Magnhild – En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning av Inger Johanne Sætherbakk og Guri Idsø Viken

Aschehoug skriver om romanen på 200 sider utgitt i 2013 og  som jeg har lånt av biblioteket:

«Møt Magnhild. Fordi du fortjener det. En gang i livet vil du lese den perfekte kjærlighetsromanen om et magisk møte mellom to mennesker. Dette er ikke den romanen.

I denne boka møter du Magnhild. Med et glass bourbon i handa, en statlig mellomlederjobb på CV-en og en barista under skjørtet klarer hun seg godt alene. Hun har jo også kollegene med sitrusallergi, ei høykulturell venninne i Morgenbladet og en litt for forelska partysvenske. Bli med inn i en verden der menn er objekter, kultureliten blir kastrert og hverdagslykka er kjemisk fri for lavendelduft. Magnhild. En chick lit-roman for deg som hater chick lit.»

Vel, om jeg fortjente å lese romanen skal jeg ikke ha sagt. Men jeg synes det var en festlig bok og godt skrevet. Muligens fordi jeg ikke har særlig sans for kjærlighetsromaner. Jeg hater ikke  chick- lit, men jeg leser det bare ikke. Fordi det er så mange andre bøker å lese. Jo, jeg har lest bøker i kategorien. F eks den første med Bridget Jones som jeg leste før den ble filmatisert og likte veldig godt. Men jeg kommer ikke til å lese nr 2 og 3 av redsel at de kommer til å ødelegge inntrykket jeg sitter igjen med etter den første boka. Filmene har jeg sett flere ganger. Jeg fant mer humor i Bridget Jones enn jeg gjorde i Magnhild. 

Boken om Magnhild gir ikke grunnlag for noen dypgående analyse. Ikke er jeg rett person til det heller. Men det er en del jeg undrer meg over ved denne Magnhild. I dette intervjuet med NRK sier forfatterne at de ved denne boka tar et oppgjør med A-4 livet:  

«Den 30 år gamle kvinnelige hovedpersonen i forfatternes debutroman er i opposisjon til folk som mener de vet best hvordan folk bør leve. Både familie og venner rundt henne venter nå på at hun skal gifte seg og få barn – leve A4-livet. Venninnene hennes er opptatt av ting som ikke interesserer Magnhild.»

At folk skal ha deg inn i A-4 boksen starter omtrent fra en blir født. Lista er lang; her kan det skrives mange bøker om tema. Og det blir bare verre og verre. I voksenlivet som eksempel; det er like ille om ikke verre når du f. eks har fått deg en samboer og ikke ønsker deg barn. Hva med ungkarer som runder 30; presset mange opplever er regelrett mobbing.  

Men, jeg vet ikke helt om det hadde vært så interessant å leve det livet Magnhild lever. Ikke er jeg så sikker på hva hun vil heller. Hun minner meg om sinna-Ove. Bare det at han hadde grunner til å være sinna. Det såkalte "presset" er vel ikke akkurat så mye å sutre over. Hun har jo stor grad av frihet til å gjøre akkurat som hun vil. 

En ting jeg undrer meg over er vennene hennes. Hvorfor har hun ingen mannlige venner. Det er bare venninner der de fleste har konvertert fra kjønnsobjekt i Oslos uteverden til verpesyke høner. Tenker at Magnhild var den typen som hadde kompiser ikke bare p-venner... (P-ordet må man tåle å lese om skal man lese denne!)

Tror jeg stopper der. Slutten tilsier at her kommer en oppfølger. Men jeg kan ikke si at jeg håper at den kommer. Jeg har dårlig erfaring med oppfølgere, enten det gjelder bøker eller TV-serier. Dessuten; tenk Magnhild som 40 år med i samme tempo hva angår alkohol og røyk; det kan ikke være et like lekkert syn som hun beskrives her i denne boken...