Flink pike (Gone girl) av Gillian Flynn

Jeg sammenligner det å lese Flink Pike av Gillian Flynn med en middelmådig sykkeltime på treningssenteret. Med mange sletter (transportetapper) etter hverandre der en nesten får gnagsår i rumpa. Toppene er aldri slik at de sliter meg ut. Eller så har slettene fått ned min motivasjon og jeg sitter i andre tanker enn å lytte til hva instruktøren sier. Heller ikke musikken motiverer meg. Når timen er over føler jeg meg snytt. Jeg har trent. Men har ikke fått det utbyttet som jeg forventet. Hvem sin feil det egentlig er, min egen eller opplegget for timen, er  uklart for meg.

Jeg har heldigvis ikke betalt noe for boken. Fikk den ifm at jeg deltok i en sitatkonkurranse i Bokklubben. Utgitt i 2012. 

  

                              

Handlingen omtales slik på bokomslaget:

«Hvor godt kjenner du egentlig den du tror du elsker og blir elsket av? Dette spørsmålet må Nick Dunne stille seg på sin femårs bryllupsdag, da hans kone Amy plutselig blir sporløst borte. Politiet mistenker - nærmest av gammel vane - ektemannen. Når de undersøker datamaskinen hans, finner de spor av suspekte søk, og venner av Amy forteller at hun den siste tiden var redd for ham og holdt flere ting hemmelig for ham. Nick bedyrer at han er uskyldig. Men hva med den tilsynelatende bekymringsløse oppførselen hans og den forhøyede livsforsikringen, og fremfor alt: Hvor er det blitt av Amy - søte, flinke, uskyldige Amy?»

Bokklubben har sitert bokanmeldelsen i VG der Ingvar Ambjørnsen ga den terningkast seks

 Jeg har kopiert sitatet inn med min leseopplevelse flettet inn og markert i rødt:

 Flink pike har alt. Absolutt alt. (Boken er nesten 500 sider og da forventer jeg en del. Dessuten, det kan bli for mye av det gode.) Den er nesten uutholdelig spennende. (Jeg er en pyse hva angår krim. Noe var selvsagt spennende. Men denne boken verken skremte eller var uutholdelig spennende. Den tok seg litt opp rundt side 300 for å dale som et papirfly på slutten.)  Den har et plot og en konstruksjon så utspekulert og intrikat at jeg bare må gi meg ende over. Dertil kommer at boken er skrevet av en forfatter med et språk og en observasjonsevne som er helt fabelaktig. ( Ikke for å skryte, men jeg gjettet ganske tidlig hvordan dette i store trekk hang sammen. Detaljene gjettet jeg selvsagt ikke.) Og som om ikke dette kunne være nok, er den også rasende morsom ... ( Nå har jeg lett for å le. Men denne humret jeg ikke av en eneste gang. ) Til sammen gir dette en nesten fem hundre siders underholdningsgigant. (Når en krimbok er på 500 sider da blir det en gigant. Og det skal godt gjøres at det ikke er for mange transportetapper som lett blir kjedelige. Underholdning ja. Det er de fleste bøker. Men jeg forventet mer spenning av en bok som benevnes som en krimsensasjon og årets thriller i USA jf bokomslaget.)