Vi er fem av Matias Faldbakken – en roman som skiller seg ut på en positiv måte

Det å lese og høre mye positivt om en roman som Vi er fem av Matias Faldbakken skaper forventninger. Ikke for det, jeg har tidligere lest og skrevet om en annen roman Faldbakken har utgitt:

The Hills av Matias Faldbakken

I innlegget skriver jeg at romanen The Hills skilte seg ut på en positiv måte. Det samme kan man si om romanen Vi er fem. Etter at jeg skrev innlegget;

P2 lytternes romanpris 2020 (romaner utgitt i 2019) gikk til Vi er fem av Matias Faldbakken

er romanen nominert til Nordisk råds litteraturpris 2020 – her fra juryens begrunnelse:

«Da Matias Faldbakken debuterte som forfatter, under pseudonymet Abo Rasul, i 2000, var han allerede en etablert billedkunstner. Fra og med hans forrige bok, The Hills, og i enda sterkere grad i årets roman, Vi er fem, er det som om vi har med et helt nytt forfatter- og kunstnerskap å gjøre.  Stil, språktone og miljøer skiller seg kraftig fra Faldbakkens tidligere produksjon – slik Vi er fem også skiller seg ut fra mesteparten av den norske samtidslitteraturen for øvrig.

Romanen er en usannsynlig blanding av realistisk familieroman, bygdefortelling, sci-fi-eventyr og grøsser i ett. Det er et prov på Faldbakkens romantekniske evner at disse tilsynelatende motstridende premissene ikke får fortellingen til å knele, men tvert imot går opp i en særegen enhet som ikke kunne eksistert noe annet sted enn i akkurat denne romanen.

På Råset, tre timer nord for hovedstaden, bor Tormod og Siv, med to barn, hus og hund. Tilsynelatende et vanlig par og en vanlig familie, der det eneste som bryter med normaliteten ligger i Tormods utsvevende rusfortid, som Siv reddet ham fra. Nå lever de som en ganske så konvensjonell familie, der far jobber i verkstedet, mens mor «tar seg» en episode til av en Netflix-serie, med taffelsticks, Cola Zero eller «no’ hvitt i glasset» foran tv-en. Og slik går dagene, det vil si inntil hunden dør og en annen substans kommer inn i deres liv: en leirklump som Tormod får i gave av en gammel venn og svirebror. Med stadig tilførsel av nye substanser og materialer der ute i verkstedet vokser leirklumpen seg, som en slags karslig variant av surdeigsbrød, stadig større og sterkere, til den gradvis antar skikkelse av et handlende, levende vesen. Og så var de igjen fem i familien.»

Jeg skulle likt å vite hva sosiolog Gunnar C. Aakvaag synes om romanen til Faldbakken dersom han har lest den. Med grunnlag i et innlegg her i Morgenbladet: Den som vil forstå vår tid, trenger ikke lese norske samtidsromaner, var han her i Dagsnytt 18 og snakket om tema. Vi er fem skiller seg klart fra romanene Aakvaag viser til han har lest er min mening.

Romanen starter slik:

«La det stå et hus på Råset, ei bygd snaue tre timer nord for hovedstaden. Der bodde Tormod Blystad med familien. Huset snekret han selv mens Siv gikk gravid og kvalm med første unge. Ungen ble kalt Alf. Alf fikk det ikke i hendene som far sin, men Tormod var uansett glad i gutten, nevenyttig eller ikke. Jenta, Helene, lys og fin, ble født fem år senere. Skarp som en syl var hun, og fingernem, ikke minst.

I tillegg til å være en pålitelig kar som brydde seg om familien, var Tormod Blystad uvanlig staut, ja, bent frem kjekk. Dette så han ikke selv, og Siv hadde blitt blind for utseendet hans etter så mange år, men kjekk var Tormod. Stor, slank, flott — velbygd — og han ble bare bedre med årene, som et stykke eik. Folk på bygda skulte og mumlet når familien var på butikken. «Hun Siv traff blink», sa de, det hadde de alltid sagt. «Siv scoret.»

Utvalget var ikke stort på en plass som Råset. Man kunne ikke snakke om at det fantes en liga for Siv og en liga for Tormod. Det var et par dusin ungdommer på hvert klassetrinn, og disse måtte sortere seg innbyrdes. Tormod og Siv fant hverandre på ungdomsskolen, og slik ble det. Tormod reiste aldri, monden kunne han ikke beskyldes for å være, utseendet hans ble aldri kringkastet utenfor bygda.

På videregående hadde de en dramatisk periode, da var Siv og Tormod nær ved å miste taket. Tormod køddet det til og ramlet utfor, men Siv var stor, festet grepet på ny og hjalp han. Dette glemmer Tormod aldri. Man kan si at grunnen Tormod bygde huset til familien på, var hans takknemlighet for Sivs innsats den gangen, og denne historien begynner også der. «

Jeg var litt i stuss i begynnelsen av lesingen. Hva er så spesielt med denne tenkte jeg frem til jeg kom til kapittel 2, side 56 av 200 sider. Etter det tok det av. Den var spennende, ekkel til tider, og jeg lo godt innimellom. Det var ikke bare datteren min sin furby jeg tenkte på da jeg leste romanen til Faldbakken. Jeg har vært på et todagers kurs denne uka der en av kursholderne var fra Mjøstraktene. Det var hans dialekt jeg hadde i hodet når jeg leste selv romanen ikke er skrevet på dialekt. Uansett, Vi er fem av Matias Faldbakken fortjener all heder og gode omtaler er min konklusjon etter å ha lest den.