«Hvem
stod bak forsøket på å utslette jødene fra Norge? Hvorfor og hvordan kunne
denne forbrytelsen skje?»
Sitatet er hentet fra Gyldendal forlags beskrivelse av boken her der det
også er sitert fra de gode anmeldelsene den har fått. Marte Michelet fikk
Brageprisen 2014 i klassen Sakprosa for Den
største forbrytelsen. Jeg har lånt boken på biblioteket.
Selv om
jeg tror jeg kan en del om europeisk historie, blir jeg hver gang jeg leser
bøker som jeg nå har lest, klar over hvor forsvinnende lite jeg egentlig kan. Boken
er innholdsrik, og jeg skal ikke engang forsøke å oppsummere det jeg har lest. Den
er til tider brutal å lese. Boken er viktig og lærerik. Men også tankevekkende
opp mot dagens Europa.
Det foregår en stor folkeforflytning inn i Europa. Det
er mange aspekter ved det tema, og det er lett å kjenne avmakt med situasjonen.
I tillegg har vi en økende hets mot jøder. Den lille folkeforflytningen av
jøder ut av Europa er det lite fokus på. Jeg håper at mange leser boken og
gjør seg sine egne tanker.
Fra forordet:
«Forskningen på jødeutryddelsen tar
mer og mer et slikt lokalt utgangspunkt. Som en av verdens fremste
Holocaust-forskere, den tyske historikeren Peter Longerich, formulerer det, har
forskning det siste tiåret gjort det stadig tydeligere at Holocaust «ikke kan
forstås som et skrivebordsdrap' - en byråkratisk gjennomføring av en diskret
drapsordre. Gradvis går det opp for oss at vi har å gjøre med en massakre som
foregår over mange år, i en ufattelig skala, der hundretusenvis av gjerningsmenn
og deres hjelpere, over store deler av Europa, myrdet millioner av ofre. Svært
mange institusjoner med alle slags funksjoner var involvert i folkemordet, og
det finnes betydelige forskjeller og kronologiske ulikheter mellom de
individuelle landene og regionene der folkemordet fant sted».
Den økende interessen for norsk Holocaust-historie
henger sammen med dette perspektivskiftet blant toneangivende europeiske
historikere. Jakten etter «the smoking gun», den ene generalordren fra Adolf
Hitler om å drepe alle jøder under tysk kontroll er for lengst oppgitt, til fordel
for en langt mer kompleks forståelse. Hvert lands særegne Holocaust- historier
blir viktige for å pusle sammen hele bildet av hvorfor og hvordan
jødeutryddelsen kunne bli et så omfattende og uhyrlig effektivt fellesforetak
for store deler av Europa. Denne boka er en liten del av det puslespillet.»
Som hun
skriver i boken, jødene hadde lenge vært uønsket i Norge. Det
var en villet politikk. Så villet at det kom inn i grunnloven i 1814. Det var
først i 1851 at «jødeparagrafen» ble fjernet. Ved krigsutbruddet i 1940 var det
kun ca 2100 jøder i Norge, og rundt en femtedel av disse var flyktninger som
var kommet til Norge i slutten av 1930-årene.
På bokomslaget er et bilde som ble tatt av Benzel og Sara
Braude og deres førstefødte barn Helena Dora som ble født i Norge i oktober
1912. Benzel og Sara giftet seg før Benzel forlot den lille byen Plunge i
nordvestlige Litauen vinteren 1911:
«Benzel var en i en enorm bølge av
jødisk utvandring fra det russiske imperiet, som Litauen den gang var en del
av. Livet i den randsonen av tsarriket som jødene var forvist til, var blitt
mer og mer uutholdelig. På toppen av hungersnød, epidemier og overbefolkning
kom den systematiske trakasseringen og diskrimineringen av jøder. Det var det
russiske imperiets offisielle politikk, og den ble ytterligere forsterket av en
periode med blodige og redselsfulle pogromer, antijødiske opptøyer.
Det frodige jødiske livet som hadde
vokst fram i denne delen av verden gjennom århundrer, hadde dessuten skapt en
intellektuelt velorientert befolkning. Jødene i tsarriket var fullt klar over
at grensesprengende friheter var blitt kjempet fram over store deler av Europa og
i USA - stemmerett, ytringsfrihet, religionsfrihet og likhet for loven. Det
førte til en økende frustrasjon med de kummerlige politiske og økonomiske
forholdene i det bakstreverske eneveldet.»
