Leve posthornet av Vigdis Horth

«Tør du slakte boken» spurte tenåringen bekymret da jeg sa at Leve Posthornet er den dårligste boken jeg har lest på lenge. Som hadde besøk av forfatteren på ungdomsskolen og syntes hun var morsom å høre på. «Jeg slakter ikke boken» sa jeg, "jeg er ingen profesjonell kritiker, men en amatør som skriver om min leseopplevelse."

Vigdis Hjorth fikk kritikerprisen for 2012 for romanen Leve posthornet i kategorien beste skjønnlitterære voksenbok. De andre nominerte Hjorth konkurrerte mot var Cecilie Løveid for «Flytterester», Per Petterson for «Jeg nekter» og Lars Amund Vaage for «Syngja». Romanen på 181 sider ble utgitt i 2012 av forlaget Cappelen Damm. Jeg lånte boken jeg har lest av biblioteket.

Romanens fortellerstemme er Ellinor som er i tredveårene og jobber som kommunikasjonsrådgiver i firmaet Kraft-kom sammen med Rolf og Dag. Romanen starter med at hun finner en dagbok hun skrev fra januar – mai 2000. Etter å ha lest det hun skrev i den; « Da jeg var ferdig fikk jeg ikke sove for kvalme». Den handler om innkjøp, menn hun har møtt, filmer hun har sett…..:

«Navnene kunne byttes ut, datoene kunne byttes om, ingen bevegelse, ingen sammenheng, ingen glede, bare lede; pengene, brunfargen, sladderen, maten, jeg kunne like gjerne skrevet man som jeg. Og nå var det annerledes, det hadde hjulpet å bli eldre?»

Året er nå 2010 og en mandag morgen da hun møter opp på jobben får hun lese et håndskrevet ark fra Dag til Rolf der Dag skriver at han har tatt båten og seilt bort på ubestemt tid og at han kanskje ikke kommer tilbake til landet. Han omtaler Ellinor som «den fleksible bollemuskompanjongen» og at « det lukter fitte av alt hun produserer».

Dag har arbeidet med Postdirektivet; EUs tredje postdirektiv som handlet om fri konkurranse på brevpost under  femti gram. Kraft-kom skal bistå Postkom som er de postansattes fagforening i arbeidet mot innføringen. Denne oppgaven som Dag har jobbet med lenge, må overtas av kompanjongene.

Senere mottar Ellinor et brev fra Dag der han angret på det han skrev til Rolf om henne. «Han beklaget situasjonen han hadde satt Kraft-Kom i, men hadde mistet troen, skrev han. På hva da, spurte jeg?.» Vel, når man ikke liker en bok, så er det nok å irritere seg over. Den siste setningen; hvordan kan hun skrive «spurte jeg», ikke «tenkte jeg» eller «tenkte jeg høyt»…… Vel, det er kanskje bare min litterære inkompetanse….

Ellinor bor alene. Men er kjæreste med Stein som har Truls fra et tidligere forhold. Hun er usikker på forholdet. De kommuniserer ikke. Livet hennes virker like trøstesløst som novemberværet hun beskriver. Og på nyttårsaften 2010 tenker hun:

«Hva er meningen med livet ditt? Spurte jeg. Hva skal akkurat du gjøre? Hva er din plass i samfunnet, hva skal du bidra meg?

Jeg gjort et ærlig forsøk på å finne ut av romanen. Men dessverre, denne ble jeg skuffet over. Kjedelig og uengasjerende. Fant ikke engang humor. Den irriterte en del også. Ikke minst fortellingen om Helga Brun fra Alta som jobbet som lærervikar på Sørøy i Finnmark i 1967.  Det er greit at det er fiksjon. Men fortellingens små detaljer ble for meg latterlige. Ikke minst fordi jeg vokste opp på en øy i Finnmark som kan sammenlignes  (modell for fortellingen?) – Sørøya. To lærere på en øy med 1 500 mennesker ( herre min hatt!) , sommerskole ( ha, ha!) , huske i et ospetre (trær på en øy i Finnmark!) osv osv. Vel, vel……..

 Denne ble jeg bare sur av!

The End