1. aug. 2018

Noe fremmed i mitt sinn av Orhan Pamuk


«Mevlut gledet seg over hvor lykkelige de var. Menneskene var skapt for å være lykkelige, ærlige og åpne.»

Da jeg leste side 663 som er siste side i romanen Noe fremmed i mitt sinn av Orhan Pamuk, kjente jeg en tristhet over å forlate hovedpersonen Mevlut Karatus der han går rundt og selger den lett alkoholholdige drikken boza i Istanbuls gater. Fremmedartede omgivelser muligens. Samtidig er det noe universelt og allmennmenneskelig med historien om Mevlut. Og; ønsket mitt om engang å besøke byen Istanbul er forsterket etter å ha lest romanen til Orhan Pamuk. Oppsummert synes jeg at dette en sjelden god bok. 

Mevlut ble født på landsbygda til Istanbul. I 1969 etter å ha gjennomført barneskolen, flytter han til faren som livnærer seg som gateselger i Istanbul.

«Mevlut var født i 1957 i landsbyen Cennetpinar i distriktet Beysehir i Konya og var ikke utenfor landsbyen før han var tolv år gammel. Etter at han hadde fullført barneskolen med godt resultat, trodde han at han i likhet med andre flinke skolegutter skulle dra til Istanbul for å fortsette skolegangen og arbeide, men da faren ikke ville ha ham hos seg der, ble han værende i landsbyen og jobbet som gjeter høsten 1968. I hele sitt liv skulle Mevlut lure på hvorfor faren insisterte på at han skulle bli i landsbyen det året, uten å finne noe tilfredsstillende svar. Fordi vennene hans, hans fettere, Korkut og Süleyman, var dratt til Istanbul var Mevlut ensom og nedtrykt den vinteren.»

På landsbygda er de lutfattige. De fleste mennene som drar til Istanbul, blir youghurtselgere. Det var slik faren Mustafa livnærte seg.

«Man fikk raskt vite i landsbyen at Mevluts far var blitt uvenner med sin bror Hasan sist vinter i Istanbul. En gang i desember, da det var på det kaldeste, hadde onkel Hasan og hans to sønner, Korkut og Süleyman, forlatt huset i Kultepe i Istanbul hvor de hadde bodd sammen med Mevluts far, og latt ham bli alene igjen der, mens de flyttet til et annet hus som de hadde bygd med egne hender i Duttepe, som lå rett bortenfor. Like etter hadde kona til onkel Hasan, Safiye - Mevluts inngiftede tante, men samtidig søsteren til hans mor - kommet flyttende til dette nye huset for å ta seg av sin mann og sine sønner. Dette betydde at Mustafa kunne sende bud på Mevlut høsten etter slik at han ikke behøvde å være alene.»

Moren og søstrene til Mevlut kommer aldri til å flytte med til Istanbul – et sårt punkt for Mevlut som mener dette kunne ha endret tilværelsen for han og faren. Uvennskapet mellom brødrene Mustafa og Hassan vil prege livet til Mevlut så lenge faren lever

«Huset var en rønne. Faren brukte dette ordet når han var irritert over hvor primitivt og fattigslig stedet var, men når han ikke var irritert, noe som inntraff svært sjelden, pleide han heller å kalle det «hus» med en hengivenhet som også Mevlut kunne føle. Denne hengivenheten ga Mevlut illusjonen av at det fantes noe her av det huset de en dag skulle komme til å eie for evig og alltid her i verden, men dette var det vanskelig å tro på. Rønna besto av ett rom, som var temmelig stort. Ved siden av var det et toalett som besto av et hull i gulvet. Gjennom den lille gluggen i toalettet, som det ikke var noe glass foran, kunne man fra fjerne distrikter om nettene høre hunder som sloss og ulte.»

Slik starter Mevluts livsreise fra han flyttet til Istanbul. Der livet skal gi han oppturer og nedturer.

Jeg liker normalt sett ikke bøker med et så stort sideantall. Men jeg har ikke angret et sekund at jeg har kjøpt og lest romanen som ble utgitt i 2016 og samme år på norsk av forlaget Gyldendal. Orhan Pamuk skriver så godt og fortellerteknisk er den god ved at mange gis en stemme i fortellingen. Mange har skrevet om den og den har fått gode anmeldelser. Bl a skriver Anne Cathrine Straume om den her:



«Noe fremmed i mitt sinn er historien om Mevlut Karatas, som blir født på den tyrkiske landsbygda i 1957, og som flytter til Istanbul i 1968, der han livnærer seg av å selge boza (en tyrkisk drikk), yoghurt og pilaffris på gaten. Gjennom Mevluts historie og hans blikk på omverdenen skaper Orhan Pamuk en rik og handlingsmettet familiekrønike og kjærlighetsfortelling. Og som alltid hos Pamuk skildres det kontrastfylte landet mellom øst og vest med episke penselstrøk. Mevluts skjebne og eventyrlige liv blir nært knyttet til det tyrkiske samfunnets utvikling og endring: det politisk urolige syttitallet, militærregimet på åttitallet, nittitallets ny-islamisering og de senere årenes bevegelser mot et moderne kapitalistisk samfunn."

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar