Imot naturen (notatbøkene) av Tomas Espedal - nesten innertier...

Du må lese de første 40 sidene i en bok sammenhengende var tipset jeg fikk av en bibliotekar her om dagen – slik at du får en god start. Tror at det er et smart tips. Men det hadde jeg allerede glemt da jeg startet på boken Imot naturen (notatbøkene) skrevet av Tomas Espedal.

Da jeg var kommet til 27 i den lille boken på 164 sider holdt jeg på å gi meg. Hadde lest at noen mente det var hans beste bok. Jeg gikk inn i den med store forventninger, men så plutselig sa det stopp. Da hadde jeg samme dag avbrutt en bok der tema bl a var unge jenter og gamle menn som jeg ikke fant kjemien med. Men dagen etterpå tok jeg romanen til Espedal frem igjen; og da var jeg i fyr og flamme slik jeg har vært tidligere når jeg har lest bøkene hans.

Fyr og flamme er feil uttrykk å bruke; for han skriver av og til slik at jeg føler meg helt tom. Noe er nakent og vondt å lese. Jeg har ledd av noe og en del av det han skrev ble som en spenningsroman. Selv om ikke alt er igjenkjennbart er det ikke vanskelig å leve seg inn i det han skriver om. Men det er ikke så mye tema han skriver om som bergtar meg – det er hvordan han skriver om det. Hvordan Tomas Espdal er misunnelig på Peter Handke; det er ikke til å forstå. Men så har jeg bare lest en bok av Handke, og jeg kan ikke all verdens om litteratur. 

Det er selvsagt ikke alt Tomas Espedal skriver som er like bra etter min smak; det er tema som engasjerer meg mindre, som begynnelsen med noen sex-scener der tema er forholdet mellom ung kvinne og eldre mann.  Jeg skal ikke påstå at alt han skriver er selvopplevd i detalj; det har han selv sagt det ikke er. Men at mye er selvbiografisk det er vel ingen hemmelighet.

Slik begynner romanen utgitt i 2011 som jeg har lånt på biblioteket:

«Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen: den gamle mannen og den unge jenten. Jeg vet ikke hva det minner meg om, en forbrytelse, kanskje, eller om naturen; naturens brutalitet og vold, dens uskyld. Man vet ikke hvem som er den skyldige, han som sitter i stolen, eller hun som sitter over ham, i fanget hans, kledd i en utringet, sort selskapskjole.»

Boken slutter med at det er slutt mellom han og hans unge kjæreste Janne; forfatteren er gått helt i oppløsning pga kjærlighetssorg. I tillegg er datteren hans også flyttet hjemmefra og han er alene i huset der han vokste opp. 

Innimellom skriver han om sin første jobb på fabrikk; det var denne jobben som gjorde det klart for han at han ikke ville arbeide, ikke gifte seg, ikke få barn: han ville være fri.

Tomas Espedal fikk barn og giftet seg, reiste land og strand rundt med skuespilleren Agnete, som han fikk barn med og giftet seg med og skilte seg fra. Det var under den seansen jeg lo; underlig hvordan han lot seg drive med i alt hun fant på. Først til det avsidesliggende stedet på Vestlandet der hun skulle tilbake til naturen. Spennende var det å lese om oppholdet i Sør Amerika og trist å lese når Agnete dør og han blir alenepappa på Askøy. Så kommer lykken til han med Janne og desto ulykkeligere blir han når hun forlater han. Men i tillegg flytter datteren hjemmefra og for meg er det enkelt  å forstå blir et savn– jeg er om et par år i samme situasjon og gruer meg(hulk!):

«Det er et sjokk for faren når datteren flytter ut.

Selv om han er forberedt på at hun en dag må flytte, at det er nødvendig for henne, at det er naturlig at datteren flytter fra sin far, at det ikke er naturlig at hun skal bo med ham i så lang tid som han ønsker det, så er det et sjokk for faren den dagen datteren flytter ut. Og dagen etter, når hun ikke kommer hjem som hun pleier, når hun ikke roper ned til ham i kjelleren som hun pleier, så sitter han fullstendig lamslått i stolen hele dagen og vet ikke hva han skal gjøre eller hvordan han skal klare seg uten henne.

En mann på snart femti år som blir forlatt av sin datter; hva skal han gjøre, hva skal han ta seg til?

Uten sin datter.

Uten min datter. Hver gang jeg skriver min, tenker jeg på hvor lite vi eier; vi eier ingenting.

Ikke våre barn, ikke foreldrene og familien, ikke vår egen historie, heller ikke vår egen barndom, ungdom, vennene, venninnene, ikke kjæresten og kjærligheten: vi eier ingenting. «

Gjett hvem som skal kjøpe fotoboken som han nettopp har gitt ut: Mitt privatliv. Ikke for å se bildene, men for å se hva han skriver under bildene. Hvordan han kobler tekst og bilde. Det var en anmelder som snakket ned denne boken; i Aftenposten. Men så hørte jeg noen som snakket den opp på NRK radio. De var begeistret! Det er de siste jeg tror mest på.