Biografi: Franz Kafka - et liv av Ernst Pawel - (kapittel 12- 20)

Dette innlegget er en fortsettelse av innleggene jeg skrev her:

Biografi: Franz Kafka - et liv av Ernst Pawel - (t o m kapittel 10)

Biografi: Franz Kafka - et liv av Ernst Pawel - (kapittel 11- 14)

Høsten 1910 ble det igjen en ny ferietur sammen med Brod-brødrene, denne gangen til Paris. Kafka ble alvorlig syk på turen – han ble angrepet verkende byller som viste seg å være furunkulose. Til slutt reiste han alene tilbake til Praha.

Etter en to ukers tur til Berlin i desember 1910, giftet en av søstrene seg. Med den uro det skapte i huset greide han ikke å skrive. I tillegg ergret faren seg over at Kafka satt ved skrivebordet om kvelden; faren mente at Kafka arbeidet for hardt. I løpet av desember ødela Kafka det meste av det han hadde skrevet i 1910, ifølge dagboken et helt berg. Han klager i dagboken over kontoret som han anser som et symbol for slaveri:

«Men selv om det var tydelige paralleller til tidligere sykluser, skilte denne krisen seg vesentlig fra de tidligere. Da hadde han simpelthen trukket seg inn i sitt skall, kastet seg hodestups inn i selvmedlidenheten og gitt etter for en følelse av infantil hjelpeløshet. Men de konfliktene som Kafka kjempet seg gjennom i 1911, dreide seg i bunn og grunn om vekst, ikke om nederlag, og de førte til slutt frem til en modenhet som til en viss grad tillot både mannen og kunstneren å utfolde seg. Men det skjedde ikke uten smerte og feiltrinn.»

I 2011 opptok forretningsreiser mye av Kafkas tid. Dagboken han førte på en reise til Bøhmen i januar inneholder trekk man kan finne igjen i hans senere prosa. Blant annet det fint skisserte persongalleriet av medpassasjeren på toget.

Ernst Pawel mener at det at Kafka leste David Copperfield og en biografi om Charles Dickens sommeren 1911, var mer til skade en til gagn:

«Det virker som om han enda mindre enn Dostojevskij, var i stand til å følge andre forfatteres fotspor; den dickenske innflytelsen, som fremdeles er merkbar i den reviderte fortellingen, virker opplagt som en fremmedlegeme.»

Fortellingen er «Fyrbøteren – et fragment» fra 1913.

I august 2011 reiste Kafka sammen med Brod på ferie. Brods ide var at denne gangen skulle deres reisedagbøker også inneholde deres følelser for hverandre – noe Kafka synes var en dårlig ide av samme årsak som gjorde at Brod foreslo dette – det fantes en understrøm av fiendtlighet mellom dem:

«Normalt ytret den seg ved småkjeklerier som raskt gikk over, samt øyeblikk av irritasjon, men sannsynligvis ville dette bli forsterket når det ble skrevet ned. Dette var ganske urimelig, syntes begge å mene. For selv om det kunne være en plage å være sammen med Kafka, som bestandig kom for sent, vimset omkring med sin vegetarkost og bar seg over sin fordøyelse, led de frykteligste kvaler så snart den minste avgjørelse skulle treffes, og selv om Brod ofte var selvhøytidelig, fordringsfull, overdrevent opptatt av sex og nervøs, kom de i bunn og grunn godt ut av det med hverandre, langt bedre enn man kunne vente av to så eksentriske personer.»

Turen gikk til München, Zürich, Luzern og Lugano og Paris. I Lugano ble de møtt med et rykte om utbrudd av kolera i Italia.

«De italienske myndighetenes kategoriske dementier bekreftet bare deres verste mistanker, men likevel fortsatte de til Milano, hvor Brods egne barokke tvangsforestillinger overmannet ham. Han klynket om at han holdt på å miste bevisstheten, at han var blitt rammet av koleraen, og at han ville bli begravd levende av de panikkslagne italienske myndighetene, som var så ivrige etter å kvitte seg med eventuelle smittede at de ikke ville ta bryet med å forsikre seg om at de virkelig var døde. Denne forestillingen var så levende hos ham — og det viste seg at dette var noe som skjedde ham flere ganger — at Kafka til slutt måtte love å gi ham nådestøtet ved å gjennombore hans hjerte med en dolk, omtrent som man spidder en vampyr, før de lukket kisten. Denne bønnen rørte Kafka til tårer, sier Brod, et tegn, hvis det er sant, på at Kafkas humoristiske sans iblant kunne svikte ham.»

På slutten av 2011 brøt det ut en åpen kamp mellom Kafka og faren. Årsaken var asbestfabrikk faren startet og investerte penger i, og som Kafkas svoger skulle drive sammen med Kafka. Hva som fikk Kafka med på dette er uklart. Kanskje han trodde han kunne være en passiv eier og leve av profitten og med det kunne slutte i jobben. Svogeren måtte ofte på forretningsreiser, og den alltid mistenksomme faren trodde ikke at arbeidsformannen kunne drive virksomheten når svogeren var ute og reiste. Han ville da at Kafka skulle holde øye med virksomheten. Men det ville ikke Kafka, og dermed eskalerte konflikten mellom Kafka og faren. Det ble ikke bedre da fabrikken begynte å gå med underskudd, og faren anklaget Kafka for at han satte familieformuen over styr.

I et brev til Brod i 1912 uttrykte Kafka sine selvmordstanker. Men selv om dette var skrevet på en galgenhumoristisk måte, grep Brod inn og sendte en kopi til Kafkas mor. Hun måtte bruke sin sunne fornuft og ordnet hun opp slik at broren til svogeren gikk inn i firmaet.

En jiddisk teatergruppe Kafka kom i kontakt med i 1911 påvirket han til å sette i gang med et livslangt studium av jødisk historie, litteratur og kildene til jødedommen. Ernst Pawel nevner her at Kafka fremdeles hadde en ambivalent holdning til judaismen og jødene: «Hva har jeg til felles med jødene? Jeg har så godt som intet til felles med noen, ikke engang med selv» - som til nesten alt. Men at dette ikke bør få lov til å tilsløre et engasjement som var grunnleggende  både i hans liv og hans verk.

I egne øyne var og ble Kafka en einstøing. Men dagboknotatene stemte ikke med hans selvbilde – sosialt samvær og kulturelle aktiviteter i 1912 var overveldende. I tillegg slukte han bøker. Men det tydeligste beviset for hans livskraft var at han skrev regelmessig. Men på samme måte som i 1911 stappet av det meste av sine manuskripter i husets mange kakkelovner. De få korte tekster som han ikke kasserte, skrev han i de siste måneder av 1911 og begynnelsen av 1912. Tekster som ble med i hans første publiserte bok.

«Også dette var en betydelig prestasjon, relativt sett. Hans skaperkraft ble styrt av indre rytmer og ble åpenbart langt mindre påvirket av ytre omstendigheter enn han selv ville innrømme i dårlige perioder. For faktisk kunne de ytre omstendigheter neppe ha vært mindre gunstige. I tillegg til alle hans byrdefulle plikter og diverse forstyrrelser, som det var spesielt mange av i denne perioden, måtte han finne seg i det evinnelige bråket, pratingen og uroen som uvegerlig måtte være til stede når en stor familie var presset sammen i en nokså liten leilighet, med bare ett toalett og bad. Han beklaget seg til dagboken: «I rommet ved siden av snakker mor med ekteparet L. om utøy og liktorner. Herr L. har seks liktorner på hver tå.» (DB, 24/3 1912) «Kosten som feier teppet i rommet ved siden av lyder som et kjoleslep som slepes i rykk og napp.» (DB, 25/3 1912) «En ny dag gått. Kontoret om morgenen, fabrikken om ettermiddagen, og nå går de og roper til høyre og venstre.» (DB, 3/4 1912) «Trøstesløs kveld hjemme. Min svoger trenger penger til fabrikken, min far ergrer seg over min søster, over fabrikken og sitt hjerte. Min yngre søster er ulykkelig, og min mor er ulykkeligst av alle, og her sitter jeg og skribler.» (DB, 9/5 1912)»

Det oppstod stor oppstandelse i familien Kafka da klagene over forholdene fra dagboken ble trykket uavkortet i et tidsskrift uten at navnene ble forandret. Og som Ernst Pawel skriver, en må kunne spørre hvorfor han ikke flyttet hjemmefra når dette var et slikt problem for han. Han mener bl a at kan gitt en beroligende følelse av bestandighet, kanskje også glede av å høre alt dette bråket. Og natten var uansett den beste tiden for Kafka å skrive.  