3. mars
2011 meldte Benzel seg til fremmedpolitiet i Kristiania. Hvordan han havnet i
og valgte Norge finnes det ingen opplysninger om:
«Sannsynligvis hadde han ikke
planlagt å bli. Antakelig var det til Amerika Benzel også hadde tenkt seg. Men
i tillegg til å finansiere billetten over Atlanteren måtte man ha 30 dollar i
kontanter for a slippe inn i USA. Hadde man ikke det, kunne man bli internert
på ubestemt tid på Ellis Island i New York og sendt tilbake til Europa. 30
dollar var en betydelig sum, og mange måtte gjøre stopp underveis i andre
europeiske land for å tjene opp penger før de hadde råd til overfarten.
51 millioner mennesker forlot Europa
i årene 1846-1932, i den mest gigantiske folkeforflytningen i verdenshistorien.
Blant dem var også 800 000 nordmenn. Fire millioner jøder emigrerte fra øst til
vest i disse årene, 2,6 millioner av dem til USA. I 1880 bodde det rundt 60 000
jøder i New York, i 1925 var det godt over en million. De utgjorde 10 prosent
av den totale jødiske verdensbefolkningen, samlet i en og samme by.»
I januar 2012 kom Sara til Norge. Sara og Benzel fikk etterhvert tre barn
til, Isak, Charles og Harry. Som mange andre jøder den tiden livnærte Benzel
familien den første tiden med å reise rundt å selge småvarer – «omførselsreisende.
Sara drev med søm. De bosatte seg i liten leilighet på Grünerløkka. Sara og Benzel
hadde hele tiden en trang økonomi, og barnas skolegang var et års utdanning etter
grunnskolen. Så måtte de ut i arbeid. Unntaket var den yngste sønnen Harry som
begynte på gymnaset.
Kjernen
i historien er historien om familien Braude. Hvordan det gikk med familien skal
jeg ikke avsløre. Det er en vond historie å lese om, men det er
ingenting for de redsler og grusomheter jødene, også i Norge, ble utsatt for. Forfatteren har på
275 sider fått med mye bakgrunnsstoff for hendelsene i Norge og i Europa for
øvrig både før 1. verdenskrig, mellomkrigstiden og krigsårene 1940-1945. Som
var med på å bestemme familiens skjebne.
Jeg
avslutter innlegget med dette som jeg synes var særlig tankevekkende med tanke på det
som skjedde etterpå:
«I juli 1938 innkalte USAs president
Franklin Roosevelt til en internasjonal konferanse i Évian i Frankrike for å
diskutere problemet med den store strømmen av jødiske flyktninger fra Tyskland
og Østerrike. USA og Storbritannia hadde strammet kraftig inn, og konferansen
hadde som uuttalt mål å presse flyktningstrømmen over på andre land. Hitler
kommenterte Évian-forhandlingene syrlig: Hvis verden hadde si dyp sympati for
dette kriminelle folkeslaget, kunne de værsågod få dem han, han skipet dem
gjerne ut i luksusskip om det var det som måtte til.
Men av de 32 landene som var
representert på konferansen, var det ingen som var villige til å ta imot et
betydelig antall jøder. Unnskyldningene de kom med, gjorde ikke mye for å
skjule de antisemittiske begrunnelsene. Australias representant sa at de «ikke
hadde noe raseproblem, og ikke ville ha et heller». Kun land som Costa Rica og Den
dominikanske republikk holdt muligheten åpen for økt jødisk innvandring, dersom
de kunne få betydelig økonomisk kompensasjon.
Norge var også til stede. Direktøren
for det norske Sentralpasskontoret, som i hele mellomkrigstiden gjorde sitt
ytterste for å holde jøder ute av landet, beklaget at Norge dessverre ikke
hadde kapasitet til å ta inn flere. Som den polske jøden Chaim Weizmann
formulerte det: «Verden så ut til å være delt i to: De stedene der jødene ikke
kunne bo, og de stedene der de ikke fikk komme inn.»
Da konferansen ble avsluttet,
trykket den tyske avisen Der Reichsvart følgende skadefro forside: «Jøder til
salgs til tilbudspriser - Hvem vil ha dem? INGEN.»
Heller enn å styrke jødenes situasjon
ga dermed Évian-konferansen indirekte grønt lys til nazistenes jødeforfølgelser.
Resten av verden hadde meldt klart fra om at jødenes skjebne ikke var deres
problem. Siden ingen ville ta imot jødene, var «emigrasjonsløsningen» i ferd
med å spille fallitt. Det ga en helt annen dynamikk til forfølgelsespolitikken,
og drev den i stadig mer radikal retning.»
Privat foto: Ellis Island – dette hadde
vært en bedre skjebne for Benzel og Sara enn å komme til Norge.
Har veldig lyst til å lese denne. Har blitt mer glad i historie i de senere i åra. Utrolig hvordan interesser forandrer seg fordi var ikke interessert i historie da jeg gikk på skole for mange år siden:)
SvarSlett