Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 3(3):1899-1902

Link til del 1 og 2: 

Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 1(3):1874-1896

Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 2(3):1896-1899

I 1899 ble Churchill bedt av en av de konservative representantene for valgkretsen Oldham, Robert Ascroft, om å komme med i Underhuset. Pengespørsmålet mente Ascroft skulle kunne løses. Oldham hadde dengang to representanter og de konservative hadde begge plassene. Ascroft ble ikke bare støttet av de konservative, men også av bomullsarbeiderne fordi han var fagforeningens høyt betrodde juridiske rådgiver. Den andre representanten var blitt syk og det var denne plassen Churchill skulle ha. Men så skjer det at Ascroft dør og det ble hans plass Churchill overtok. Den andre som stilte til valg var socialist, en meget ansett sekretær i fagforbundet – en tory-arbeiderkandidat:

«Han var ikke redd for å utrykke beundring for tory-demokratiet, eller til og med for tory-socialismen. Begge partiene sa han var hyklere, men de liberale var verst. Han var stolt å stå sammen med en «ætling» av det gamle engelske aristokratiet, for arbeiderklassen som kjente han så godt og hadde vist ham tillit så lenge. «Ætlingens» og socialistens kompaniskap lot til å være en utmerket politisk nyorientering. Dessverre gikk det ondskapsfulle og ubehagelige radikale omkring og ødela det utmerkede inntrykket. De fikk assistanse av en del olme fyrer fra fagforeningene.»

Eksperimentet gikk dessverre ikke så bra, etter en lang og hard valgkamp ble de grundig slått:

«Jeg vendte tilbake til London med den samme lappe smaken av champagne eller soda når flasken har stått natten over uten kork...Ingen kom og hilste på mig da jeg kom hjem til min mor. Men Balfour som alltid var lojal og forståelsesfull, skrev egenhendig et brev til meg.»

Da jeg lest dette og sammenlignet det med biografien til Roy Jenkins som skriver mye om Churchills politiske liv, er det et hav av forskjell. I Churchills favør. Skikkelig gøy var det å lese om denne valgkampen. Det viser også hans styrke; han var aldri redd for å kaste seg inn i nye prosjekt. Ikke alle faller heldig ut, men han er aldri lenge nede for telling...

Planen var at boken The River War skulle gis ut i oktober 1899. Men 8.oktober bryter boer-krigen ut. Knapt en time etter at telegrammet fra Pretoria kom, ble Churchill tilbudt å være den første krigskorrespondent for Morning Post med svært gode betingelser. Den 11. oktober reiste han til Sør Afrika med båten Dunottor Castle. Med på samme båt general Sir Redvers Bullers som skulle lede det eneste armékorpset som ble sendt:

«Buller var en typisk engelskmann. Han så flegmatisk ut. Han sa ikke stort, og det han sa, var dunkelt. Han hørte ikke til den slags menn som kan forklare noe, og han forsøkte ikke på det heller. I alminnelighet gryntet han, og nikket eller rystet på hodet under alvorlige diskusjoner, og alle militære anliggender blev med flid holdt utenfor konversasjonen...»

Fjorten dager tok båtturen og da de kom frem var krigen godt igang.

Churchill møtte mange kjente da han kom til Sør-Afrika og en av dem var kaptein Haldane. Haldane ble satt til å lede Bullers pansertog som skulle sendes på en rekognoseringstur og ville at Churchill skulle bli med på turen. Det endte som det måtte ende- de ble angrepet av boere og toget gikk av sporet. Ved mange strabaser og med grunnlag i et forslag av Churchill fikk de lokomotivet på sporet, og det skulle i sakte fart med de sårede ombord kjøre tilbake og de andre skulle følge med og ha lokomotivet som skjold. Men idémakeren selv ble tatt til fange av boerne.

Churchill hatet hvert sekund i dette fangenskapet i fengslet i Pretoria selv om de ble godt behandlet. Som alltid søkte han etter løsninger. Det gjorde han nå også; han klarte å rømme. Men etter nattens overmot, meldte redslene seg. Sulten var han også. Og da han etterhvert kom til et gruvedistrikt våget han å banke på en dør. Men den som våger vinner som oftest. Den som åpnet døren er John Howard, disponent for Transvaals kullgruber. Han kunne fortelle Churchill at han nå var  kommet til det eneste huset i mils omkrets der det kun bodde engelskmenn og han skulle med glede hjelpe rømlingen:

«Jeg kan vanskelig beskrive hvor lettet jeg følte mig. Et øieblikk i forveien hadde jeg trodd at jeg var fange; nu stod venner, mat, hjelp og utveier til rådighet. Jeg følte det som en som nesten er druknet, men blir halt opp av vannet og får høre han har vunnet Derby-løpet.»