I mars 1912 gikk Kafka i gang med å skrive sin første roman- som han selv kalte «Mannen som forsvant», men som Brod refererte til som «Amerika-romanen». Sent i 1912 begynte han på en ny versjon av romanen – en roman som først ble publisert posthumt i 1927 med tittel Amerika. Første kapittel Fyrbøteren kom ut i bokform i 1913.

Sommeren 1912 dro Bodd og Kafka på en ny ferie sammen, og på denne reisen møtte Kafka mannen som skulle bli Kafkas eneutlegger: Ernst Rowohlt. I august 1912 hadde Kafka med hjelp fra Brod endelig fått satt sammen tekster som kunne sendes til forleggeren. En sinnsopprivende opplevelse for den ubesluttsomme og kritiske Kafka som uten Brods påvirkning kunne endt med at ingenting ble sendt. Det var under dette arbeidet han første gang møtte Felice Bauer som var kusine til Brods svoger.

«Tilsynelatende ikke mer enn et hyggelig, tilfeldig møte. Men da Kafka våknet neste morgen var han skrekkslagen ved tanken på at Felices nærvær kanskje kunne ha nedsatt hans språklige dømmekraft, og han ba inntrengende Brod om å gå manuskriptet gjennom enda en gang. Brod så gjorde, eller sa ihvertfall at han gjordet det, og sendte det deretter straks avgårde til Rowohlt sammen med et følgebrev fra Kafka.»

12. desember 2012 fikk Kafka det første innbundne eksemplarer av boken Betraktninger fra Rowohlt.

 «Da Kafka traff Felice Bauer, hadde han begynt å føle at hele hans fremtid avhang av at dette fryktelige dilemma ble løst. Hans fortvilte kamp for å finne en løsning munnet ut i et drama der utfallet på forhånd var gitt.»

Dilemmaet var emnet ekteskap. Til og med Brod forlovet seg dette året og giftet seg senere samme år. Dramaet var knyttet til forholdet til Felice Bauer:

«Dette drama finnes i dag i to versjoner: Kafkas brev til Felice, og hans ufullendte mesterverk, Prosessen. De er svært forskjellige, både hva innhold og perspektiv angår. Mens brevskriveren er en anklaget som forsvarer sin sak, erklærer romanforfatteren seg straffskyldig fordi han er menneske.

  Det ville imidlertid være en grov forenkling å lese de to beretningene som fakta kontra diktning. Det selvbiografiske elementet har utvilsomt spilt en rolle for romanens tilblivelse. Men det har ikke bestemt verkets ramme og er heller ikke den eneste inspirasjonskilde. Og brevene var like forskjellige fra vanlige kjærlighetsbrev som Kafka var forskjellig fra en vanlig forelsket mann. Det samlede bildet av disse frontbulletinene som han kaller «kampen om Felice», minner om en feberkurve som — ofte dag for dag — viser sinnstilstanden til de uforsonlige motstanderne, som alle er å finne i Kafka selv.»

Felice var 24 år da hun møtte Kafka og på dette tidspunkt hadde hun steget i gradene til en av sjefene i firmaet der hun jobbet – en prestasjon for en kvinne i Berlin i 1912. I 1919, femten måneder etter bruddet med Kafka, giftet hun seg med en bankmann i Berlin og de fikk to barn. I 1936 flyktet familien til USA. Etter mannens død etablerte hun seg i forretningslivet til hun ble arbeidsufør pga sykdom og døde i 1960.

Brevene, over fem hundre, som hun mottok fra Kafka gikk det lang tid før hun valgte å skille seg av med. Ikke før hun ble syk og hadde bruk for penger pga dyre sykehusopphold ga hun etter for presset, og i 1955 solgte hun dem med alle rettigheter for 5 000 USD. De som kjøpte dem solgte dem videre til tyske oppkjøpere med enorm profitt. Brevene Kafka sendte Felice, brente han.

