Kreativitet, dagdrømmer og en ny bok om tema

Jeg er glad jeg ikke vet hvor mange timer i året jeg bruker til å sitte ved PC’n med mer eller mindre meningsløs klikking på avisinnlegg mv som etterpå oppleves om bortkastet bruk av tid. Det starter med at jeg vil orientere meg i nyhetsbildet. Så blir jeg sittende der. Ups; plutselig har det gått en halv time.

Forfatter Agnes Ravatn tok et oppgjør med ovennevnte i boken jeg skrev om i innlegget;

Agnes Ravatn : Operasjon sjølvdisiplin - en humoristisk tilnærming til tema

Etter at jeg skrev innlegget har jeg «krøpet til korset» og kjøpt  smarttelefon. I motsetning til Agnes Ravatn som kvittet seg med sin. Nå har jeg hatt den i minst fem år. Det var ikke smart, og medførte mere tid til bruk av internett. Man kan alltids diskutere hvilke aktiviteter som er meningsløs å bruke tid på. Men at for mye tid på internett ikke øker kreativitet, det er jeg hundre prosent sikker på.

Dette innlegget begynte jeg på for nesten et år siden, og ble jeg minnet på det etter at jeg leste at Hilde Østby har gitt ut denne boken:

Boken, som jeg etter hvert håper å få lest, beskrives slik:

«En fortelling om kreativitetens historie og hvordan hjernene våre egentlig er skrudd sammen.

En høstdag i 2016 traff forfatter Hilde Østby bokstavelig talt veggen, og etter det spant livet og hjernen hennes ut av kontroll. Hvorfor fikk hun så mange tanker og innfall etter å ha slått hodet sitt? Hvor kommer egentlig ideer fra? Og hva stopper oss i å være kreative?

Rustet med barneboka Alice i eventyrland forfølger forfatteren mange hvite kaniner ned i mørke hull: Hun forsøker å overvinne sin indre kritiker, møter sin favorittleser, flyter naken i en tank, får strøm gjennom hjernen og prøver improteater. Musikere, komikere, filosofer, forfattere, kunstnere og forskere vil forklare deg betydningen av flyt og retning, prokrastinering og deadline, nysgjerrighetens natur og det kreative geni. Du vil dessuten bli innviet i kunsten å kjede deg, gå deg vill, dagdrømme og stå helt stille ved havet.

Dette er en bok om barns utemmede fantasi, om vennskap på tvers av tid og rom, om dødens meningsskapende potensial, og om hvordan kreativiteten gjemmer seg der du minst av alt venter å finne den. Til syvende og sist handler det om at vi må verne om vår mest menneskelige egenskap: Skal vi løse de utfordringene vi som art står foran, er vi nemlig avhengig av alle gode ideer vi kan få.»

Hva er kreativitet? Ifølge Store norske leksikon er det å være kreativ:

«Kreativ, skapende; idérik. Kreative tanker er ofte nyskapende, nyutviklende (innovativ), idérik eller fantasirik på en konstruktiv og perspektivåpnende måte.»

Det som er selvopplevd, er at å ikke gjøre noe som helst gjør meg kreativ. Det som skjer da er at jeg begynner å dagdrømme. Å sitte alene i et stille hus og bare la tankene fly, da kommer de kreative tankene. Jeg har lest at det ikke bare er min opplevelse. I denne artikkelen Dagdrømming er sunt for deg står det:

«Slik innoverrettet tankevirksomhet er nemlig essensielt for at også den aktive og utoverrettede delen av hodet skal fungere ordentlig, og for at vi skal bli veltilpassede individer.»

Ifølge Store norske leksikon er dagdrøm:

«Dagdrøm, fantasivirksomhet i våken tilstand. Personens oppmerksomhet overfor den ytre situasjonen reduseres til fordel for økt, av og til altoppslukende oppmerksomhet mot egne tanker og følelser. Dagdrømmer omhandler ofte dagliglivets problemer og uoppfylte, og til dels ubevisste, ønsker og behov, og kan ha flere viktige funksjoner: Tenkning ved dagdrøm kan være mer kreativ og mindre bundet enn tenkning under full bevisst kontroll, og dagdrøm kan tjene som en avslapningsform fra monotone og krevende oppgaver. Hos barn er dagdrømmer vanligere enn hos voksne.»

Etter en slik rolig stund for meg selv opplever jeg at jeg får ryddet plass til i hjernen og opplever ny energi. Jeg sammenligner det med defragmentering av en datamaskin som forklares slik på Dataporten:

«Harddisker lagrer data på flere områder som kalles for sektorer. I hver sektor lagres en bestemt mengde med data. Data leses med en arm som beveger seg fra den ene sektoren til den andre på harddiskens overflate. Når du sletter filer på harddisken, endres datastrukturen, disken blir fragmentert, noe som gjør at armen må bevege seg enda mer, og ytelsen går ned.

