Vibeke Riiser-Larsen: Et sted skinner det - en god debutroman

Forlaget Aschehoug som har gitt ut debutromanen til Vibeke Riiser-Larsen Et sted skinner det, beskriver den som mørk, men humoristisk. Det er jeg enig i, og for meg var det viktig at det er innlagt scener som fikk meg til å le. For dette er i utgangspunktet en mørk historie. Jeg synes dette var en god roman. Er spent på hvordan fortsettelsen blir, om Vibeke Riiser-Larsen velger å gi ut flere bøker. Jeg håper at hun fortsetter med å legge inn humor i handlingen, og toner ned det mørke. 

Jeg lånte romanen på 220 utgitt i 2015 av biblioteket.  Handlingen beskrives slik:

 «På jobben har Sigrid navneskilt, grønne bukser og blå genser hvor det står «Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?» Der er hun akkurat sånn som de andre ansatte. Nesten. Når Sigrid kommer hjem, er hun alene. Tante Else ringer annenhver uke, og pappa tar kontakt når det er jul og fødselsdag. Ellers er det ingen. Bare musene i fryseboksen på loftet.

For å holde ut bruker Sigrid skogen, barberbladene hun har i bukselommene og skalpellet. En dag leser hun en lapp som er hengt opp ved postkassen. Datteren til Halvorsen i første etasje ber om hjelp til å handle varer for Halvorsen en gang i uken. Så får hun tre boller av Snorre som stadig er innom i butikken. Da begynner det. Kanskje.»

Sitat fra Hege Duckerts bok "Mitt grådige hjerte": 

«Kan du ikke skape mer positive kvinneskikkelser i bøkene dine? Oppfordringen ble ofte gitt til Simone de Beauvoir. Hun svarte at hun ikke kunne imøtekomme dette ønsket fordi formålet hennes var å problematisere. "Litteratur oppstår når noe går galt i livet", sa hun.»

Det samme spørsmålet får jeg ofte lyst til å stille norske forfattere, temaet i norske romanen er ofte veldig alvorlige og til tider dystre. Hvorfor? Men da må jeg tenke: vil jeg at det skal gis ut flere intetsigende bøker som det selges pallevis av; nei, nei, nei er svaret!

Det er gått galt i livet til Sigrid, på grunn av opplevelser i barndommen. Som følger henne inn i voksenlivet og gjør henne skeptisk til andre mennesker. Det ligger et håp hos meg som leser da hun møter mennesker som kanskje kan snu livet hennes i en mer positiv retning - få henne ut av isolasjonen og ensomheten...

Synes også at dette Franz Kafka-sitatet passer til Et sted skinner det som både "biter og stikker" og tidvis rystet meg:

«Alt i alt tror jeg vi bør nøye oss med å lese bøker som biter og

stikker. Hvis ikke boken vi leser ryster oss våkne som et slag i

hodet, hvorfor skal vi da lese den? For å bli lykkelige, som du

sier? Gode Gud, vi ville vel være like lykkelige uten bøker i det

hele tatt, og bøker som gjør oss lykkelige, kunne vi jo t i l nød

skrive selv. Hva vi trenger, er bøker som rammer oss som den

verste ulykke, f.eks. at noen vi elsker høyere enn oss selv dør,

bøker som får oss til å føle oss fredløse, langt borte fra alle mennesker,

som et selvmord. En bok må være som en øks for det frosne

havet inni oss. "