Kafkas dagboknotat etter at de møttes for første gang 13. august 1912 tilsier at hun ikke gjorde inntrykk på Kafka. Heller tvert om. Den 20. september 2012 skrev han det første brevet til henne, og to dager etterpå skrev han romanen Dommen, fra ti om kvelden til seks om morgenen. I dagboken beskriver han det som «en fødsel med skitt og slim.»  Om brevet han skrev til Felice:

«Den slentrende tonen hadde ikke vært lett å få til; han tilstod siden for Felice at han i ukesvis hadde gått og grublet frem og tilbake på om han skulle skrive eller ikke. Avbrytelsene iberegnet hadde han brukt minst ti dager på å komponere denne epistelen, veid hvert ord, og bekymret seg uendelig lenge om den rette uttrykksmåten. Men ved å poste brevet utførte han en dåd av heroiske proporsjoner, og vant det første slaget i sin frigjøringskamp.»

Natten hans skrev Dommen åpnet slusene for en kreativ prosess. To dager etterpå begynte han på annen versjon av Amerika. Nyheten om svogerens forretningsreise opplevde han som en dødstrussel. Han måtte bruke masse energi på asbestfabrikken. Heldigvis grep Brod inn som beskrevet ovenfor. Og Forvandlingen ble skrevet følgende måned. Den ble utgitt først i oktober 1915:

«Når det tok såpass lang tid, var det Kafkas skyld. Han hadde vært så opptatt av forholdet til Felice at han ikke hadde kunnet foreta seg noe så jordisk som å kopiere et manuskript.»

Det å skrive var Kafkas mest ekte måte å være seg selv på. Han foraktet kunstlete ordfykeri og forsøkte aldri å skjule seg bak ordene. Tvert om: han brynte dem skarpe og dissekerte seg selv med dem.

«Slik han var skapt, la han seg selv ned i så godt som hver eneste linje han skrev, og renheten i hans prosa, som for en stor del går tapt ved oversettelse, er like urovekkende, kjølig og avslørende i hans notater, dagbøker og brev som i de litterære arbeider. Selv «advokatknepenee» som han bebreider seg selv, spesielt i forbindelse med det berømte Brevet til faren, var ikke argumenter til fordel for, men ‘mot’ ham selv, en klarsynt ambivalens hos et menneske som i hver eneste bit av den konkrete verden så et innviklet  spinn av tvetydigheter.

   Dette gjorde ham til en glimrende brevskriver, men en utilfredsstillende brevvenn — utilfredsstillende stort sett av de samme grunner som gjorde at han alltid var den som stod utenfor, selv når det gjaldt den nærmeste krets. Ganske visst var han parat til å våge seg lenger ut når han var på avstand enn ved nærkontakt: « Jeg skriver annerledes enn jeg snakker, jeg snakker annerledes enn jeg tenker, jeg tenker annerledes enn jeg burde tenke, og slik fortsetter det nedover til det dypeste mørke.» (B, 10/7 1914).  Men selv den mest spontane selvavsløring og selvpisking var alltid sentrert om hans eget jeg, og denne fokuseringen umuliggjorde virkelig utveksling. Med ganske få unntak er Kafkas korrespondanse liksom mesteparten av hans verk, en dialog med han selv. Og sett i lys av dette kan de over fem hundre brev han skrev til Felice Brauer mellom september 1912 og oktober 1917 ses som hans lengste roman, den eneste han noensinne fullførte.»

Svaret fra Felice på brevet han sendte, mottok Kafka etter åtte dager. Han skrev tilbake der han foreslo at hun svarte han i dagbokform:

«Denne hungeren etter fakta, de stadige anmodninger om detaljerte beretninger om Felices vaner, klær, daglige rutiner, alt som hadde å gjøre med hennes ytre liv og omgivelser, løper som en rød tråd gjennom hele korrespondansen.»

Men det tok flere uke før hun svarte. Kafka ble helt ute av seg og sendte et nytt brev, og han mobiliserte Brods søster i Berlin som en Kirsten Giftekniv. Etter en uke fikk han svar.

«Fra da av var alle sluser åpne. Intet kunne stoppe ham. I løpet av de neste seks måneder skrev han ofte til Felice to, ja opptil tre ganger daglig, og det dreide seg ikke om korte ‘billets doux’; men for det meste om lange brev som spente over hele registeret fra hysteri til humor. De var fulle av selvmedlidenhet, innstendige bønner, overspente følelser, men også kloke iakttagelser, bitre kommentarer, glimrende skisser av hans avskrekkende og fascinerende verden. Men hvis hun i sitt svar ikke holdt tempoet, men mistet en takt eller ikke gav tilstrekkelig tydelige svar på hans uopphørlige strøm av spesielle spørsmål, lød det: «Jeg må ha en forklaring om sist søndag. HVORFOR var du inne hele dagen? Og hvorfor var du så trett søndag kveld og håpet å bli bra til mandag, en arbeidsdag?» — Han tyranniserte henne faktisk med sine bebreidelser og formaninger.»

Kafka var forelsket i forelskelsen. Paret hadde to korte mislykkede møter. Kafka hadde svært mange grunner mot ekteskap – bl a grunner som økonomi, at han i tillegg til arbeidet brukte mye tid på skriving og ikke minst at han ikke ville strekke til seksuelt. Han var full og tvil og ubesluttsomhet; om han ville gifte seg eller være fri. Men etterhvert krevde Felice en bindende avgjørelse. I et brev av 16. juni 1913 fridde han til henne:

«Et mindre lovende frieri kan man knapt forestille seg. Men Felice var blitt vant til Kafkas stil og svarte ja med litt av den samme gåtefulle besluttsomhet som da hun tvang frem en avgjørelse.»

I et brev av 29. oktober 2013 hever Kafka den uoffisielle forlovelsen. Men dramaet var ikke over. Felice sendte venninnen Grethe Bloch for å megle. I stedet for en forventet gammel peppermø, var Grete en ung kvinne på 21 år; bråmoden, intelligent og sympatisk. Hun giftet seg aldri, og endte sitt liv i nazistenes utryddelsesleir. Men før hun ble drept, har hun i brev påstått at Kafka var far til et barn som døde i 1921 syv år gammel. Ernst Pawel stiller seg tvilende til at dette var en realitet og begrunner sin tvil.

«Å være fortrolig i en strid mellom elskende er alltid vanskelig. At partene i dette tilfelle knapt kunne betegnes som elskende, og at mekleren var enda mer ensom og mindre moden enn noen av partene, gjorde vanskelighetene enda større. Om Kafka hadde et seksuelt forhold til Grete Bloch, er av sekundær betydning; faktum er at de begge ganske raskt følte seg tiltrukket av hverandre. For Kafka ble Grete den gode fe som beskyttet ham mot den onde, en moderlig venninne til hvem han fritt kunne øse ut av sitt hjerte og klage over behandlingen han fikk av sin heksemor. I de første seks måneder av 1914 skrev han langt hyppigere og langt fyldigere til Grete enn til Felice. Grete på sin side forelsket seg håpløst i den aldrende herren som hun alltid tiltalte som «Herr Doktor». Formodentlig var Kafka en blant flere farsfigurer som hun knyttet seg til i løpet av sitt ensomme og tragiske liv.»

Kafka hadde et nytt møte med Felice i Berlin. Han beskrev fiaskoen i en rapport til Grete. Men første nyttårsdag 1914 fridde han igjen til Felice. Først 26. mars fikk han svar – Felice gikk med på å gifte seg med han. Bryllupet skulle holdes i september og forlovelsen ble kunngjort. 30. mai var den offisielle forlovelsen. Men før dette gikk det mange brev mellom Kafka og Grete der han uttrykte en sterk lengsel etter Grete. Dette fortsatte etter mottagelsen for forlovelsen.

Grete uttrykte overfor Kafka at hun følte ansvar for at hun hadde engasjert seg sterkt i hans forlovelse, og nå satte hun alt inn for å redde Felice. På et hotellrom i Berlin 11. juli 2014 ble Kafka satt på tiltalebenken. Med Felice, Grete og flere andre og brevene til Grete som bevis, ble han konfrontert med sine uttalelser. Resultatet av dette møtet var at forlovelsen ble formelt hevet.

Kafka var fri igjen og i et brev av 22. juli meddelte han foreldrene at han ville si opp sin stilling, flytte til Berlin og leve av sin forfattervirksomhet. 28. juli 1914 erklærte Østeriske Serbia krig. Disse begivenhetene omstøtte Kafkas planer.