Buddha på loftet ( Buddha in the Attic) av Julie Otsuka - inneholder mange interessante og sterke historier

Romanen The Buddha in the Attic skrevet av Julia Otsuka ble utgitt i 2011. Det norske forlaget Oktober som har utgitt den på norsk i 2014, siterer her fra de gode omtalene boken har fått og beskriver innholdet slik:

«En gruppe unge japanske kvinner er på vei over Stillehavet. I Amerika-koffertene har de pakket det de trenger for det nye livet: en hvit silkekimono til bryllupsnatta, fargerike bomullskimonoer til hverdagsbruk, kalligrafipensler, tynne ark med rispapir, små messingbuddhaer, elfenbensfigurer av reveguden. Stuet sammen nede på tredje klasse sammenligner de bilder av mennene de har brevvekslet med og nå skal møte. Men på kaia i San Francisco ser de ikke den staute unge mannen som var på fotografiet. Mannen de skal gifte seg med er en fremmed, og det nye livet har ingenting med drømmene å gjøre.

Buddha på loftet er en fortelling om en generasjon kvinner som kom som postordrebruder til California på 1920-tallet. De må ta den mannen de får, slite som landarbeidere eller hushjelper. De føler seg på utsiden av samfunnet, mens barna deres raskt omfavner den amerikanske kulturen. Så kommer bombingen av Pearl Harbor i 1941, og både gamle og unge sendes til interneringsleirer som potensielle landssvikere.»

Jeg har lånt Buddha på loftet av biblioteket. Det er en helt spesiell og innholdsrik bok selv om den bare er på 123 sider. Spesiell pga at den er skrevet i vi-form. Den inneholder mange sterke og interessante historier som kunne gitt grunnlag for mange bøker, både dokumentarer og romaner. En anmelder mener romanen er et mesterstykke. Det tror jeg mange som har lest romanen er enige i.

Bakerst i boken Buddha på loftet av Julie Otsuka skriver forfatteren bl a:

«Denne romanen er inspirert av livshistoriene til japanske immigranter som kom til Amerika tidlige på 1900-tallet. Jeg har støttet meg til omfattende kildemateriale...»

Foto av forfatteren - Forlaget Oktober:

Her forteller forfatteren om romanen til The Daily Beast. Julie Otsuka bor i Upper East Side (New York). Hun flyttet til østkysten fra California for å studere på Yale. Møtet finner sted på en kafé; kafeen der hun satt da hun skrev begge romanene hun har skrevet og gitt ut, og som begge har sine røtter fra vestkysten.

Den første romanen, When the Emperor Was Divine, som ble utgitt i 2002 (ikke oversatt til norsk? ) handler om en familie som ble evakuert til en japansk interneringsleir i 1942. Stoffet til romanen hentet hun fra sin egen families historie. Bestefaren som ble mistenkt å være en japansk spion tilbrakte tre år i en interneringsleir i Tpoz, Utah, sammen med forfatterens mor, onkel og bestemor.

Julie Otsuka forteller at Buddha in the Attic er mindre selvbiografisk. Det er ingen slike bruder i familien, men det er en helt vanlig første-generasjons historie. Romanen innebar «tonnevis av forskning» forteller hun:

“I read a lot of oral histories and history books, and old newspapers. I had to learn about two worlds: the old Japan from which the picture brides came, and the America of the 1920s and 1930s which they immigrated to. I kept many notebooks filled with detailed notes about everything.”

Første gangen jeg leste om interneringsleirene i USA under 2. verdenskrig, var i romanen jeg har skrevet om i innlegget: Hotellet på hjørnet bitter og søt (The hotel on the corner of Bitter & Sweet) av Jamie Ford

Jeg har aldri hørt om de japanske postordre- brudene før jeg leste boken til Julie Otsuka. Her er et bilde jeg fant her med teksten "«Coming to America, Lured by a Photo. Bettmann/Corbis. Congressional committee members examine passports of Japanese picture brides at the immigration ..»

Det jeg har lest er at Japan er proteksjonistisk i handelssamkvem. Utover det er det  lite jeg vet om Japan og den japanske kulturen. Bøkene jeg har lest skrevet Haruki Murakami gir et innblikk, men ikke mye.

Under jordskjelvet i 2011 som utløste en tsunami og som var en katastrofe for Japan, mener jeg å huske at de ville klare seg selv.  I denne artikkelen i Dagbladet som har overskriften: Hvorfor plyndrer ikke japanerne?:

«Hvorfor plyndrer ikke japanere når de nå har så lite og sjansen for å bli tatt er enda mindre? Vi spurte sosialantropolog Arne Kalland, professor ved Universitetet i Oslo.

