26. jul. 2019

Ut og stjæle hester - en film som romanen til Per Petterson fortjener



Jeg har gruet og gledet meg til å se filmatiseringen av en av mine favorittbøker som jeg skrev om i innlegget:


Selv om jeg har lest gode kritikker av filmatiseringen, som denne her på P3 Filmpolitiet der anmelder skriver bl a dette:

"Dette er en langsom film som dveler ved uttrykk og sinnsstemninger, utspilt mot majestetisk natur. Skjebnene som sakte, men sikkert glimter frem, er store, dype og opprivende. Svært mye av filmens mening ligger i det usagte og ugjorte.
Tematikken forklares nesten ordrett med et sitat fra åpningen av Charles Dickens-romanen “David Copperfield”, om mennesker som frykter å ikke få spille hovedrollen i sine egne liv. Hans Petter Moland har laget en moden og poetisk film om såre tap, dype savn og hvordan foreldre setter spor i sine barn."

Og Dagbladets anmeldelse: "Filmatiseringen av 2000-tallets mest elskede norske roman er blitt omtrent så god som man kunne håpe."



Det var ingen grunn til å grue seg. En film som romanen til Per Petterson fortjener.  Perfekt film for meg  å bruke to timer på å se.

For meg som liker å fotografere, og skulle ønske jeg hadde mer tid og energi til hobbyen, var filmen inspirerende.  Og, den inspirerte meg til å lese boken igjen. Da blir det i så fall tredje gang i tillegg til at jeg har lest boken der Langeland analyserer den. Det er en bok som det er mange lag i seg. Vakker og vond. Detaljer som gjør ekstra inntrykk i filmen. F eks en av de først scenene der faren spør Trond hvorfor han ikke slår brenneslene og Trond svarer at det gjør vondt.

«Da så han halvsmilende på meg og rista svakt på hodet.
-          Du bestemmer sjøl når det skal gjøre vondt, sa han med ett alvorlig...»

En annen scene fra slutten der Trond har falt av hesten, faren spør om det gjorde veldig vondt noe sted, og Trond bekrefter at det gjorde litt vondt i sjela:
«- La det synke Trond, sa han. – La det bare ligge. Du kan ikke bruke det til noe.»

Til slutt den scenen der datteren til Trond kommer på besøk, og de snakker om romanen David Copperfield av Dickens:

«— Det er lenge siden jeg har lest akkurat den nå.
— Men du har den vel?
— Jo da, det har jeg
— Da syns jeg du skal lese den om igjen, sier hun, og så seetter hun haka
I den ene hånda med albuen mot bordet og sier:
— «Om jeg skal bli helten i min egen livshistorie eller om plassen skal bli
opptatt av en annen, får disse sidene vise.»
Hun smiler igjen og sier: - Jeg syntes alltid den begynnelsen var litt
skummel fordi den åpna for at vi faktisk ikke nødvendigvis ville bli hoved-
personene i våre egne liv. Jeg skjønte ikke hvordan det kunne gå an, noe
et slags spøkelsesliv der jeg ikke kunne annet enn å se på den som
hadde tatt plassen min og kanskje hate den personen veldig og misunne
henne alt, men ikke kunne gjøre noe med det, fordi jeg på et eller annet
tidspunkt hadde falt ut av livet mitt, som fra et flysete, forestilte jeg meg,
og ut i løse lufta, og der svevde jeg fritt og greide ikke komme tilbake,
og en annen satt fastspent i setet mitt, enda plassen var min, og jeg hadde
billetten i hånda.
Det er ikke lett for meg å si noe til det. Jeg visste ikke at hun hadde tenkt
På den måten. Hun har aldri fortalt det til meg. Det kan jo ha sine enkle
grunner, som den at jeg ikke var til stede da hun hadde behov for å snakke,
men hun har ingen anelse om hvor ofte jeg har tenkt det samme og har lest
de første linjene i David Copperfield og så har vært nødt til å fortsette,
side etter side, nesten stiv av skrekk, fordi jeg måtte se at alt til slutt falt på
der det skulle, og det gjorde det jo, men det tok bestandig lang t id før
jeg følte meg trygg. I boka. I virkeligheten var det noe annet. I virkelighe-
ten er det blitt sånn nå at jeg ikke har hatt mot til å stille Lars det åpenbare
spørsmålet:
 Tok du den plassen som egentlig var min? Fikk du år av livet mitt som
Jeg skulle hatt?»

Det er når jeg leser dette jeg tenker på det låten til De Lillos der de synger: «nå er livet til stede, og det stirrer på deg.»  Levende og vondt.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar