«Uten tvil har Morse tatt plass
blant de store detektiver i kriminallitteraturen. Jeg blir slått av at dette
mitt forsøk på å si noe om Colin Dexters forfatterskap først og fremst er blitt
en skildring av hovedpersonen i det. Men det er ikke til å unngå. Morse er mer
enn en stor oppdager, han finnes under huden på en. For å sitere den svenske
kritikeren Bo Lundin i ‘Spårhundar, spioner och spännande personer’, et
sjeldent anbefalelsesverdig verk om kriminallitteraturens helter, er bøkene om
Morse «perfekt lesning ved de anledninger da man vil få sin melankoli bekreftet
og sine svakheter delt såvel som omfattet med sympati, det vil si, kjenne seg
litt hyggelig liksom og samtidig liksom litt trist.»
Sitatet er
fra etterordet av Nils Nordberg (14. november 1993) til romanen jeg har lest: Døden i sakristiet av Colin Dexter.
Utgitt i 1979, 222 sider og eksemplaret jeg har lest har jeg lånt av biblioteket.
Det er den
fjerde romanen om Inspektør Morse, og tidligere har jeg lest nr. 10, 1 og 2.
Den neste jeg skal lese er den femte romanen: Den hengte i Jeriko. For Døden
i sakristiet fikk Dexter Silver Dagger-prisen. Det er nesten unødvendig å
skrive at det var en god roman – som de andre jeg har lest av Dexter.
Som i de andre romanene blir vi
innledningsvis kjent med personene som er knyttet til det kriminelle elementet
i romanen, før Morse med Lewis entrer scenen. Hendelsene er knyttet til St. Frideswide Church i
Oxford:
Personene
er pastor Lionel Lawson, hans bror Philip, kirketjeneren Harry Josephs og hans
kone Brenda, organisten Paul Morris og hans sønn Peter, og Miss Rawlinson som
vasker og rydder i kirken. Det er mistanke om at pastoren er mer enn begeistret
for korguttene, at Paul og Brenda har et forhold og det samme gjelder Harry og
Miss Rawlinson.
Morse har
14 dagers permisjon etter et flere måneders oppdrag i Afrika. Det er
begynnelsen på april at han stikker innom St. Frideswide. Der kommer han i snakk
med Miss Rawlinson som kan fortelle om et drap som ble begått i kirken i
september året før: Harry Josephs ble funnet knivdrept med morfin i kroppen. Et
par måneder senere ble Lionel Lawson funnet død og man antok at dødsfallet var
et selvmord. At han hadde kastet seg ut fra kirketårnet. Paul Morris og sønnen Peter var flyttet, det samme hadde Brenda.
Saken
trigger Morse. Han undersøker videre. Tar bl a kontakt med Bell som hadde saken
hos politiet, men har avsluttet den:
«Da Morse hadde gått, ble Bell
sittende og stirre ut gjennom kontorvinduet i flere minutter. Morse var en
smart jævel. Et par av spørsmålene han hadde stilt, stakk litt dypere enn han
egentlig satte pris på, men de fleste saker hadde noen løse ender her og der.
Han prøvde å koble tankene over på en annen kanal, men følte seg varm og klam,
følte at han holdt på å bli kvalm av et eller annet.»
Morse får etterhvert
med seg Lewis til kirken. Der finnet
de et nytt lik. Dagen etter får han en telefon:
«Morse lå fremdeles og sov neste
morgen da telefonen på nattbordet kimet. Det var overinspektør Strange ved
hovedkvarteret for Thames Valley-politiet.
«Jeg har nettopp fått en telefon fra
bypolitiet, Morse. Har De stått opp?»
«Ja da,» sa Morse. «Jeg holder på å
male badet, sir.»
«Jeg trodde De hadde ferie.»
«Man må jo bruke fritiden til noe
nyttig -»
«Som å klatre over kirketak midt på
natten, mener De?»
«Har De hørt om det?»
«Jeg har hørt mer også, Morse. Bell
har fått influensa. Og siden De allikevel later til å ha overtatt saken
allerede, lurte jeg bare på om De - ville overta saken. Offisielt, mener jeg.»
Morse satte seg rett opp i sengen.
«Det var gode nyheter, sir. Når -?»
«Fra nå av. Det er best De arbeider
fra St. Aldates. Alt materialet ligger der, og De kan bruke Bells kontor.»
«Kan jeg få Lewis?»
«Jeg trodde De hadde ham allerede.»
Morse strålte av fryd. «Takk skal De
ha, sir. Jeg skal bare få på meg noen klær og -»
«Maler De i pyjamasen, Morse?»
«Nei. De kjenner da meg, sir. Opp
med hanen -»
«- og i seng med høna. Ja, jeg vet
det. Og det ville ikke være så dumt for moralen her om De kom til bunns i
tingene. Så hva med å komme Dem opp av senga?»
Fem minutter senere fikk Morse Lewis
på tråden og fortalte de gode nyhetene. «Hva gjør du i dag, gamle venn?»
«Det er fridagen min, sir. Jeg har
tenkt å ta med kona bort til -»
«Hadde du det?» Den grammatikalske
nyansen var ikke spilt på Lewis, og han lyttet lett til sinns til sine
instrukser. Han hadde gruet seg til et nytt besøk hos den gamle svigermerra.»
Nils Nordberg skriver i etterordet:
«Den vesentligste innvending som er
reist mot Morsebøkene, er at de iblant tenderer mot å bli nesten for
utspekulerte. Det skal en våken leser til for å følge alle de krumspring og spissfindigheter
intrigen vikler seg inn i og ut av. Intrigene er produkter av en beregnende
hjerne. Men de er samtidig moderne kriminalhistorier hvor de psykologiske
elementer og miljøene, både på høyt og lavt samfunnsnivå, er like vel utviklede
som puslespillet. Mysteriene er nok kompliserte, men mordene er av det
realistiske slaget og uten den kunstige fornemmelsen av konstruksjon som
mispreger mye av den klassiske detektivlitteraturen. Gjerningspersonene drives
oftere av lidenskaper enn kald beregning, den hyppigst forekommende årsaken til
kriminell adferd er kjønnsdriftens uregjerlighet - og så lignende, kjente
motiver som hevnlyst og grådighet.»
Nils
Nordberg har helt rett – dette er ikke bøker man kan sløve imens man leser. Forfatteren gir leseren noe å bruke de små grå på. I
denne saken er det et puslespill som skal på plass før Morse og Lewis løser
saken. Med mange kompliserte faktorer. Og enda flere mord...
Når saken
er løst:
«Lewis prøvde å si noe, men fant
ikke de rette ordene. Morse, visste han, hadde en uhyggelig evne til å finne
sin vei gjennom de menneskelige motivers og den menneskelige adferds dunkle labyrinter,
og han var stolt over å være tilknyttet ham, stolt da Morse hadde nevnt navnet
hans i retten i dag. Men slike saker var ikke Lewis' sterke side, det visste
han også. Og det var nesten en lettelse – etter Morse - å vende tilbake til
vanlig patrulje- og rutinetjeneste.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar