Gjensyn med Brideshead (Brideshead Revisited) av Evelyn Waugh

 «Jeg har vært her før», sa jeg; jeg hadde vært der før; først med Sebastian, for mer enn tyve år siden på en skyfri dag i juni, da grøftene var kremhvite av mjødurt, og luften

tung av alle sommerens dufter; det var en særskilt praktfull dag, og selv om jeg hadde vært der så ofte, i så mange sinnsstemninger, var det til dette første besøket at hjertet mitt vendte tilbake ved dette, mitt siste.»

Det har tatt meg over en uke å lese romanen Gjensyn med Brideshead av Evelyn Waugh (1903-1966) som avsnittet over er hentet fra. Den ble utgitt i 1945 og utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 2017. Romanen er forfatterens mest kjente roman. Det er laget TV-serie av romanen (1981) og film (2008). Serien var veldig populær og fikk mange priser. Etter at jeg startet på romanen, har jeg kjøpt TV-serien som jeg skal lese i de kalde, mørke og ufyselige vintermånedene som er foran oss.  

I 2017 var jeg i Oxford, og var blant annet inne i Balliol College der Kong Olav fikk sin utdannelse. Til slutt er noen bilder fra Oxford.

Det at jeg har brukt langt tid på å lese Gjensyn med Brideshead, er ikke fordi jeg hadde en dårlig leseopplevelse. Tvert imot – romanen var verdt å bruke lesetid på. Selv om personene er overklassemennesker og en kan kjenne at en brekker seg av og til av å lese om hvor privilegerte de er. Men det er denne stemningen jeg kom i – de klare bildene av menneskene og omgivelsene som forfatteren skaper. Sørgmodigheten er der hele tiden uten at jeg ble trist av å lese den.

Jeg gjør det enkelt – litt om det Bokklubben, der jeg har kjøpt boken, skriver om den:

«Fortellingen om Charles Ryder, som begynner å studere ved Oxford og raskt blir bestevenn med den uimotståelig sjarmerende og svært velstående Sebastian Flyte, spenner fra 1920-tallet til andre verdenskrigs slutt i 1945. Charles og Sebastian tilbringer mye tid sammen, både hjemme hos Sebastian på Brideshead, i Oxford og på reise til Venezia, og Charles blir en nær venn av hele familien Flyte. Han blir kjent med alle deres mørke hemmeligheter før livet fører dem i hver sin retning. Da han tjenestegjør under 2. verdenskrig, blir han utstasjonert på Brideshead, og minnene strømmer på.»

Fra boken – Charles, som er fortelleren; om den eksentriske Sebastian:  

«Jeg kjente Sebastian av utseende lenge før jeg møtte ham. Det var uunngåelig, for helt fra første uke var han den mest iøynefallende mannen i sitt årskull på grunn av sin skjønnhet, som var slående, og sin eksentriske oppførsel, som ikke syntes å kjenne grenser. Mitt første glimt av ham var i til Germer's, og ved denne anledningen var det som slo meg ikke så mye utseendet hans som det faktum at han bar på en stor teddybjørn.

«Det», sa barbereren idet jeg satte meg i stolen, «var lord Sebastian Flyte. En høyst fornøyelig ung herremann.»

«Tydeligvis», sa jeg kaldt.

«Markien av Marchmains yngste gutt. Broren hans, jarlen av Brideshead, avsluttet studiene sine i fjor. Nå, han var svært annerledes, en svært reservert herre, nesten som en gammel mann. Hva tror De lord Sebastian ønsket? En hårborste til teddybjørnen sin; den måtte ha svært stiv bust, ikke, sa lord Sebastian, fordi han skulle børste ham, men fordi han skulle true ham med pryl når han var gretten. Han kjøpte en svært pen en med bakstykke av elfenben, og han skal få «Aloysius» inngravert - det er navnet på bamsen.»

