Vigdis Hjorth: Et norsk hus

Kilde for bildet: Vg.no

Vigdis Hjorth har bursdag idag og Bokklubben kaller henne for en av Norges kuleste forfattere. Det er jeg enig i selv om jeg frem til nå ikke har vært overbegeistret over romanene jeg tidligere har lest og skrevet blogginnlegg om. Men jeg likte den jeg nå har lest bedre - romanen Et norsk hus. Selv om jeg synes hun skriver på måte som gjør at jeg mister konsentrasjonen innimellom.  Poengene forsvinner i de lange setningene. Boken er bare på 191 sider, men det er tettskrevne sider. Ingen kapittelinndeling. Romanen ble utgitt i 2014, og jeg har lånt den av biblioteket.

Bokens hovedperson er tekstilkunstneren Alma. Hun har voksne barn, er skilt, har kjæreste, men bor alene i tømmerhuset hun hadde mulighet til å kjøpe for en arv hun fikk for flere år tilbake. Men å eie et hus krever en viss økonomi, og det er det ikke alltid Alma har som tekstilkunstner med usikre inntekter. Derfor kommer utleieinntektene fra den lille leiligheten som er i tilknytning til huset godt ned. Men med å leie ut følger en risiko, ikke minst for Alma som ikke er god på å sikre seg at leietakerne betaler det avtalte depositumet.

Handlingen i boken er om den perioden Alma leier ut til et polsk par; de polske som hun konsekvent kaller dem. Som etterhvert blir tre: paret får en datter. Etterhvert utfordrer leietakerne Almas liberale verdier: det er en vei mellom liv og lære – det er enkelt å være liberal på andres bekostning tenker jeg når mennesker uttrykker sine liberale verdier på en bastant måte.  Men de utfordrer også behovet Alma har til å være alene – et behov som kjæresten synes er en utfordring.

Når Alma jobber med et prosjekt er hun lukket inne i sin egen verden frem til produktet er levert til bestiller. Hun glad i å drikke rødvin og snu døgnet. Ikke av den typen som kaster seg over husarbeid med liv og lyst – skippertak er Almas handlemåte på det området.

Tidligere har leieboerne vært enslige menn som har jobbet mye. Leieboerne hun nå har fått er mye i leiligheten og de har i perioder besøk av sin polske familie. Leieboerne må bruke vaskerommet hennes og dermed får til tilgang til hele huset. Hun vil ha så lite kontakt med dem som mulig, men blir selv forvirret over at de overser henne og virker å ville det samme. Når kvinnen havner på krisesenter og mannen må reise til Polen for å sone dommen, blir hun mer involvert enn hun ønsker. Leieforholdet har også en negativ økonomisk side: strøm er inkludert i leien og paret bruker mye strøm sammenlignet med Alma. I tillegg vil de ikke innordne seg kildesortering og ikke å parkere biler på plenen.

Alma er ingen hushai, og alt hun foretar seg opp mot leietakerne rådfører hun seg først med Huseiernes landsforbund. Hun har i det hele tatt problemer med å sette grenser – dette gjelder også de voksne barna som invaderer huset i høytider og etterlater det som en slagmark. I tillegg til at vi blir involvert i de problemene som er rundt leietakerne, får vi være med i Almas prosess rundt flere oppdrag hun har som tekstilkunstner.

 Jeg likte romanen. Og jeg lider litt med Alma – og ler av hennes måte  å håndterer problemene som oppstår på. Men jeg lider også med leietakerne. Romanen setter fokus på de utfordringer det er å leie hos andre der utleier og leietaker bor tett. I et land der målet er å eie egen bolig. Det krever generøsitet hos begge parter. Alma forsøker, men får det ikke til. Avstanden til leietakerne blir for stor – ikke minst fordi hun ser på dem som stereotypier av en nasjonalitet – den polske. Men også den selvpålagte avstanden hun vil ha til sine leietakere. Istedenfor å snakke med dem, sender hun tekstmeldinger og brev – noe som blir ekstra problematisk. Ikke bare er slik kommunikasjon grunnlag for feiltolkninger, men det blir det særlig når leietakerne ikke kan språket hun kommuniserer med.