Verdensmestrene av Henrik H. Langeland - litt for lang og for mange detaljer rundt skisport etter min smak

Over flere dager har jeg oppholdt meg i Hemingland. Nærmere Slemdal i Oslo. Hemingland pga at det er der idrettslaget Heming holder til. Skisport er et stort tema i denne romanen.

I Gulleråsveien 31 bor familien Meltzer anført av tre generasjoner. Hærføreren er Laurentius Michael Meltzer d.e.(Lauritz). Så har vi pappa Mikkel (d.y) og sønnen Lars (d.a.y) på 12 år.

Når det gjelder familien Meltzer mannlige medlemmer er ingenting overlatt til tilfeldighetene. De er jurister bakover i alle ledd tilbake til stamfaren, eidsvollsmann og statsråd Laurentius Michael Meltzer. Han skal feires denne dagen vi møter dem for første gang, 25. februar 1982. Stamfaren ble født i 1779 og dagen han feires kalles av familien for Eggedosisen.

Men først er det 5-mila i Holmenkollen. Som de fleste nordmenn vet, var det den dagen Brå brakk staven. Det er Lars som er hovedpersonen i romanen, og den skiinteresserte familien er alle tre til stede i Holmenkollen. Nederste del av skistaven er det Lars som etter et basketak med en jevnaldrende får tak i ved hjelp av sin venn og nabo Hauk. At Hauk gjemmer denne for Lars etterpå skal bli et stridstema mellom dem som setter vennskapet på prøve.

Remi, som kjempet med Lars om staven, er en av tre bipersonener som bor på en annen kant av byen. Det samme gjelder Simone som befinner seg i Sydenland sammen med familien, og som når hun skal bringe den glade nyhet om Brå’s bragd til sin far, finner han i sengevals med kioskdama. Den tredje er indiske Amar som kommer til Norge denne dagen. Vi følger disse; Lars, Remi, Simone og Amar fra 25. februar 1982 og ut året.

Familien Meltzer møtes i Gulleråsveien 31 A til den årlige Eggedosisen, som starter med at de inntar eggedosis. Her er det tradisjoner i veggene, og man møter ikke opp på denne store dag uten pensko!

Til å hjelpe seg har de Lilly som vel er den eneste som har et ekstra gram fett på kroppen. Men så hadde hun sin oppvekst i nord, opprinnelig en forskremt tjenestepike fra Alta... Et vanlig spørsmål er hvor vi var da Brå brakk staven og jeg ser ikke bort ifra at det var i Alta jeg var jf at jeg bodde der på denne tiden. 

Kontroll er noe som står i høysetet hos familien, i alle ledd og ikke bare hva angår kostholdet. Lars observerer at folk under 5-mila ikke spiser, de eter pølser:

«Og nyter det åpenlyst, ikke slik faren alltid ser ut til å skamme seg når han kjøper to wiener i brød i Narvesen-kiosken på Slemdal.

Det må være litt av en sjokkopplevelse for unge Meltzer som har en bestefar som er på fornavn med Kong Olav!

I familien Meltzer er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Livsvarig medlemskap i Skiforeningen som gave ved dåps- og navnefester, er tradisjon i familien. Grandonkel Didrik underholder med historien da han sammen med Lauritz var de første som (nesten!) besteg Mont Blanc på vinterstid.

Det er ikke enkelt å være nykommer i familien. Onkel Frits har med seg en dame, Annesofie Haraldsen:

«Lars synes hun virker en god del yngre enn Frits. Parfymen hennes. En duft ingen kvinner i Meltzer familien ville ha brukt. Og håret. Nesten langt.»

Flere skrekkopplevelser for 12-åringen!

Men det er ved ostefatet Annesofie gjør den største fadesen. Den hele brien; her skjærer hun et stykke langs kanten:

«Noe alle legger merke til, men ingen lar seg merke ved. Selvfølgelig.»

Stakkars Lars:

«Lars tar inn over seg grandonkelens diskré behendighet. Vet godt om han selv hadde maltraktert brien på den måten Annesofie gjorde, ville ikke Tove vist han så mye nåde.»

Tove er moren til Lars. Tove som blir forskrekket over at noen kan hete Johnny og at man kan ha andre type hunder enn setter, som alle i området rundt har...

Vel, grandonkel Didrik er muligens redd for flere skandaler fra Annesofie og tar her affære:

«Nå, hva synes du om ostene? spør han Annesofie. Men før hun rekker å svare, stanser han henne med en løftet pekefinger. Lener seg inn mot henne, studerer den sminkede munnen hennes med en leges vurderende blikk.

  Stå stille!

Lars ser hvordan grandonkel Didriks nesebor vibrerer men han langsomt fører fingeren inntil munnviken hennes og pirker bort en kjekssmule med neglen.»

Heldigvis inneholder romanen som jeg har kjøpt annet enn det som er nevnt ovenfor. Vi finner Slemdals svar på Dynamitt-Harry, kameraten Nico, som bruker stinkbomber for å markere sin misnøye. Nabogutten Hauk har en far som ikke er «helt god i hodet», bl a er han voldelig mot Hauk, noe som preger gutten. Guttene begår både normale guttestreker og handlinger som er nær terrorhandlinger. Bak den strøkne fasaden hos familiene til kameratgjengen er det like mye problemer som det er hos familien til Remi, Simone og Amar. Romanen veksler mellom de ulike miljøene med svake forbindelseslinjer.

Da romanen Verdensmestrene på 597 ble utgitt i 2010, skrev forfatteren at den er første del i en romansyklus hvor han i flere bind vil følge familiene gjennom de turbulente åtti- og nittiårene frem til nyttårsaften 1999. Oppfølgeren Hauk og due ble utgitt i 2012.

For meg ble Verdensmestrene med sine 597 sider for lang. Da hjelper det ikke at Henrik H. Langeland skriver godt. Det ble også for mange detaljer rundt skisport for meg. Litt vel mye snobbete adferd i begynnelsen. Det meste er til å le av, noe er tåpelig. Jeg synes også at noen av tankene som forfatteren gir Lars som er 12 år, er vel voksne for en tolvåring. Når f eks faren Mikkel gir Hauk positiv oppmerksomhet og Hauk er et eneste stort smil, blir Lars sjalu:

«Lars presser neglene hardt ned i liggeunderlaget og ser på horisonten. Ikke ødelegg dette. Så liten er du bare ikke.»

Jeg vet ikke om dette er en reaksjon som er vanlig for en 12 åring som for det meste lever i nuet.

Det må også sies at jeg har lest oppvekstromaner jeg har likt bedre. Med et mer spennende persongalleri og mer nerve i fortellingen enn denne. Tove Nilsen, om Tove og Goggen, som et eksempel syntes jeg var bedre enn romanen til Langeland. 

Jeg kan lese at noen likte oppfølgeren Hauk og due, noen ble skuffet. Romanen er på 297 sider og det passer meg bedre. Uansett, jeg kommer til å la det gå en stund før jeg eventuelt leser den.

Andre bøker jeg har lest skrevet av Henrik H. Langeland har jeg skrevet om i innleggene:

Wonderboy av Henrik H. Langeland

Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker av Henrik H. Langeland