Anne B. Ragde - Jeg har et teppe i tusen farger

Selv om jeg har likt bøkene jeg har lest skrevet av Anne B. Ragde kan jeg ikke si at det er bøker jeg synes ligger i toppskiktet av bøker jeg har lest. Men når jeg summerer forfatterens personlighet slik hun fremstår på TV osv. og bøkene, blir det en sekser på terningen. Tidligere (før jeg begynte med bokbloggen) har jeg lest Neshov- triologien, Arsenikktårnet og Jeg skal gjøre deg så lykkelig. Nå har jeg kjøpt og lest Jeg har et teppe i tusen farger utgitt i 2014 på forlaget Oktober der bildet over er hentet fra.

Forlaget presenterer boken slik:

«Anne B. Ragde har skrevet frem et motsetningsfylt portrett av en sterk og kompromissløs alenemor med jobb som maskinkjører på en plastposefabrikk, en kvinne med en stor, men ubenyttet intellektuell kapasitet og en usvikelig tro på høyresiden i norsk politikk, kombinert med en usedvanlig evne til å trylle frem overdådige måltider fra et tomt spiskammer. Denne kvinnen er Annes danske mor, Birte, som døde på senvinteren i 2012. Med humor og kjærlighet skildrer Ragde gode og onde dager fra oppveksten i Trondheim før og etter foreldrenes skilsmisse, og fra årene da Anne selv flyttet hjemmefra og stiftet familie. Den siste tiden Birte levde, var preget av unødige lidelser på et underbemannet sykehjem. Det var rystende å se sin egen mor dø som en fremmedgjort og uverdig pasient. «

Selv om Anne B. Ragde skriver på bokmål, «hører» jeg boken på trøndersk. Det er stemmen til Ragde jeg hører. Derfor blir Jeg har et teppe i tusen farger så levende. Boken er ikke kronlogisk oppbygd i den forstand at den starter med oppveksten sammen med moren. Denne delen kommer mot slutten. Den starter med morens opphold på sykehjemmet der hun dør. At den ikke er kronologisk oppbygd synes jeg var en styrke med boken, det gir den en naturlig form – ikke et dokumentarpreg, men en historie fortalt med hjertet. 

For meg ble boken bedre etterhvert som jeg leste og forstod hvordan ting hang sammen. Men for all del; selv jeg som er amatør forstår at boken ikke er noe litterært mesterverk. Uansett, jeg er ikke blitt mindre fan av forfatteren etter å ha lest denne boken.

Som alltid når jeg sitter og leser en bok, tenker jeg at det og det må jeg skrive om. Men boken til Ragde er det skrevet mye om og jeg velger å avslutte med et sitat fra side 113 og 114 fra boken på 317 sider- med et håp at Ragde fortsetter å skrive bøker og være tilgjengelig for oss lesere med sin fargerike måte være på:

«- Jeg tenker mye på dette at du skal skrive om meg. Det må jeg si. Jeg tenker på det nesten ustanselig, på den måten at jeg husker ting jeg trodde jeg hadde glemt, og så lurer jeg på om det egentlig går an å skrive om noen andres liv. På ordentlig, mener jeg. Og så tenker jeg på hvordan jeg selv ville ha skrevet en slik bok. Antagelig ville jeg ha laget en lang liste over alt jeg har mislykkes i, alle de gale valgene jeg tok, alt jeg gikk glipp av, alt jeg aldri fikk oppleve. Også ville jeg ha skammet meg, for tenk så takknemlig jeg er for den fantastiske turen vi fikk til Dubai og Oman i fjor, Anne. Nest etter Audreys og mitt livseventyr er det nok det mest fantastiske jeg har opplevd. Likevel ville jeg bare ha fokusert på alt jeg gikk glipp av. Så det er nok like greit at det er du som skriver. Du greide til og med å fremstille heksen litt sympatisk her og der, da greier du vel å gjøre meg spiselig også. Skal du starte direkte der Arsenikktårnet skitter, forresten? Eller har jeg spurt deg om det for, kanskje. Jeg går litt i surr her.

- Da vi hadde sagt farvel til mormor på Sundby Hospital, mener du?

— Vi sa ikke farvel til henne, Anne, vi sa farvel og good riddance til kisten hennes. I et siderom til kapellet. Til levningene hennes, rett før de skulle i flammene, og vi skulle feire, skikkelig feire, med øl og Gammel Dansk og bare kose oss! Vi snakket her en dag om mulighetene for at jeg kunne møte henne i det hinsidige, men at sjansen var liten, siden jeg ikke tror på slikt gammeltestamentlig nonsens. Men jeg trodde, så ville nok hun ha vært i helvetet på permanent basis. Jeg har såvisst ikke vært noen engel, såvisst ikke, og ikke som mor, men jeg tror med hånden på hjertet at jeg ikke ville blitt tillagt mer enn noen få strafferunder akkurat der nede, for jeg slapp opp til St. Peter igjen. Hun fortjente ikke mer enn den korte seremonien i et siderom. Man kan ikke akkurat si det var pomp og prakt rundt det hele, takk og lov. Min aller største skrekk er at jeg skal få plutselige blaff av å ønske forsoning med henne. Hva skulle være verre enn det? Hva skulle vel være verre enn det. Hva skulle være verre, jeg bare spør meg selv, Anne. Bare tanken er jo horror i høyeste potens.»