Romanen Jane Eyre av Charlotte Brontë - i dag ville Jane blitt karakterisert som et løvetannbarn

Romanen Jane Eyre av Charlotte Brontë er kjøpt og lest, og jeg har etter det sett en filmatisering av den.

Som jeg skriver i innlegget:

Jane Eyre: romanen til Charlotte Brontë som endte i søppelbøtten på et hotell i San Francisco, en ny er kjøpt

leste jeg ikke romanen som barn.  

Hilde Østby, litteraturanmelder i Aftenposten, skriver i essayet jeg siterte fra i innlegget over:

«Det den dårlige behandlingen av Jane vekket i meg allerede som barn, var et dypt sinne og et ønske om å forsvare henne mot bøller som ikke klarte å se hennes sanne verdi. Idet Jane blir sendt av sted til et barnehjem, blir det tydelig at hun har ukuelig overlevelsesevne.

Jeg hadde en dyp beundring for hvordan hun tålte ydmykelser og ensomhet, og likevel klarte å beholde en type verdighet og kjærlighetsevne. Det var noe jeg kunne relatere til, som et ganske ensomt, lesende og litt fortapt barn. Og hvilket barn har ikke kjent på følelsen av å bli misforstått, oversett og undervurdert av voksne?»

Mine bilder i dette innlegget er tatt på St Michael's Mount i Cornwall som jeg besøkte i mai. Første gang jeg var der var i 2010. Anbefales et besøk. Hele Cornwall er verdt å besøke.

Romanen:

Etter nå å ha lest Jane Eyre, undrer jeg meg over hvorfor jeg som storleser av bøker ikke leste den som barn. Jeg kjente meg ikke ensom eller fortapt, men jeg trivdes med å lese. Til min mors bekymring innimellom.  Masingen fra henne om dette, og det stadige; «gå heller ut og lek», opplevde jeg som en plage. Jeg forstod ikke bekymringen hennes.

Hilde Østby skriver at det er fristende å tro at Jane sitt mellomnavn er Pippi. Jeg var fan av Pippi da jeg vokste opp. I motsetning til Jane, hadde Pippi en pappa som elsket henne, og som var innom henne av og til. Pippi ville bo alene i Villa Villakulla, og klarte å få det til selv Prussiluskan, som Pippi kaller henne i filmatiseringen, ved hjelp av politiet ville noe annet.  

Jeg kan såvidt huske å ha sett Jane Eyre filmatisert tidligere, og at det var en mørk affære. Kanskje det er derfor romanen ikke var interessant for meg da jeg var barn. Synd, for etter å ha lest den jeg synes ikke romanen var mørk.

Jane Eyre  ble utgitt i 1847, og språket i en del av dialogene ble for meg noe overdrevet og pompøst. Men utenom det synes jeg historien om Jane Eyre godt kan leses i 2019.  Handlingen overlater jeg til hvordan den beskrives her på Bokklubben sine sider: fra utgaven jeg kjøpte og kastet i søpla på hotellet i San Fransisco:

"Foreldreløse Jane vokser opp hos en fjern og følelseskald tante. Hun blir plassert på fattigskolen Lowood, der en nådeløs religiøs disiplin råder. Men Jane overlever uten å la seg knekke, og da hun senere får stilling som guvernante ved herregården Thornfield Hall, ser det ut til at livets lysere sider kan åpne seg. Hun møter kjærligheten hos mr. Rochester, herregårdens eier. Men Thornfield Hall rommer hemmmeligheter som ikke kan skjules, og Jane rømmer i fortvilelse. Hun kan ikke elske uten åpenhet og likeverd, hennes opprørske ånd kan ikke slå seg til uten det."

I denne bokanbefalingen skriver forfatteren:

"Jeg vil anbefale en bok som av mange regnes som en av verdenshistoriens store klassikere. Av andre regnes den som alle kioskromaners mor. Jeg blåser i begge karakteristikker – det jeg vil lese er spennende historier med interessante hovedpersoner, og det finner jeg i Charlotte Brontës Jane Eyre!"

Hilde Østby skriver om dette med Jane Eyre som kiosklitteratur:

«Ubønnhørlig – akkurat som i dameromanene – blir de dratt mot hverandre, de to, som egentlig er skilt av stand og bakgrunn. Men den innesluttede Rochester har en hemmelighet – akkurat som i dameromanene. Det du kanskje glemmer, er at svært mange dameromaner snylter på arketypene Charlotte Brontë skapte med romanen sin. Alle fortellinger siden, hvor en mørk og mystisk mann møter en kvinne under sin stand, skylder noe til Jane Eyre.»

Hvem vet, kanskje Astrid Lindgren ble inspirert av Jane Eyre da hun skapte Pippi. Uansett, for meg er Jane Eyre det vi i dag kaller et løvetannbarn.

Utgaven jeg har kjøpt, er innbundet og utgitt av Den norske Bokklubben i 1989 med illustrasjoner av Fritz Eichenberg.  Tror ikke at den som eide den før meg har lest i den, eksemplaret er som nytt. Jeg kan anbefale Finn.no for å kjøp bøker.

Slik starter romanen der Jane som er ti år gjemmer seg for den fire år eldre plageånden John.

«Det var umulig å gå tur den dagen. Vi var bare litt ute i haven efter middag. Vi spiste alltid tidlig når fru Reed ikke hadde gjester. Det blåste og regnet så voldsomt at det ikke kunne være tale om å være ute. Det var jeg glad for; jeg likte ikke å gå tur, især ikke når det var kaldt. Det var det verste jeg visste, å komme hjem i tusmørket, med neglesprett i fingrene, få skjenn av barnepiken Bessie og føle meg sa meget ynkeligere enn Elisa, John og Georgiana Reed.

Disse tre hadde det hyggelig inne i dagligstuen hos sin mor. Fru Reed lå på sofaen foran kaminen, og hennes «søte små» hverken gråt eller trettet, merkelig nok. Jeg var blitt sendt vekk da fru Reed «beklaget at hun ikke kunne la meg delta i fornøyelser som bare passet for glade, fornøyde barn. Hun måtte først høre av Bessie eller se selv at jeg virkelig strevet for å få et elskverdigere, barnsligere vesen.»

«Hva sier Bessie at jeg har gjort?» spurte jeg.

«Jane, jeg tåler ikke denslags. Det er noe formelig opprørende i at barn går i rette med sine foresatte. Finn nå et sted du kan være og tal ikke før du før du har lært å være høflig.»

Jeg snek meg inn i spisestuen, fant frem en bok av bokskapet - en med riktig mange bilder - krøp opp i vinduskarmen, trakk bena oppunder meg, drog de røde ullgardinene

Her møtet med fru Fairfax:

«Endelig kjørte vi gjennom en port, oppover en allé og stanset foran et hus. Det var lys i ett vindu, ellers lå alt i mørke. En pike lukket opp og førte meg gjennom en stor, firkantet hall med mange dører og inn i et koselig, lite værelse. Foran kaminen, i en høyrygget, gammeldags lenestol satt en sirlig, eldre dame med enkekappe, sort silkekjole og et snehvitt forkle - akkurat som jeg hadde tenkt meg fru Fairfax, bare blidere og mindre stiv.

Hun satt og strikket, og ved hennes føtter la en katt koselig sammenrullet - det hele var bildet på fred og hygge. Den gamle dame reiste seg og kom mot meg. «Hvordan har De det efter kjøreturen, vennen min. Det var vel en fæl tur, John kjører så langsomt. De fryser sikkert.»

«Er De fru Fairfax?» spurte jeg.

«Jo da - kom nå her og sett Dem ved varmen.»

Hun førte meg til sin egen stol og begynte å ta av meg sjal og hatt. Jeg ba henne endelig ikke være brydd med det.

«Det er ikke noe bryderi,» forsikret hun, «dessuten er De visst for stiv på fingrene til å klare det selv. Leah, vil du hente et par smørbrød og noe varmt å drikke» - hun rakte piken et stort nøkkelknippe. Så bad hun meg sette meg nærmere kaminen, spurte om jeg hadde fått alt mitt tøy med, og skyndte seg ut for å se om det var blitt bragt opp på mitt værelse.

Det var en uventet mottakelse, jeg ble jo behandlet som en gjest. Jeg hadde alltid hørt at guvernanter hadde det så lite hyggelig, men det var ikke verdt å fryde seg for tidlig.»

Film

Etter at jeg var ferdig å lese romanen, så jeg filmatiseringen fra 2011. Den synes jeg var veldig bra. Ikke minst Mia Wasikowska som spiller hovedrollen. Hun får frem at bak Jane Eyres beskjedne ytre skjuler det seg styrke og klokskap. I dagens samfunn der utseende teller mye og solsiden, gjerne  redigert, legges ut på sosiale medier, tenker jeg at romanen fortsatt har sin misjon. Jeg synes filmen får frem historien om Jane Eyre på en fin måte.

Judi Dench er også fin i rollen som mrs Fairfax. 

Traileren til filmen