I begynnelsen ble Churchill holdt skjult nede i gruven der han hadde selskap av rotter, men etter at letingen etter han ble trappet ned kunne han tas opp i huset til han skulle settes på et godstog gjemt blant ull-baller. Han skriver at han er glad for at han ikke leste hva aviser skrev; at de antok at han kom til å bli skutt om han ble tatt osv. Men han kom seg velberget til det portugisiske område og da han etterhvert kom til Durban ble han feiret som en folkehelt. Men hvor lenge var Adam i Paradiset...

Etterhvert begynte media å skrive nedsettende om Churhill og det som hadde skjedd. Det endte med at han måtte imøtegå løgner som ble skrevet med krav om erstatning og offentlig unnskyldning ved injuriespørsmål i minst fire av tilfellene. Denne eventyrlige reisen endte med at han ba om og fikk lov til å få en stilling i hæren. Problemet var at han hadde en avtale med Morning Post som han ikke kunne gå ifra. Etter all kritikk mot hans dobbeltrolle i India hadde War Office bestemt at ingen kunne ha dobbeltroller lengre. Men general Buller bestemte, under sterk tvil, at de kunne gå utenom reglementet, og at Churchill måtte gjøre best mulig av begge jobbene. Men han fikk ingen godtgjørelse fra hæren. Gjett om det var en som var fornøyd med denne avtalen! 

Siste del av boken handler om boerkrigen og alt Churchill opplevde, bl a de kamphandlinger han deltok i. Også nå opplevde han motstand pga at sin dobbeltrolle. Og heller ikke alt han rapporterte om til avisen ble godt mottatt. Men da han kom tilbake til England ble han mottatt som en helt. Han stilte til valg for valgkretsen Oldham og denne gangen ble resultatet slikt at han fikk en plass i Parlamentet for de konservative. Siste del av boken handler bl a om hans første tale for parlamentet og når boken slutter er året 1902 og da var han 28 år. Da har han også vært på en foredragsturné i England, USA og Canada og er lykkelig for at det nå er £ 10 000 i banken som gjør at han kan drive med politikk.

Etter at jeg avsluttet siste side er min oppsummering at dette er en interessant, levende fortalt og god bok. Tenk å kunne hørt de samme historiene fortalt muntlig – ikke rart at han hadde mange tilhørere der han talte og holdt foredrag. Han var ikke så skolert med formell skolegang – men det han hadde opplevd frem til nå antar jeg var minst like mye verdt. Ikke en eneste kvinnehistorie har han fortalt – ikke vet jeg om det var noen heller. Det var i 1908 han giftet seg med Clementine. Den siste setningen i boken er:

«Da giftet jeg meg og levde lykkelig siden.»

Dette er den tredje Churchill-biografien jeg har lest. Den første for mange år siden, og jeg husker ikke hvem som var forfatter. Den andre var Roy Jenkins murstein som var dårlig oversatt og som jeg avsluttet i vår. Men selvbiografien til Churchill er den beste så langt selv om den kun omhandler en liten del av hans liv. Men alle som skriver biografier har den friheten at de kan velge stoff og velge bort, fremheve og tone ned. Derfor er det interessant ikke bare å lese en biografi, men flere. Å lese om Churchill handler ikke bare om mannen. Men fordi han var så aktiv og deltok på så mange felt, handler det like mye om tiden han levde i.  

Da har jeg en Churchill-bok til i bokhylla. Den er om Churchill-slekten i krig og fred og er skrevet av en norsk forfatter som har skrevet mange bøker om engelsk historie og samfunn: Richard Herrmann. Skulle jeg velge en forfatter som yndlingsforfatter så vil det være Richard Herrmann. Nå har jeg fått tak i nesten alle av hans bøker; det mangler bare to så er samlingen komplett. Jeg gleder meg til å lese hans bok, og han har ihvertfall en penn som får meg til å humre. Men det blir nok en stund til den skal leses. Tror jeg da....