Barnebok: Stuart mus ( Stuart Little) av E.B. White

En tanke slo meg når jeg leste denne barneboken: når sluttet jeg å lese og like bøker som hadde litt fantasi i seg? Når sluttet jeg å undre meg over og stille meg spørsmålet; tenk om det jeg leser nå er mulig?  Slik jeg f eks gjorde da jeg leste om Pippi av Astrid Lindgren og Teskjekjerringa av Alf Prøysen. Hva med TV-serien om trollmannen Lurifaks eller Catweazle som han het på engelsk; som jeg ble veldig fasinert av: er det mulig å flytte seg i tid slik han gjorde? I dag synes jeg det skriver og gis ut for mange bøker av det sosialrealistiske slaget for barn; med mye alvor i seg.  

En annen ting jeg tenkte på; kan boken til E. B. Whites Stuart Mus ha inspirert Alf Prøysen. Som Astrid Lindgren fortalte at hun ble inspirert av en annen barnebok til å skape Pippi. Jeg vet ihvertfall at boken har inspirert forfatteren Ragnar Hovland i hans barnebøker. Men først og fremst er dette en bok som har fulgt han fra han var barn; og det kan du lese om her; essayet som inspirerte meg til å lese den. Som også er å finne i boken jeg skrev om i innlegget:

Ragnar Hovland: Kunsten å komme heim og andre essay

Jeg hørte aldri om denne boken da jeg var barn. Dessverre. At det er laget film om Stuart Mus vet jeg, men ikke at den ble laget med grunnlag i en bok. Boken i norsk oversettelse i papirutgave er ikke å få tak i. Jeg fant den på Nasjonalbiblioteket.no her.  Boken ble utgitt i 1945 og den norske utgaven jeg har lest er fra 1948. Boken er i engelsk original til salgs på Amazon.

Jeg tenker at også barn i dag ville like å lese denne, eller bli lest for. Det er en bok der en må bruke fantasien: det er rimelig usannsynlig at mennesker kan få et barn som ser ut som en mus. Men det er det er det som skaper historien. Og for menneskene rundt Stuart aksepterer de han når den største undringen har lagt seg. Selv om det er utfordringer rundt det praktiske når Stuart er så liten som han er; kun fem centimeter.

Foreldrene til Stuart er herr og fru Mus, og han har en storebror: Georg. Familien bor i New York like ved Central Park. Stuart er snill og god, og kjekk og ha som Lillebror i visen til Alf Prøysen. Når f eks fru Mus mister ringen ned i avløpsrøret til badekaret er det Stuart som redder situasjonen: Georg heiser han ned med en hyssing for å hente den.

Foreldrene er redd for at Stuart skal lese skumle historier om mus; som eventyret om Fjellmusa og bymusa. Men det skumleste er musehullet i spiskammeret, herr Mus er redd for at Stuart kan bli fristet til krype inn i det. Bekymringen kjenner husets katt Snøball til.

Stuart stoler ikke på frekkasen av en katt. En dag de diskuterer hvem som har de flotteste tennene og magemusklene, havner Stuart inne i rullegardinen. Da ser Snøball en mulighet for å bli kvitt sin rival: han legger Stuart hatt og stokk foran musehullet for at familien skal tro at Stuart har gått inn dit. Det skaper stor oppstandelse. Men heldigvis går alt bra til slutt.

Stuart er en modig kar. Det eneste han er redd for når han er ute i byen og vandrer er hunder. Han deltar i en kappseilas i dammen i Central Park med stor dramatikk og vinner. Men det er når han møter fuglen Margalo som har forvillet seg inn i boligen, at han løsriver seg fra familien for første gang. Årsaken til dette er Snøball.

Stuart legger sin elsk på fuglen; for Snøball er fuglen et bytte. Foreldrene stoler på at Snøball ikke vil gjøre fuglen noe, men Stuart vet bedre. Han redder Margalo fra katteklørne en natt... Fuglen som svarer slik når Stuart spør hvor den er fra:

«Jeg er fra marken hvor hveten gror, hvor kornet kan bølge og gynge; jeg kommer fra engen hvor kløveren bor, jeg elsker å fløyte og synge.»

Han blir ikke mindre glad i Margalo når den redder han fra å dø på en lekter som frakter søppel som han ved et uhell havner på. Før han blir reddet tenker Stuart:

«Jeg får vel sitte her og være tapper og dø som en mann. Men jeg ville ønske at jeg ikke måtte dø med egg i buksene, og smør på lua, og saus på skjorta, og appelsinsaft i øret og bananskall rundt livet.»

                                      

De kommer seg med nød og neppe tilbake til familien som Stuart er så glad i (med unntak av Snøball). Det som gjør at Stuart rømmer hjemme fra er at Margalo føler seg truet av en av Snøballs mange venner: en angorakatt som lever fritt i en park. Hun er helt sjokkert over at Snøball lever sammen med en fugl og en mus og ikke gjør noe med det. Etter det følger en høylytt samtale som en due overhører:

«Hør nå her, hørte hun at angorakatten sa til Snøball. Jeg er klar over at katter har plikter overfor sine egne, og som det nå er, ville det ikke være riktig å spise Margalo. Men jeg er ikke medlem av din familie, så det er ikke noe i vegen for at jeg kan spise henne, vel?»

Planen er at angorakatten skal gå inn i huset opp villvinen og ta fuglene neste kveld. Duen varslet Margalo og fuglen finner det best å fly sin veg.

Snøball nekter for at han har noe med forsvinningen å gjøre. Stuart er utrøstelig, og bestemmer seg for å flykte hjemmefra for å lete etter Margalo. Naboen gir han en lekebil han har konstruert for å reise med, en bil som kan bli usynlig.

På turen møter han en overlærer som er fortvilt over at en av lærerne ved skolen han jobber ved blir syk. Den modige Stuart stepper inn som hjelpelærer, og det blir en litt annerledes time for elevene.  Stuart har god fantasi, og når de spør han hva den syke læreren feiler sier han at det er vitaminmangel:

«Hun tok vitamin D enda hun trengte vitamin A. Hun tok B når det ikke var mer C igjen, og hele systemet ble overlesset med riboflavin, thiamin, hydroklorid og til og med pyrodoxin, og det er ikke bevist at det menneskelig legeme trenger denne væske. La oss ta lærdom av dette!»

Han så strengt på barna, og de spurte ikke mer etter frøken Gundersen.»

Han mener at de ikke skal ha verken regning eller stavning; det siste kan de løse ved å kjøpe en ordbok. Skrivning svarer de at de kan, så det har de ikke behov for. Historie kan han ingenting om. Er det noe Stuart kan, så er det å snakke og overtale.

Om Stuart finner Margalo sier historien ingenting om. Han møter en frøken Lie som er på samme størrelse som seg selv. Men dette møter går ikke godt – en kanotur han har invitert henne med på blir det ingenting av. Han møter er telegrafarbeider som mener det er best at Stuart reiser nordover på leting etter fuglen, og slik slutter boken:

”Stuart reiste seg fra grøftekanten, satte seg i bilen og gled oppover vegen mot nord. Sola var nettopp kommet opp over bakken på høyre side. Han stirret fram over landet som strakte seg ut foran ham, og vegen så lang ut. Men himmelen var lys, og han kjente det på seg at han hadde tatt den riktige kursen.

«Han visste det, helt sikkert!”

En herlig barnebok som jeg skulle ønske jeg kunne lest da jeg var barn. Og hvorfor ikke gi den ut igjen.

Tidløs. Illustrert med mange fine tegninger. En eventyraktig bok med kontraster som skaper fantasi. Det trygge og det utrygge. Spenning og lykkelige slutter. Alvor og humor. Ulike karakterer; selv synes jeg Snøball var en herlig karakter. Men så liker jeg katter veldig godt. Og dyr liker de fleste barn. Snøball er litt slem, men ikke mer enn en kan vente av en katt. Med en åpen og optimistisk slutt der man kan dikte videre. Finner Stuart Margalo, kommer han tilbake til familien sin?

Det er ikke mulig å kopiere bildene fra Nasjonalbiblioteket sine sider. Men her er et herlig bilde fra en annen bok som handler om mus, fra eventyret som er nevnt i boken om Stuart og som jeg har skrevet om her:

Alle barns eventyr illustrert av Feodor Rojankovsky

Det er eventyret Bymusa og landmusa – landmusa som under et besøk hos sin kusine bymusa får oppleve all overflod kusinen er omgitt av. Men akk; i huset bor det en katt... Det ender med at landmusa drar tilbake til det trygge livet på landet og de tørre brødsmulene sine.