Den menneskelige faktor (The Human Factor) av Grahame Greene - en lesverdig roman utgitt i 1978

Den menneskelig faktor er den andre romanen jeg har lest av Graham Greene i løpet av kort tid. Også den er jeg usikker på hvordan havnet i bokhylla. Utgitt lenge etter romanen Brighton Rock som jeg leste i desember 2014. Romanen ble utgitt i 1978, er på 294 sider og er oppgitt under genren «Agenter og spioner». 

Ser at den enkelte steder omtales som en thriller. Det synes ikke jeg den er.

Det er en spenning i romanen, men mest av alt er dette en sjelden god roman. Det finnes ikke noe heseblesende i den slik at leserens øyne må «løpe» fra side til side. Den har til og med det lille innslaget av humor som jeg synes enhver roman bør ha. 

Romanen har fokus på det menneskelige, og viser at man ikke kommer bort fra det menneskelige selv i en teknisk øvelse som spionasje. Kanskje det er der det er mest farlig å være menneske. Som hovedpersonen Maurice sier:

«Hat er like farlig som kjærlighet. Jeg er dobbelt farlig, Boris, fordi jeg elsker også.»

Sitat fra etterordet på utgaven jeg har:

«For lojalitet er unektelig et viktig stikkord for Den menneskelige faktor. Spørsmålet knyttet til lojalitetens vesen- og, fremfor alt: selve lojalitetens dilemma – løper gjennom hele romanen: selve lojalitetens dilemma og blir bare mer påtrengende etterhvert som denne historien om kjærlighet, ensomhet, mistenkelighet og svik nærmer seg sitt klimaks.»

Maurice Castle bor i en forstad til London sammen med konen Sarah og hennes sønn Sam. Sarah og Sam er afrikanere. Maurice oppholdt seg en periode i Sør-Afrika under apartheidtiden der han spionerte for den britiske etterretningstjenesten, og drev dobbeltspionasje for Sarahs folk. Sarah var hans agent. Da dette ble oppdaget ,fikk han Sarah til England. Et annet medlem av familien er hunden Buller som ble anskaffet for å være familiens vakthund, men som ikke helt har forstått sin rolle.

Maurice jobber fortsatt i britiske etterretningstjenesten, i Afrika-seksjonen 6 A, og lengter til pensjonsalderen for å være mer sammen med familien. Han jobber i en liten avdeling og en av hans kolleger er Davis. 

Davis er ungkar og lever et ungkarsliv. Han er bruker mye penger og er spesielt glad i portvin.

Det oppstår en mistanke om en at det er en utro tjener i avdelingen, en lekkasje er observert. De overordnede diskuterer seg imellom, og mistanken er falt på Davis – det må være han som er kilden.  Her noe av det de høye herrer diskuterer:

«Det er i grunnen såre enkelt,» sa Sjefen. «Sett i gang med

granskningsaksjonen  Deres om De så vil. Den kan komme til

å støkke opp fuglen. Han blir snart klar over hva som er i gjære

— om han er skyldig da. De kunne tenke ut en eller annen felle

- det gamle trikset med det merkede kortet slår sjelden feil.

Når vi er helt sikre på at han er vår mann, da, forekommer det

meg, blir vi nødt til å eliminere ham. Uten rettssak ingen publisitet.

Om vi kan få litt rede på hans kontakter først, så meget

desto bedre, men vi kan ikke ta risken på en flukt i offentlighetens fulle

lys med derpå følgende pressekonferanse i

Moskva. Å arrestere ham er også helt utelukket. Om han befinner seg

i seksjon 6, så har han ingen informasjon å gi oss,

som kan veie opp skandalen ved en rettssak.»

   Eliminere? Mener De . . .»

Ja, jeg vet at det er nokså nytt her hos oss. Mer i stil med

KGB eller CIA. Det var derfor jeg ville at De og Percival skulle

treffes. Vi kan komme til å trenge assistanse av forskerne hans.

Ikke noe iøynefallende. Vanlig dødsattest. Ikke noe likskue

vi kan unngå det. Et selvmord er bare sa altfor lett, men

så er det det at selvmord alltid er ensbetydende med likskue,

og det kan føre til spørsmål i Underhuset. Alle vet nå hva

underavdeling av Utenriksdepartementet' betyr. 'Var

det noe sikkerhetsspørsmål involvert?' De vet sånt som et eller

annet parlamentsmedlem uvegerlig kommer til å spørre om.

Og ingen vil tro det offisielle svaret. Amerikanerne minst av

alle.

Ja, sa Percival, «jeg forstår. Han må dø rolig, fredelig og

Uten smerte, stakkars fyr. Smerte kan komme til å prege

ansiktsuttrykket og der kan være slektninger å ta hensyn til. En

naturlig død . . .»

Maurice og Davis forstår at de og avdelingen er under mistanke for en lekkasje. Men det de ikke vet, er at Percival er en handlingens mann.

Den menneskelige faktor er en roman etter min smak. Dette selv om jeg synes forfatteren var vel sparsom med hva Maurice bedrev i Afrika slik jeg mistet tråden enkelte ganger.  

Kanskje jeg må søke litt eldre spenningsbøker dersom jeg skal finne noe som er noe annet enn blod og lemlestelse. At romanen til Greene opplevdes som "ekte vare" har nok med å gjøre at han hadde en fortid i de hemmelige tjenester. Etter å ha lest denne får jeg lyst til å lese flere bøker av forfatteren og bøker med lignende tema.