Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem

Hvor mange og nøyaktig hvilke bøker jeg har lest av Knut Hamsun husker jeg ikke. Jeg husker bøkene jeg har skrevet blogginnlegg om: Benoni, Rosa og Pan. Benoni og Rosa har jeg lest minst tre ganger. Det jeg vet helt sikkert, er at jeg ikke har lest romanene Sult og Markens grøde. Jeg har heller ikke lest noen biografier om Hamsun før jeg kjøpte og leste Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem utgitt i 1996. Jeg fikk kjøpt den gjennom Finn.no og det var et innlegg her på bloggen Kleppanrova som var inspirasjonskilden. Nå er den lest, og kan oppsummere at det var et supert boktips.

Det at boken til Rottem er Hamsuns liv i bilder, gjør at hans liv naturlig nok ikke gjengis i detalj. Bildene er i fokus. Samtidig er det mye å lese om Hamsuns liv. Selv om jeg ikke har lest biografier om Hamsun, trodde jeg at jeg kunne en del om hans liv. Men ved å lese boken til Rottem fikk jeg innsikt i hvor lite jeg kunne.

Knut Hamsun ble født i 1859 og døde i 1952. Det første kapitlet er om tidsperioden 1859-1879.

«Hamsun ble født i Gudbrandsdalen, men familien flyttet til Hamarøy i Salten da Knut var tre år gammel. De første barneårene var en lykkelig tid. Da han som niåring kom i tjeneste hos en streng morbror, ble idyllen brutt. Men allerede som barn må Hamsun ha vært en steil og motstandsdyktig karakter. Han lot seg ikke knekke selv om den barske måten han ble behandlet på satte dype erindringsspor som kom til å prege han gjennom hele livet. Men uten disse smertelige erfaringene ville han kanskje aldri blitt den store forfatter han ble.»

Kapitlet innledes med dette konfirmasjonsbildet av Hamsun:

Oppholdet hos morbroren Hans Olsen satte varige spor i Knut Hamsuns sinn. I tillegg til at Hamsun jobbet som en slave for han, ble Knut Hamsun tyrannisert med brutale midler. Han var voldelig mot Hamsun og Hamsun ble sultet. Heller ikke søndagen var fridag. Hans Olsen var en streng pietist og på møter ble Knut tvunget til å lese opp fra bibelen og fra religiøse tidsskrifter.

«Det som kanskje plaget Knut mest var ensomheten og det innestengte livet han førte. Så ofte som han kunne stakk han seg vekk- ut i skogen, ned til havstrømmen Glimma eller på kirkegården. Flere ganger forsøkte han å rømme hjem til foreldrene. En gang hogg han seg med vilje i foten for å slippe unna. I 11-årsalderen skal han ha hatt noe som ligner et nervøst sammenbrudd.

Gjennom hele live vender Hamsun tilbake til disse fem årene. Her fant han forklaringen på sin «nevrasteni». Dikterens livslange aversjon mot autoriteter av alle slag kan skyldes tukt».

Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilke spor fem år i dette beskrevne helvete satte i et barnesinn og var med å forme han som menneske.

Etter konfirmasjonen fikk han reisepenger av gudfaren som han bodde hos i Lom en periode. Dette var starten på hans landstrykerliv. Det er facinerende å lese hvordan han reiste. Frem til han var 15 år flakket han rundt i Nord-Norge der han hadde mange ulike yrker. Etter dette utvidet han horisonten ved å reise til Amerika. Som Rottem skriver, vagabondlivet til Hamsun er i seg selv en roman. Damene svermet rundt han.

Et bilde som ble tatt da han jobbet som trikkekonduktør i Chicago.

Samtidig kostet vagabondlivet. Danske Edvard Brandes, forfatter, kritiker og redaktør i avisen Politiken, skal han ha skildret sitt møte med Hamsun slik:

«Et mer forkomment menneske har jeg sjelden sett. Ikke bare klærne hans var filler. Men det ansiktet! Som De vet, er jeg ikke sentimental. Men denne mannens ansikt grep meg.»

Men livet han levde ga han inspirasjon til bøkene han skrev. Fra Paris-tiden:

«Peter Egge bodde en stund på samme hotell som Hamsun, og de ble venner selv om Egge var sosialist og Hamsun antidemokrat. I 1890 hadde Egge sendt Hamsun en samling dikt for å høre hans mening om dem. Hamsun hadde gitt ham følgende råd: «Reis ut! Sitt ikke hjemme og pusle med Deres manuskript og bli poetisk stemt bare De ser en potteplante! Ta en tur til sjøs! Kom så hjem og gå manuskriptet gjennom. Og send meg det. Så skal vi se.»

Boken jeg skrev om innlegget

Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø - en roman om Anna Munch

handler om en kvinne som var Knut Hamsuns «stalker». Forresten, Anna Munch, født Dahl, var søster til faren til Ingeborg Køber, Ludvig Dahl, ifølge boken som jeg skrev om for en kort tid siden.

De anonyme brevene Anna Munch spredte i Kristiania, og roman der hun skrev om sitt påståtte forhold til Knut Hamsun, var begeret som fikk det til å flyte over for Hamsun:

«Hun er sindsyg» skriver han i et brev til Bolette. «Jeg har aldrig, aldrig i drømme engang villet have med fru M. Hun har løjet det sted i sin bog. Jeg måtte den nat narre henne ud af mitt værelse, hvor hun var kommet ind og stod og passed mig på Kl. 1 om natten da jeg kom hjem; hun stod i strømpesokkerne. Å, hvad jeg har fått gjennomgå for det liderlige fruentimmers skyld! Aldrig, aldrig Bolette, har jeg søgt at nærme mig hende. Så opråd har jeg ikke været, hun ser ud som en rød, fed flodhest».

Damene svermet rundt Hamsun. Han var gift to ganger. Den første var Bergjlot, den rike prinsessen fra eventyrriket, som han fikk en datter med: Victoria, samme navn som kjærlighetsromanen han skrev da han var gift med Bergljot. I 1906 ble de separert. Han forgudet datteren som han var sammen med så ofte som det var mulig. Hamsun var en barnekjær mann. Han kunne være streng og bestemt mot de fire barna han fikk med sin andre kone Marie, men han skjemte dem likevel bort. Bildet på bokens forside er av Marie og Knut Hamsun. Bildet under viser hele familien samlet på Nørholm, Grimstad.

Selv om Hamsun var en sky person sammenlignet med Trump og hadde skriveferdigheter Trump ikke har, snek det seg inn en Trump-følelse når jeg leste hvordan han uttrykte seg i innlegg han fikk publisert i aviser. I innleggene han skrev i forbindelse med første verdenskrig, glødet han for Tyskland og hatet alt med England:  

«Hamsun utviklet seg i 1914 og 1915 inn i en lengre avisdebatt der han – med relativt lite hell- forsøkte å underbygge sine synspunkter. Innleggene er typiske for hele hans journalistiske praksis. Han overdriver, ironiserer, polemiserer og uttaler seg hemningsløst subjektivt. Hensynet til fakta er det imidlertid så som så med.»

Hamsuns sorti som nazist er trist å lese om:

«På flere punkter hadde han sammenfallende syn med nazistene. Han var antidemokrat og antisosialist på sin hals. Han trodde på den sterke leder, og drømte om et germansk imperium som kunne tukte England og demme opp for den røde fare. Han var glødende nasjonalist, og hans tenkning hadde et visst rasistisk islett. Ikke minst fant han sine egne holdninger igjen i de nazistiske ideologienes forherligelse av bonden.»

Leserne av Hamsuns bøker følte seg sveket av hans opptreden under andre verdenskrig. Etter krigen var han hatet og foraktet. Øystein Rottem skriver at folk kom langveisfra og kastet bøkene hans over stakittet og inn i hagen på Nørholm. Andre sendte bøkene i retur i posten. Men, det verste gled over og det var flere som rykket ut og forsvarte han som dikter.

Øystein Rottems bok var vel verdt å kjøpe og å lese. Boken inspirerer til å lese Ingar Sletten Kolloens to-bind biografi om Hamsun: Svermeren og Erobreren. Men ikke minst å lese flere bøker skrevet av Hamsun.