Det
er først etter at jeg de siste årene har fått flere dokumenter på
engelsk å forholde meg til på jobben, jeg har begynt å tenke hvordan det må
være å oversette en bok fra et annet språk til norsk.
På
jobben må jeg må forholde meg til dokumentene ved at jeg må forstå hva de
beskriver, vurdere om hvilke deler som har relevans og gjengi deler av det de
beskriver på norsk. Det er vanskelig nok for meg som kun har «skole-engelsk»
som kompetanse. Men jeg slipper f.eks å beskrive stemninger som er så viktig i en
skjønnlitterær bok.
Derfor
var det med interesse jeg leste og klippet ut en artikkel i DN 15.november med
overskriften «De oversette». Nå ser
jeg at den også er lagt ut på nettsiden til DN her og
den starter slik:
«For mager lønn og
liten anerkjennelse skal en oversetter formulere setninger de fleste norske
forfattere bare kan drømme om. Vi tok en prat med litteraturens leiesoldater.»
Jeg
har noen ganger tenkt på om en bok kan være dårlig oversatt når den får gode
kritikker i hjemlandets aviser, men tilsvarende ikke gjelder for den norske
utgaven. Jeg har lest at oversetterne er dårlig betalt; og dette fremkommer bl
a i artikkelen:
«I praksis må en oversetter av
skjønnlitterære klassikere nærmest kunne gestalte et geni, uten utsikter til
noe særlig hverken av heder eller rikdom.
– Vilkårene har vært elendige i alle
år. Man har tjent under halvparten av det man burde. Det har tatt seg opp litt,
men lenge var det skammelig lavt. Det var en tradisjon for det, sier Per Qvale,
som blant annet har oversatt nobelprisvinneren Thomas Mann.
Årets nobelpris i litteratur ble den
femte i katalogen til Mona Lange, som oversatte Patrick Modiano allerede på
syttitallet. Oppmerksomheten begrenser seg gjerne til journalister som lurer på
et navn.
– En ting som er litt komisk, er at
anmeldere kan si noe om språket i boken, men glemmer at den er oversatt. Det
kan forsåvidt være et kompliment til oversetteren, men ting oversetter ikke seg
selv, sier Lange.
Selv har hun lagt oversetteriet på
hyllen.
– Det ble for slitsomt, var ikke
bryet verdt, og jeg kunne ikke leve av det jeg tjente, sier hun.»
Det er synd
at det er slik. Jeg liker å lese oversatte bøker. Men vi som kjøper bøker vil betale så lite som mulig – konkurransen er medvirkende til at forlag må kutte kostnader. Samtidig fremkommer det i artikkelen at
kvaliteten på norske oversettere er høy:
«Preben Jordal har nettopp fullført
en oversettelse av «Den bleke kongen», den store romanen David Foster Wallace
etterlot seg da han døde. Han er også kritiker, påtroppende redaktør i
Vinduet og mener nivået på norske oversettelser er høyt.
– Det er nesten aldri oversetterens
feil dersom en bok oppfattes som mindre god, sier han.
– Ikke alle forfattere kan skrive.»
Men hvordan er det med bøker
oversett fra norsk til andre språk?
Per
Petterson er en norsk forfatter som selger bøker i utlandet. I boken jeg har
vist til i x-antall vedlegg, Om å skrive av
Hans Olav Brenner, er oversettelse et av temaene der han intervjuer Per Petterson:
«Du har hatt stor innflytelse over oversettelsene av bøkene dine til
andre
språk? Er det sjeldent
blant forfattere, tror du?
Ja, det trur jeg. Det er jo ikke
alltid de gidder å bry seg heller, de
bare
håper det beste.
Det begynte med at jeg fikk se
oversettelsen av Til Sibir, og
tenkte faen, her må jeg gjøre noe.
Etterpå skjønte jeg at jeg kunne
gått enda lengre, og at redaktøren
syntes det var helt greit. Da vi
senere kom til I kjølvannet og Hestene
ble jeg grovt utnytta av forlaget.
vil jeg si. For de visste at det
ikke var bra nok, og at jeg kom
til å gå i gang med å rette på det,
skrive det om. Jeg jobba med
Hestene i hvert fall i et halvt år
og ble skikkelig deprimert. Gikk på
jobb hver morra og var helt knust,
for det var så jævlig hard jobbing.
Men jeg bare måtte. Problemet, eller
ulykka, var da at jeg ikke
greide å skrive noe i den nye boka
jeg holdt på med da.
Da tar med deg den
samme språklige kompromissløsheten inn i det
engelske?
Å ja. i Noen ganger er jeg enda
hardere, fordi jeg ser de nye mulighetene.
Engelsken åpner jo for en del ting.
Jeg husker hva redaktøren
sa til meg da vi holdt på med Hestene:
«Well Per, now is the time to
make it better if you want to.»
Noen ganger kommer jeg virkelig i
motsetning til oversetteren.
Redaktøren kan si: «Nei Per, det er
ikke det det står på norsk.» Da
sier jeg: «Det er likegyldig for meg
hva som står på norsk, jeg vil ha
det sånn på engelsk». Og hvis
redaktørene oppfatter poenget, så er
de stort sett enige med meg.»
Per
Petterson er uten tvil en av mine favorittforfattere, og denne boken er en av
de beste. Jeg har leste den to ganger på norsk – tenk om jeg hadde hatt mot til
å lese den på engelsk:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar