Jeg nekter av Per Petterson

I boken Om å skrive av Hans Olav Brenner forteller Per Petterson om boken han skriver på. Han har allerede gitt den tittelen Jeg nekter, mens strever med skriveprosessen. Han er fortvilet fordi han mangler noe som han kaller for «navet». Det forklarer han som omdreiningspunktet hvor motsetningene møtes, og det motsetningene består i, og hvordan de preger et liv:

«Når du finner navet eller du kommer til det punktet der kjernemotsetninga slår ut, da forandrer boka seg. Både for den som skriver og for den som leser.»

Jeg har lest og skrevet innlegg om bøkene Ut å stjæle hester og Jeg forbanner tidens elv. Den siste leste jeg i november 2013. For meg ble det gode leseopplevelser. Uansett hva som er årsaken; for meg ble ikke Jeg nekter (2012) den samme gode leseopplevelsen. Det betyr ikke at jeg synes det var en dårlig roman. Men denne gangen fikk jeg uansett årsak ikke samme kontakt med personene og handlingen.

Romanen handler om to barndomskamerater, Tommy og Jim. Jim står og fisker på en bru i en loslitt losjakke og Tommy kommer kjørende i sin nye Mercedes. Det er lenge siden de har hatt kontakt:

«-Og her står du og fisker på brua i den lua, og her kommer jeg i denne bilen. Den kosta ikke lite, det kan jeg godt fortelle deg. Men jeg har råd. Faen, jeg kunne kjøpt to, eller flere om jeg ville, kontant. Er det ikke merkelig, han smilte.

-Hva da

- At ting kan bli sånn. Omvendt.

- Omvendt tenkte jeg. Var det sånn det var. Men han sa ikke det for å dukke meg. Det ville han aldri ha gjort, ikke hvis han var som han var da vi var unge. Han synes bare det var merkelig. «

Vi reiser tilbake i tid. Tommy hadde en tøff barndom. En mor som forlater Tommy og tre yngre søstre. En far som er voldelig og som etterhvert også forsvinner etter at Tommy tar et oppgjør med han. Jim bor alene sammen med moren og har aldri kjent sin far.

Jeg liker bøker med løse tråder. Både underveis og til slutt. Men denne gangen ble ting hengende for mye underveis for meg. Det gikk altfor langt ut i boka til jeg  f eks får en pekepinn hva som kan ha skjedd med moren til Tommy. Jim, hva skjedde i livet hans etter det mislykkede selvmordsforsøket som medførte at han og moren flyttet. Han har tydeligvis hatt noen gode år frem til han gikk på en ny smell som gjør at han nå er nede for telling. Tommy – jeg synes det mangler litt mye hva angår tankene han har om eget liv.  

Eller er det jeg som denne gangen, pga av noe dårlig konsentrasjon, ikke hadde den «meddikteriske kraften» som jeg har referert til i et tidligere innlegg som Jan Kjærstad mener utgjør 50 % av leseopplevelsen. Jeg kan til og med ha oversett detaljer. Per Petterson skriver sine bøker slik at ikke alt legges like enkelt frem for leseren. Jeg ser heller ikke bort ifra at jeg er påvirket av det forfatteren forteller til Brenner om skriveprosessen.

Men skuffet ble jeg ikke. For hvilken rett har jeg til å bli skuffet. Forfatteren har ikke lovet meg noen «Rose Garden» når jeg leser hans bøker. Denne gangen klarte jeg ikke helt å absorbere romanen som de to andre som jeg har lest.