Levd liv Portretter fra vår nære fortid av Pål Espolin Johnson

Det var tilfeldig boken til Pål Espolin Johnson Levd liv Portretter fra vår nære fortid dukket opp da jeg søkte etter en bok på Bokklubben.no. Det ble til at jeg kjøpte boken og nå er den lest. Den ble utgitt i 2015 på forlaget Cappelen Damm som beskriver den slik:

«LEVD LIV er en overskuddsbok struttende av festlige "kanonportretter" og folkelivsbilder - fortalt med humor, poesi og inngrodd respekt for strenge skjebner og kår.

Med sine særdeles veldreide fortellinger har Pål Espolin Johnson tatt vare på en del av norsk og norsk-amerikansk hverdagshistorie som var i ferd med å gå tapt. LEVD LIV er en ny og lettere revidert utgave av Olsen og tolv til (2013). Forfatteren skilderer også sine venner med kamera.»

Boken inneholder tretten portretter. Innledningsvis portretterer forfatteren seg selv slik:

«Jeg dro mot nord og vest for å

arbeide som dekksgutt,

lensmannsbetjent og lektor.

Jeg endte med å bli fanget inn av

mennesker som hadde lev et annet

liv. Jeg takker dem – hvor enn de

måtte hvile.» 

Den første som portretteres er uteseileren Johannes fra Tønsberg.

«Hvem var Johannes? Hvor kom han fra? Johannes var født utenfor ekteskap, i Skjeberg. Han var «lausunge». Faren døde før gutten kunne gå. Da han var fire år, greide ikke mora å ha han lenger og gav han til moren sin. Guttens bestemor het Eva og kom fra Fjällbacka i Sverige. Mannen hennes var fisker. En uværsdag en vinter frøs han i hjel på sjøen. Da brøt kona opp og flyttet med guttungen til Skjebergkilen. Siden var det bare de to. I 1899 kom de til Nøtterøy. Da var Johannes syv år og viste seg snart å være uvanlig skoleflink. Da bestemor Eva døde, ble hun gravlagt på kirkegården på Nøtterøy.»

Pål Espolin Johnson vokste opp i Tønsberg. Johannes bodde i en værslitt gammel stue ved forfatterens barndoms landhandel, og han lurte på hva Johannes kunne ha opplevd under et langt liv på de syv hav. Johannes sa han ikke hadde noe å fortelle. Så kommer sjøfartsboka på bordet, selveste livloggen til en sjømann. Med den blir det lettere å få Johannes i snakk. Det skal vise seg at Johannes har opplevd mye som en kan lese om i boken til Pål Espolin Johnson.

Et annet portrett er en kvinne som bor i Grense-Jacobselv – et utdrag fra hennes livshistorie:

«Kcenia Mihailovna ble født i Arkhangelsk i 1899, som datter av en sjøkaptein. Faren omkom under et seilskuteforlis da hun var tre år gammel. Moren maktet ikke å sitte med alle ungene. De to eldste ble sendt på barnehjem, på «arbeid-deg-glad-hjem». Kcenia var den ene. Hun blir tenksom da vi kommer til dette punkt, hun lukker øynene - og begynner å mumle et språk jeg ikke forstår - sitt morsmål. Etter en stund er hun tilbake i norsken, åpner de mørke øynene, og sukker. - Det var mange år og mange tårer!

Hun møtte Dmitrij i et kirkekor. Han var åtte år eldre enn henne og født i Korpogori ved Senkursk. Han hadde høyere lærerutdannelse og kom fra et solid intellektuelt miljø i tsarens Russland. De giftet seg i 1916 i Gavrilovo, et avsidesliggende fiskersamfunn øst for Murmansk. Dmitrij var lærer der. Verdenskrigen raste ute i Europa. Det fantes knapt mat, og noen få rubler i måneden var alt de hadde å leve av. Dmitrij måtte drive jakt og fiske for å livberge familien. Og han var pålagt å holde skolen sin med ved. Skolen var liten og hadde bare 16 elever. Han var eneste lærer. Mens han jaktet og fisket og sanket brensel, drev Kcenia skolen for ham.

I 1919 flyttet de til Kildin lenger vest. To år etter landet Dmitrij i Grense-Jakobselv - som flyktning. Det nye regimet ville tvinge ham til å innpode barna den kommunistiske lære. Dmitrij forsto seg ikke på kommunismen, og nektet å etterkomme ordre. Så begynte myndighetene å plage ham. Da var det han reiste, som den første av familien. Kcenia satt igjen med tre små.

Kcenia ble sendt vekk fra Kildin da mannen flyktet. De førte henne til Murmansk og sa hun skulle arbeide. Etter to år greide hun å rømme østover til der hun var vokst opp. Ungene var 8, 4 og 3 år da hun dro avgårde med dem.

Dmitrij, som hadde tatt arbeid på et fiskebruk i Vardø, fikk vite om Kcenias flukt, og sendte en fiskebåt for å hente henne og ungene. En oktobernatt i 1923 kom de velberget frem til Grense-Jakobselv. Siden satte de aldri foten på russisk jord.»

Etter å ha lest boken til Pål Espolin Johnson er min konklusjon at den var verdt å kjøpe og å lese. Det er som en av anmelderne av boken siteres på, jeg kjente at jeg faktisk ble kjent med menneskene som portretteres