Britt Karin Larsen: Som steinen skinner

Privat foto - snøen har lavet ned i dag

Selv om det er dramatiske hendelser som blir fortalt i bøkene om folket på Finnskogen, opplever jeg en ro og verdighet i fortellingene til Britt Karin Larsen. Fortellingene får meg til å tenke på den roen som et snøfall kan gi. Anne Grete Preus synger i Når himmelen faller ned:

Alt går litt langsommere her på jorden

når hele himmelen faller ned, når hele himmelen faller ned.

Det gikk langsommere for mennesker som levde på Finnskogen for over hundre år siden. Men det var en kamp for å overleve – det var ingen idyll for de fleste i Norge på den tiden. Skogfinnene var de fattigste av de fattige. Men Britt Karin Larsen får frem at det fantes en verdighet i fattigdommen. Selv om ingen vil tilbake til den tiden, tror jeg vi har mistet noe viktig på veien inn i det rike Norge. Blant annet det å spille på lag med naturen. Det synes jeg hun får frem på en utrolig fin måte uten at hun romantiserer tilværelsen deres.

I romanen Som Steinen skinner er det uår – det er en hard vinter og mye snø slik at hjelpesendinger ikke kommer frem. Folket må klare seg på det de har, og det er ikke mye fordi avlinger er blitt ødelagt.

Hilda jobber i Christiania og er bekymret for sønnen Lars som bor hos Lina på Mostamägg. Taneli er fortsatt i fengsel, og Lina og barna livberger seg fordi de ennå har fòr til en ku. Men i løpet av vinteren må Lina ta livet av kua. Hilda slutter i jobben og drar hjem til Finnskogen til jul, og har med den maten hun klarer å bære med seg. Det blir en strabasiøs tur.

Men de klarer seg gjennom også denne vinteren. Hilda begynner å jobbe på Lauvåsen. Hun overtar for datteren til Lina: Anneli. Anneli er blitt psykisk syk, og det går en tid før hun vil fortelle årsaken til Lina.

Dette er også det året Taneli er ferdig med å sone dommen han fikk, og kommer hjem til Mostamägg. Han har dårlig syn, og er ikke den bjørnejegeren han engang var. Men det skal vise seg at sønnen Daniel har evner som bjørnejeger.

Også i denne romanen er det store og små dramaer for folket på Mostamägg og omkringliggende torp og gårder. Ulykker der folk skader seg og dør. Utroskap. Familier som oppløses. Barnedrap. Omreisende svovelpredikanter som lurer fra godtroende mennesker det lille de har. Men også samhold, og mennesker som er villige til å bistå når mennesker er i nød. Vi møter mange fra tidligere bøker, men også nye kommer til. Vi får også vite hvordan det går med de som har reist til Amerika dit mange drømmer om å reise. Folket på Finnskogen holder fortsatt fast i overtro, hellige trær og steiner, men det er sterke krefter som ønsker at dette skal opphøre.

I denne boken dør Karin, den utro konen til Pål på gården Lauvåsen. Hun som var utro med Fele- Anders som er faren til sønnen til Marit, datteren til Pål og Karin. Marit som på trass giftet seg med den fattige Jussi. Marits barn er satt bort, og vi får vite at han ikke har det godt hos de rike menneskene Christiania. Det er kun de yngste barna til Karin og Pål, Ole og Mina, som følger moren til graven. Marit vil ikke vite av moren. Verken Marit eller Karin har bodd på Lauvåsen de siste årene. Men folket på Finnskogen sørger for at Karin får en verdig begravelse.

"Det står en hest med et slep i skogkanten og venter,

ikke for klokkene ringer kan likfølget kjøre fram mot

kirken, og ikke før klokkene ringer kan de si ting som

den døde ikke skal høre heller, for en død kan høre helt

til klokkene har ringt.

Det er Ole som holder tømmene til farens hest, faren

er hjemme og drikker, og det er de som mener at

nå vil Lauvas-Pål aldri bli edru mer. Oles søster Mina

går bak kisten, deretter følger Jussi sammen med Lina

og Taneli, Noppi-Mattis og Lykkens kilde. Ved kirken

venter herren til Granfors bruk og mumler noe om at

han kunne for så vidt stilt med en hest i følget han også,

men uansett er de mange nok menn til å bære kisten til

graven, det er bare fire som trengs.

Alt er gjort som gjøres kan, Jussi og Taneli har vært

sammen om å grave slik at Karins siste hvilested står

klart, en omgangsskolelærer ledet en høytidsstund i huset,

og de sang flyttesalmer for henne, før de tok henne

i hånden til avskjed og lokket til kisten ble festet.»

Som steinen skinner ble utgitt i 2011, er på 299 sider og jeg har lånt boken jeg har lest av biblioteket. Jeg gleder meg til å følge med videre. Den neste romanen er Før snøen kommer.

Privat foto