Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Kjersti Annesdatter Skomsvolds bok Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg stadfester det som er blitt min veiviser når jeg velger ut bøker: et lite sideantall er mer interessant enn mursteiner.

Det er skrevet mye fint om den kritikerroste debutromanen til forfatteren på 124 sider, utgitt i 2009 og som jeg endelig har kjøpt og lest. Jeg sier amen - forfatteren fortjener all ros som skrevet og sagt. En bok der jeg har beveget meg fra å være veldig alvorlig til å gapskratte. Det er neppe siste gang jeg leser den. 

Nå er det blitt teater av boken og du kan lese dette blogginnlegget på bokmerke.org skrevet av en som har vært og sett det:

Verdens beste Mathea

Se også denne videoen om teaterstykket mv.

Boken handler om den gamle og ensomme Mathea Martinsen som er redd for å leve og er redd for å dø før noen legger merke til at hun finnes.:

«Nå som jeg ligger her i senga er jeg det motsatte av utålmodig, og jeg skulle ønske jeg kunne spart den lille rest jeg har igjen av livet inntil jeg vet hva jeg skal gjøre med det. Men det går ikke, da må jeg legge meg i fryseren, og vi har bare en sånn liten fryser over kjøleskapet...Leve. Gripe dagen. Jeg står foran senga på soverommet, jeg vet ikke hvordan man griper dagen. Til slutt bestemmer jeg meg for å begynne med dødsannonsene......Det er mulig at mine nærmeste naboer, June og moren hans, vet at jeg er til. Men de kommer ikke til å savne meg. De er de eneste i blokka utenom Epsilon og meg selv som har bodd her siden den ble bygget, jeg husker June godt fra da han var liten. Moren kunne ikke si r, og antakelig var det faren som fant på navnet...."

»

Lørdag 27. april 2013 ble Kjersti Annesdatter Skomsvold intervjuet av Aftenposten. Hun sier bl a dette:

«Det er så mye i dag som bare er på overflaten. Alle skal være glade og ha fine og lykkelige liv. Det er jo helt absurd. For meg ser ikke verden slik ut.

- Hun tenker: Egentlig er det er det rart at alle går rundt og ikke ønsker seg motgang. Det er jo da man lærer noe. Man trenger noen smeller for å oppleve hvor fantastisk livet kan være. Alt skal ikke gå knirkefritt, det skal være vanskelig. Som forfatter vil jeg gjerne være modig og gå inn i det vanskelige. For det er synd på mennesket som Strindberg skrev.

- Skomsvold blir stille noen sekunder, før hun fortsetter: Jeg kommer nok aldri til å skrive en roman om en sprudlende, overfladisk partyløve. Så ombestemmer hun seg. – Eller, det må jo være det tristeste av alt. Kanskje det er nettopp det jeg skal. «