«Rolf E. Stenersens
bok om Edvard Munch regnes fortsatt som en biografisk klassiker. Dette er en
tekst som har vært med på å forme flere generasjoner av leseres forestillinger
om kunstneren. ‘Nærbilde av et geni’ var et nyskapende og ukonvensjonelt verk
da det kom ut i 1944, og boka skiller seg fortsatt ut som et særpreget bidrag
til litteraturen om Munch. Mye av appellen til Stenersens biografi beror
sikkert på at den inneholder en lang rekke anekdoter om malerens pussige og
sære oppførsel. Samtidig er boka et forsøk på en psykoanalytisk tilnærming til
Munchs person og kunst. Stenersen skriver om maleren at « den som vil komme han
tett inn på livet, må følge han fra bilde til bilde». (side 235). Denne
gjennomillustrerte utgaven gir derfor leseren mulighet til å studere bildene i
sammenheng med forfatterens tekst slik blir det også tydelig at Stenersens
synspunkter fortsatt kan være aktuelle for de som vil forstå malerens
livsverk.»
Over har jeg sitert fra første avsnitt i
innledningen skrevet av Hans-Martin Frydenberg Flaatten, som har vært redaktør
for tekst og bilder i utgaven jeg har lest; en utgave som ble utgitt i 2012.
Jeg valgte først å låne boken av biblioteket. Men
wow: boken er så flott! Jeg har nå kjøpt den. Ingen bok
en blir ferdig med etter å ha lest gjennom den en gang - den må inn i bokhylla.
Nærbilde av et geni er en av de beste bøkene jeg
har lest så langt i 2015. Den eneste boken den kan
konkurrere med i så måte er boken jeg skrev om i innlegget:
Er målet å lese om Edvard Munchs liv fra fødsel og
død i dokumentar-form, kan man finne andre kilder. Selv om Stenersen skriver om
dikterens liv, lar han oss ikke drukne i detaljer som i ihvertfall jeg ville
glemme like fort som jeg leste dem. Han beveger seg fra barndom til død fordelt
på mange kapitler med ulike temaer. Og hele tiden illustrert med kunstnerens
bilder.
Fordi forfatteren kjente maleren blir boken
personlig. Særlig er det siste kapittelet, der han bl a forteller om sitt
første møte med Munch på Ekely høsten 1921. Stenersen hadde tjent penger på
aksjesalg som han ville investere i et større bilde av Munch.
Mange biografier er kjedelige fordi forfatteren er
pinlig objektiv – helt sikkert redd for å bli tatt for «ukvalifisert synsing».
Så lenge det er som i denne at det går klart at der er forfatterens analyser
mv., er det helt greit. Selv om jeg ikke er enig i alle analysene. Han setter f eks Munch
i kategorien «einstøing» og skriver et sted at einstøinger tror de er bedre enn
andre. Der synes jeg han er for kategorisk. At mennesker som trekker seg bort fra andre mennesker, tror de er bedre
enn andre, det tror jeg gjelder et fåtall. Jeg tenker at det heller er mer slik
som Askildsen har skrevet:
«Man trenger noen ganger å være
alene, så man slipper å gjøre seg mindre enn man er.»
Munch oste ikke av selvtillit. Han var sky. Han
møtte stor motgang i barndommen, mistet flere i sin familie i sykdom, ikke
minst moren da han bare var fire år, og en far som etter at hun døde overga seg
til religionens grublerier. I tillegg til all motgang han i begynnelsen hadde som
kunstner. Når han begynte å få anseelse, da skulle «alle» være med å danse
rundt gullkalven. Men at han var sær på mange områder, og at det ikke var
enkelt å forholde seg til han, det er det vel ingen tvil om når man leser
boken.
Men de fleste
analysene mv til Stenersen likte jeg. Ikke minst dette:
«Under den lange
tiden fra 1889 til 1909 var hans kunst sjukelig, hvis en til sjukelighet regner
avvikelser fra det som er «sunt» og vanlig. Men sjelelig er knapt i noen i alle
henseender «sunn». Dessuten er det det sjukelige hos mennesker som Munch ikke
sjukt av sin art, men ved sin styrkegrad. Det er derfor ofte nettopp gjennom
forskning av det vi kaller sære og sjuke mennesker at vi kommer frem til den
dypeste kunnskap om menneskenes sinn og vesen. Hos slike mennesker kan et
tydelig se ting vi andre også hemmelig sliter med. Som alle andre store
kunstnere holder Edvard Munch frem et speil for oss. Hans bilder gir oss dype
gløtt av det som rører seg i vårt sjelsliv. Hans kunst er preget av tanker og
stemninger som kom fra hans hemninger og vansker. Det er av dette stoff han har
gjort sine største kunstneriske nyskapninger.»
Boken er lettlest og usnobbete og det er mye av det
han skriver som fikk meg til å le. F eks Munchs forhold til hushjelpene han hadde på Ekely. Det er
på grensen til tragikomisk enkelte ganger. Stenersen kunne mye om kunst og
kunne valgt å vise frem sine kunnskaper. Men i boken er det ingen briefing med
fremmedord og uttrykk som gjør en amatør som meg duknakket og skamfull. Det er
som det fremgår av innledningen: en følger Munchs liv fra bilde til bilde. Det
er Munchs kunst som har hovedfokus i boken.
Om «Skrik» skriver han bl a at bildet
« er kanskje det mest
særpregede bildet han har gjort. En voldsom angst strømmer fra det. Det viser
hvordan et landskaps farger og linjer kan reise seg mot et svimmelt og
overfølsomt menneske. Det var Munch som plutselig en aften følte seg lamslått
av landskapet. Landskapets linjer og fargene kom mot ham som for å kvele ham.
Han ville skrike av angst, men kunne ikke få frem en lyd. Han skjønte at det
var noe galt med ham, at nervene hans var for spente. Likevel kvidde han seg
for å søke lege. Han trodde sjukdommen, de spente nervene, hjalp han til å
male. Han ville ikke være borger, miste sitt særpreg. Han ville være maleren
Edvard Much.
«Det jeg har å gi, er
disse bildene mine. Uten dem er jeg ingenting.»
Om Åsgårdstrand skriver Stenersen bl a:
«Munch har malt nær
sagt alt som finnes i Åsgårdstrand. Han malte husene, gatene og den lille brua
til skipsbrygga og framfor alt stranden. Merkelig nok malte han få bilder av
menneskene der. Og når han malte dem, som i «Pikene på broen», har han ikke
gitt dem trekk. Det er bare piker som danner grupper på en bru. Når han maler
stranden, lar han gjerne noen sitte på de store steinene ved stranden. Det er
nesten alltid hans søster Inger eller hans venn Jappe Nilsen. Selv i
Åsgårdstrand holdt han seg unna menneskene. Det var landskapet, gatene og
husene som løftet ham og fikk ham til å male, ikke menneskene han møtte der.
Nå skal boken jeg har lest leveres tilbake til
biblioteket og så gleder jeg meg til boken jeg har kjøpt kommer. Og ikke minst
ta meg en tur til Skøyen, på Munch museet. Da skal jeg tenke på det som står i
boken- at bildene til Munch bør sees på langt hold eller i halvmørke:
«Det er lett å se det
nære samband mellom Munchs sjelelige egenskaper og hans malemåte, hans strøk og
emnevalg. Ved å male og tegne løste han ut en mengde av sine ønsker og drifter.
Det var å forske og skildre, leke og dikte, spille og synge, gråte og smile,
skrifte og skrike. Og ikke minst også å elske og nyte. De for Munch så vanlige
lange og buete linjene blotter hans lyst når han lar penselen gli og bølge. Det
er hans motvilje mot å male «vemmelige» kroppslemmer som fikk han til å male
skisser og storlinjet. Denne malemåten ga ham muligheten til å slippe å male
det han ikke likte å male, og til å få bedre fram det han mente var vesentlig
med bildet. Ved å sløyfe småting drev han folk til å gå på mange meters hold.
Da så de bedre helheten i bildet, og det den han ville de skulle se. Bildene
hans skulle jo ikke bare være vakre. De skulle også si noe: «Bildene mine må
sees på litt hold. Ellers mister en helheten og går glipp av det jeg har å gi.
Jeg maler ikke blad og kvist, negl og vorte.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar