Oppsummering bok- og bloggåret 2014 - bør norsk krim bli mindre banal og bør norske forfattere iblande mer humor i sine bøker?

Bildet over er en julepresang til meg selv. Det er en akvarell malt av Martha Sofie Simonsen som hun har kalt «Kæm har sagt det?». Bildet symboliserer arbeidsåret jeg har vært gjennom – ting skjer i stort tempo, rykter oppstår...og hva skjer i 2015 er det store spørsmålet...

Antall bøker lest i 2014 ble totalt 103, og det er Bokelskere.no som holder oversikten for meg. Der står jeg registrerte med 102 bøker, men det er fordi Rune Christiansens bok: Ensomheten i Lydia Ernemans liv ikke kan registreres der.

2014 er det andre året med denne bloggen. Færre bøker lest i 2014 og færre innlegg har jeg skrevet sammenlignet med 2013. Jeg har ikke noe ønske om å lese flere bøker i 2015, heller motsatt. Mulig jeg allerede over grensen hvor mye tid jeg bør og kan bruke på bøker. Det oppleves slik av og til - også de firbente går for "lut og kaldt vann":

 «Happy – her har du en hundrings – gå til nabo’n og få deg en klipp – for jeg har’ke tid - det er å så mye jeg skulle ha lest...»

Det jeg har tenkt en del på den siste tiden, er om jeg bør lese mer krim og spenningsbøker - en kategori jeg leste mer av for noen år tilbake.

Men... jeg kommer ikke til å lese flere bøker enn den ene jeg har leste av Nesbø, selv om Bokklubben har begynt å pepre innboksen min med meldinger som: «Gled deg til Jo Nesbøs Blod på snø – forhåndsbestill nå!».

Et nytt bekjentskap i 2014 var den danske krimforfatteren Jussi Adler Olsen. Etter at jeg leste nr. 2 i serien om Avdeling Q, er jeg litt usikker på om jeg skal lese nr. 3 og 4 som står i bokhylla. Det er i overkant makabert for min smak selv om det er morsomt å lese om personene i Avdeling Q.

Uten å henvise til noen konkrete bøker som eksempel, sier forfatter Agnes Ravatn i et intervju i A-magasinet at hun savner den virkelige gode kvalitetskrimmen i Norge:

«Kriminallitteraturen vi har nå, er så banal. Plottet handler stort sett om en morder det har klikket for, deretter følger en haug med bestialske drap på barn og unge kvinner. Man leser for å finne ut av hvem som gjorde det. Og motivet er bare at morderen er gal. Det er veldig lite tilfredsstillende. «

Foto: Aftenposten. 

Jeg synes jeg Agnes Ravatn, har et poeng. Men jeg liker ikke «kose-krim» heller. Mulig jeg er blitt sær. Jeg får fortsette å lete; det dukker jo opp en og annen krimbok jeg liker som f eks denne:

Krim: Naboens sønn (Tik Ned’edar/Missing file) av den israelske forfatteren Dror Mishani - kanskje denne er en roman for deg også

Nå gleder jeg meg til å velge andre bøker enn de jeg kan nominere til Bokbloggerprisen 2014. Det er mange oversatte bøker jeg har lyst til å lese.  En av fordelene ved å lese bøker av norske forfattere, er at jeg slipper å lure på om årsaken til at en bok ikke står i stil med gode utenlandske anmeldelser, er oversettelsen.

Men det er mye alvor i romaner utgitt av norske forfattere. Sorg selger virker det som: «Sorg ble til bok» kunne jeg lese på forsiden av Moss Avis nyttårsaften. Jeg savner flere romaner med humor iblandet. Nå treffer humor oss mennesker forskjellig. Men med humor i bøker tenker jeg ikke på romaner som Julebrevpikene...

 I dette NRK Radio programmet der de oppsummerer bokåret 2014, er de bl a inne på dette tema. De trekker frem Vigdis Hjorth som unntaket selv om de er enige om at romanene hennes er ujevne litterært. Jeg er ingen fan av hennes bøker, men jeg liker Levi Henriksens bøker selv om han ikke er så «lettbent». Men de burde trukket frem hans siste roman  Harpesang; den er morsom og må da ha overrasket dem også i så måte.

En av årets skuffelser er denne boken jeg leste i 2014:

Unnskyldningen (Undskyldningen) av Hanne-Vibeke Holst - romanen som er overstrødd med sammenligninger overbeviste ikke meg

Jeg måtte inn lese mine sitater fra boken – i ettertid er hennes bruk av sammenligninger enda mer komisk. Her er et eksempel – en dobbeldekker:

«Sånn er det, det har jeg akseptert, men jeg venner meg aldri til denne brutale formen for fagforeningsdiktert avbrutt samleie der store følelsesutladninger skjæres brutalt over som telefonledninger under gamle dagers bankran.»

Hanne-Vibeke Holst er en av Danmarks med populære forfattere. Dersom dette er det beste av dansk litteratur, da synes jeg synd på danske lesere.

Som jeg gjorde i oppsummeringen for 2013 vil jeg avslutte med å fremheve en bok. Siden jeg har vært inne på tema norske bøker med mye alvor, er det en bok som jeg fant mye humor i. Som ble utgitt i 2013.

Nordmenn har kastet seg over svenske Ove, men norske Bjørn virker det som om de har oversett. Og han som driver med det nordmenn liker best: snekring! Det kan være, som jeg har skrevet om tidligere, at bokomslaget har lurt mange, og at forlaget den er utgitt på er ukjent. Dessuten er gulfargen på omslaget grusom synes jeg. Uansett; her er link til innlegget – det er ikke for sent å bli kjent med Bjørn, selv om det ikke er noen garanti at den som leser den liker den like godt som jeg:

Setningsskade av Lajla E. Lorentzen -Bjørn er en god konkurrent til svenske Ove