- Når det gjelder slike katastrofer ligger det ikke i deres ryggmarg å plyndre. Japanerne føler nå at de er i samme båt. Jeg fikk akkurat i dag en epost fra min sønn som bor i Tokyo, han hadde selv lagt merke til at det ikke er noen plyndring. Folk venter tålmodig og krangler ikke om plassen i køen, sier Kalland.

- Japanerne er ikke så selvopptatte som oss her i Vesten. En japaner vet at han ikke er verdens sentrum, han vet at han inngår i et sosialt nettverk og er en del av en sosial gruppe. I Japan skal man ikke framheve seg selv og heller ikke vise følelser. Alle vet at man er trist, man trenger ikke vise det og tiltrekke seg oppmerksomhet.

Kalland nevner også at Japan i utgangspunktet har veldig lav kriminalitet, et effektivt politi og et humant straffesystem, der målet er å integrere den kriminelle tilbake i samfunnet. Dette gjøres gjennom lokale sosiale komiteer.

Barna dør sist

Verdigheten japanerne nå opptrer med har dype røtter.

- Jeg har studert en sultkatastrofe som rammet Sør-Vest-Japan i 1732-33. En tredjedel av befolkningen døde. Ikke noe sted i dokumentene finner jeg uro eller slåssing. De som ble rammet sist var barna, mens de som ble rammet først var menn. Dette er veldig annerledes enn det man ser i Afrika, der man slåss om maten og barna dør først. Det er en dyktig kultur på krisehåndtering.

Boken til Julie Otsuka bekrefter den japanske kulturen som beskrives ovenfor. Den største skammen for brudene er at de må reise tilbake til Japan. Derfor godtar brudene sin skjebne. Skuffelsen over ektefellene. De dårlige bo- og arbeidsforholdene. De er høflige, ydmyke, rolige og tålmodige. De jobber raskt for å gjøre inntrykk på de høyrøstede amerikanerne. Og er bedre arbeidsfolk enn kinesere, filippinere, koreanere og meksikanere. Men de var ikke populære, og ble sett på som en trussel også av andre årsaker enn 2. verdenskrig: 

«De ville ikke ha oss til nabo i dalene sine. De ville ikke ha oss som venn. Vi bodde i stygge rønner og snakket ikke skikkelig engelsk. Vi var bare opptatt av penger. Gårdsdriften vår var gammeldags. Vi brukte for mye vann. Vi pløyde ikke dypt nok. Mennene våre drev oss som slaver. ‘De importerte de der jentene fra Japan som gratis arbeidskraft.’ Vi jobbet i åkeren hele dagen uten å ta matpause. Vi jobbet på åkeren til sent på kvelden i lyset fra parafinlamper. Vi tok aldri en dag fri. ’Klokka og seng: To ting den japanske bonden aldri benytter seg av.’ Vi tok over blomkålindustrien deres. Vi hadde tatt over spinatindustrien. Vi hadde monopol på jordbærindustrien og hadde trengt markedet for belgfrukt opp i et hjørne. Vi var et uslåelig, ustoppelig økonomisk maskineri og om ikke det ble satt en stopper for fremrykkingen vår, ville hele den vestlige delen av Statene snart bli Asias neste utpost og koloni.»

Til interneringsleirene drar de i stillhet. Uten å protestere. Hva de opplevde i leirene og tiden etter at de kom ut av leirene, forteller boken ingenting om. 

Sitat fra en artikkel i i Illustrert Vitenskap fra 2012, Utgravningene åpnet USAs verkende sår

«Rundt 70 000 japanere som var amerikanske borgere, og 50 000 med oppholdstillatelse ble internert og fratatt hjem, arbeidsplasser, identitet og basale friheter. Selv om president Gerald Ford i 1976 erklærte at interneringen var ”en nasjonal feiltagelse”, utgjør perioden ennå et ømt punkt for japanske amerikanere.»

Men til og med i interneringsleirene gjorde japanerne det beste ut av situasjonen jf artikkelen:

«Arkeologiske utgravninger av leiren Camp Amache i Colorado tegner et bilde av de internerte som oppfinnsomme, virkelystne og ressurssterke. Leiren var i bruk fra august 1942 til oktober 1945 og omfattet 7000 personer på et område inngjerdet av piggtråd og åtte vakttårn.

Med små midler fikk de internerte et barskt område til å blomstre. Arkeologene har funnet rester etter japanskinspirerte kjøkken- og prydhager.»

Bildet av en interneringsleir er hentet fra artikkelen: