Ian McEwan: Sementhagen (The Sement Garden)

Det var etter å ha lest innlegget Møte med Ian McEwan på Litteraturhuset 19. august 2015 på Rose-Maries litteratur- og filmblogg at jeg bestemte meg til å lese en bok av forfatteren. Jeg har lest flere avisartikler om Ian McEwan, men aldri lest bøker han har skrevet. Bestemte meg for å starte med hans debutroman Sementhagen utgitt i 1980 som begynner slik:

«Jeg tok ikke livet av faren min, men jeg fikk det av og til for meg at jeg hadde hjulpet ham et stykke på vei. Og bortsett fra at hans død inntraff samtidig med et vendepunkt i min egen kroppslige utvikling, virket den ubetydelig i forhold til det som skjedde etterpå. Søstrene mine og jeg snakket om ham uken etter han døde, og Sue gråt virkelig da ambulansekjørerne tullet ham inn i et ildrødt ullteppe og bar ham bort. Han var en skrøpelig, oppfarende, pirkete mann med gulaktige hender og ansikt. Jeg tar med denne lille beretningen om hans død bare for å forklare hvordan det gikk til at søstrene mine og jeg fikk slike mengder med sement til rådighet.»

Av en eller annen grunn fikk jeg det for meg imens jeg leste at handlingen var lagt til USA. Selv om jeg er klar over at Ian McEwan er engelsk og jeg hadde lest på bokomslaget at den er lagt til arbeiderklassens England. Boken er bare på 142 sider, en pocketutgave utgitt på norsk i 2002. Men det er nok, for handlingen skaper ubehag. Forfatteren er kjent for sin sans for det urovekkende og har derfor fått tilnavnet «Ian Macabre». Makabert; jeg vet ikke om jeg synes det. Industrien av spenningsbøker har vel økt grensen for når fiksjon er makaber.

Fortellerstemmen er Jack på 15 år. En tenåring full av kviser som går over til å bli ekkelt urenslig. Han bor sammen med familien som er mor, og far, søstrene Julie og Sue, og lillebroren Tom. De har liten kontakt med omverden med unntak av at barna går på skolen. Men det er en uskreven regel at de ikke har med seg noen hjem. Barna har en livsførsel som vekker ubehag å lese om. Hvor familien henter pengene fra til å dekke levekostnadene fikk jeg ikke med meg. Uansett, penger til sement har de, selv om foreldrene er uenige i anskaffelsen. Sementen skal brukes til å lage en sementplatting rundt boligen har faren funnet på. Jack vet at faren har hjerteproblemer, og lar han ta de tyngste løftene når de bærer den sekkene med sement ned i kjelleren. Og det er imens faren støper plattingen at han tar sine siste åndedrag.

«Jeg kom på at far ventet, og skyndte meg ned. På vei ut sa jeg at mor, Julie og Sue sto og pratet på kjøkkenet, men de enset ikke meg. Far la forover på bakken med hodet i den våte sementen. Han holdt sletteplanken i hånden. Jeg gikk langsomt nærmere og visste at jeg måtte løpe etter hjelp. Jeg kunne ikke røre meg på flere sekunder. Jeg bare sto og stirret undrende slik jeg hadde gjort det noen få minutter tidligere. En lett bris viftet med en flik av skjorten hans. Etterpå ble det en masse brak og røre. En sykebil kom, og mor dro av gårde i den sammen med far som var blitt lagt på en bare og dekket med et rødt ullteppe. Sue satt i stuen og gråt og Julie trøstet henne. Radioen durte på kjøkkenet. Jeg gikk ut etter at sykebilen hadde kjørt bort, for å se på stien vår. Jeg hadde ikke en eneste tanke i hodet da jeg tok opp planken og møysommelig slettet ut avtrykkene hans i den bløte, ferske sementen.»

Men situasjonen forverrer seg når moren blir syk og dør. Av redsel for at de skal bli splittet av barnevernet, tar de to eldste en avgjørelse: ingen må få vite at moren er død.

Det er ingen tvil hvorfor kritikerne liker hans bøker. Det var bare å lese det første avsnittet – så satte han meg i gang. Uansett hvor ubehagelig det kjentes innimellom måtte jeg lese den ut. Han neste roman: Hjelp fra fremmede ligger klar til å leses. Så får jeg se hvor mange det blir.