldre institusjon enn Lesehalle. Kafkas eventyr om kafeens opphav,
som han senere fortalte til Baum, men sannsynligvis aldri fikk ned på papiret,
forteller hvor glad han var for dette «forsøk på å overvinne menneskenes
ensomhet», ved å la dem «komme sammen uten å være formelt invitert, bare for å
treffe andre, snakke med dem, observere dem uten å bli innblandet i noe nært
forhold. Enhver kan komme og gå som han vil, uten forpliktelser, og likevel føler
han seg velkommen, uten det minste hykleri».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar