'Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant' av Jonas Jonasson - jeg avbrøt lesingen etter 200 sider

Etter ca 200 sider sa jeg farvel til Allan Karlsson. Hvordan det går med Allan, Julius og de andre får forbli en hemmelighet for meg. Det samme gjelder alt Allan har opplevd tidligere i livet. Om jeg leser ferdig romanen en annen gang, det tviler jeg på. Den arkiveres i bokhylla. Kanskje noen andre kan ha glede av å lese romanen.

Det er veldig synd at det gikk som det gikk. Det startet veldig bra. Kjempemorsomt var det å lese om Allans eventyr i nåtid og fortid. Jeg tenkte: dette er den morsomste boken jeg noen sinne har lest!  

Men så flatet det ut. Så til de grader. Jeg begynte å telle sider. Kjedet meg. Klarte ikke å finne humor i det jeg leste. Kapitlene om Allans historiske reise ble for lange. Jeg er interessert i å lese bøker om historiske hendelser. Men det ble for mye eventyr og fantasi. Særlig når jeg ikke fant igjen humoren i nåtidsreisen.

Forfatter Jonas Jonasson har lagt ned mye jobb i denne boka. Men jeg synes den er for lang. Det er dyttet inn likt og ulikt.

Det er som et eksempel morsomt at elefanten bidro med å bli kvitt en forfølger. Men det blir i overkant overdrevet å dra inn den type dyr inn i handlingen etter min smak. Å ta kverken på skurken kunne f eks vært løst på en tilsvarende måte som han som havnet i fryserommet. To levende og en død på dresinen, og bondens beskrivelse av det han så, det kunne ikke vært beskrevet bedre. For meg var den sekvensen hysterisk morsom.  Denne og flere andre hendelser i begynnelsen av romanen var med på å skape store forventninger til resten. Men på et eller annet tidspunkt ble det som skjedde videre lite interessant for meg. Det å lese de resterende 180 sidene i håp om en latterkule eller to frister ikke.

Link til Bokelskere.no der romanen er beskrevet og andre lesere har skrevet om sin leseopplevelse.