Charles første møte med søsteren til Sebastian, Julia:

«Hun lignet Sebastian så mye at jeg, der jeg satt ved siden av henne, i det tetnende tussemørket, lot meg forvirre av den doble illusjonen av fortrolighet og fremmedhet. Slik kan man speidende gjennom en skarp kikkert, betrakte en mann nærme seg i det fjerne, studere hver detalj ved ansiktet og klærne hans, tro man bare behøver å strekke ut en hand for å røre ved ham, forundres over at han ikke hører en og ikke ser opp når en beveger seg, og så, når man ser ham med det blotte øye, brått huske at man for ham er en fjern flekk, bare muligens menneskelig. Jeg kjente henne, og hun kjente ikke meg. Det mørke håret hennes var knapt lenger enn Sebastians, og det blåste vekk fra pannen hennes slik hans gjorde; øynene hennes på den mørknende veien var hans, men større; den sminkede munnen hennes var mindre vennlig overfor verden. Hun hadde en armring med charms rundt håndleddet og små gullringer i ørene. Den lyse kåpen hennes avslørte noen tommer med blomstret silke; skjørtene var korte i de dager, og leggene hennes, utstrakt mot pedalene i bilen, var spinkle, slik moten også tilsa. Ettersom kjønnet var den påtagelige forskjellen mellom det fortrolige og det fremmede, lot det til å fylle luften mellom oss, slik at jeg opplevde henne som spesielt kvinnelig, på en måte jeg aldri hadde opplevd noen kvinne før.»

I etterordet står det at fra forfatterens side, var romanen først og fremst en dannelsesroman, en «omvendelsesroman». Waugh konverterte til katolisismen i 1930. I familien Flyte er alle katolikker:

«Ofte nesten daglig, siden jeg ble kjent med Sebastian, hadde jeg kjent et eller annet tilfeldig ord i samtalen som minnet meg om at han var katolikk, men jeg tok det for å være eksentrisitet, som teddybjørnen hans. Vi diskuterte aldri saken før den andre søndagen på Brideshead, da han, etter at fader Phipps hadde forlatt oss, og vi satt i kolonnaden med avisene, overrasket meg ved åsi: «Du store, det er svært vanskelig å være katolikk.»

«Gjør det en stor forskjell for deg?»

«Selvfølgelig. Hele tiden.»

«Vel, jeg kan ikke si at jeg har lagt merke til det. Kjemper du mot fristelsene? Du virker ikke stort mer dydig enn meg.»

«Jeg er mye, mye syndigere», sa Sebastian indignert.

«Og så da?»

«Hvem var det som pleide å be: 'Å, Gud, gjør meg god, men ikke riktig ennå'?»

«Jeg vet ikke. Du, skulle jeg tro.»

«Bevares, ja, jeg gjør det hver dag. Men det er ikke det.» Han vendte tilbake til sidene i News of the World, og sa: «Nok en uskikkelig speiderleder.»

«Jeg antar de forsøker å få deg til å tro en skrekkelig masse tøv?»

«Er det tøv? Jeg skulle ønske det var det. Det høres noen ganger fryktelig fornuftig ut for meg.»

  

Charles og Sebastian møtes igjen etter sommeren:

«Det er typisk Oxford sa jeg, «å starte det nye året om høsten.»

Overalt, på brosten og grus og plen, falt løvet, og i collegehagene sluttet røken fra bålene seg til den våte elvetåken, drev over de grå murene; hellene var oljeglatte under føttene, og etter som lampene en etter en ble tent i vinduene rundt gårdsplassen, skinte de gylne lysene diffuse og fjerne; nye skikkelser i nye kapper vandret gjennom skumringen under buegangene, og de velkjente klokkene talte nå om et års minner.

Den høstlige stemningen grep oss begge, som om junis viltre overstadighet hadde dødd med gyllenlakken, hvis duft i vinduene nå vek for det fuktige løvet som ulmet i et hjørne av gårdsplassen.

Det var den første søndagskvelden i semesteret.

«Jeg foler meg nøyaktig hundre år gammel», sa Sebastian.»