Defragmentering optimalisere denne prosessen, og denne optimaliseringen har to virkninger: Den ene er at harddisken får mer plass, fordi «hullene» som lages når du sletter filer, blir tette, altså lagringsplassen optimaliseres. Den andre virkningen er at armen som leser dataen, ikke trenger å bevege seg så mye, og derfor øker ytelsen.»

Min defragmentering skjer ved tankeflukt. I denne artikkelen «Det er sunt å la tankene fly», sier forskeren at å la tankene vandre i hverdagen har ufortjent dårlig rykte. Et av områdene spontane tanker fremmer, er kreativitet sier han. Min erfaring er at når jeg har for mange «huller» i tankebanene, har jeg vanskelig å konsentrere meg.

Under er et sitat fra boken jeg skrev om i innlegget:

Kaja Nordengen: Hjernen er stjernen Ditt eneste uerstattelige organ

«Når du finner på noe nytt på egen hånd, er du kreativ. For å være kreativ, må du være kritisk, selektiv og generelt intelligent. Du behøver imidlertid ikke å ha skolens høyeste IQ for å lykkes kunstnerisk; det holder lenge å ha en gjennomsnittlig menneskelig hjerne. Det er popartens far, Andy Warhol, med en IQ på 86, et levende eksempel på. Hjernen vår hjelper oss, som jeg har vært inne på, med å filtrere vekk en masse inntrykk som vi blir bombardert med, før det når bevisstheten vår. Å fokusere på umiddelbare oppgaver er avgjørende i dagliglivet, men for å bli kreativ, må du åpne opp for inntrykk og minner som ikke umiddelbart ser nyttige ut. Denne prosessen hjelper deg med å kople sammen ting som ellers ikke har noe med hverandre å gjøre.»

Den kreative hjernen, en film jeg så på Netflix, er interessant i så måte:

«Nevrolog David Eagleman undersøker den kreative prosessen til forskjellige innovatører mens han utforsker forbløffende, risikofylte måter å inspirere til kreativitet på.»

Forfatteren Michael Chabon, presentert som en av nåtidens mest originale forfattere, mener at konseptet originalitet er uviktig. Han mener det rett og slett er vås. Meningsløst. Virkelig originalitet har aldri eksistert er hans påstand. Originalitet oppstår i samspillet med det konvensjonelle. Han sier:

«Forstill deg at jeg skal skrive en roman om en øvre middelklassefamilie, som strever med å opprette orden i et kaotisk, historisk øyeblikk. Umiddelbart stanger man mot de 25 beste romanene som er skrevet. Strategien da bør ikke være hvordan man skal skille seg mot det Tolstoj eller Thomas  Mann har gjort. Det man må gjøre da, er å spørre seg om hvordan man kan bruke det de gjorde. Jeg skal tillate kunnskapen om disse forgjengerne og verkene deres, til å prege og forme det jeg gjør. Ikke fordi jeg prøver å kopiere dem, men fordi min unike livserfaring uunngåelig kommer imellom og hjelper meg til å lage et verk som ikke ligner på de forutgående.»

I filmen er et av triksene for å komme opp med nye ideer, å omgi seg med mange forskjellige innflytelser, og innputs. Å ta inn ny informasjon og koble det med det man allerede vet. Jo rikere og bredere inputs er, jo mer har hjernen å leke med. Å være kreativ er altså ikke å finne opp noe av ingenting, men å endre noe som allerede finnes.  Som jazz, som en musiker sier er en bastard, en blanding av mange andre musikkformer. Fordi vår livserfaring er unik, er det vi skaper unikt. Nesten alle som er involvert i en kreativ prosess sier at de kjenner seg hele når de er i sitt kreative beste. Å være kreativ krever at en er villig til å gjøre feil. Også villig til å ha rett selv om alle endre mener at du tar feil.

Hvordan kan vi bli mer kreative? I filmen er det uttalt at kreativitet oppstår når vi ikke tar minste motstands vei. Å prøve noe nytt. Å gå utenfor komfortsonen. Tøye grenser. Lære en ny ferdighet. I dag verdsetter samfunnet spesialisering. Men det koster. Du lærer mer og mer om mindre og mindre til du vet alt om ingenting.

Hva med forfatterne; hvor henter de ideene sine fra? I boken jeg skrev om i innlegget:

Slik virker litteraturen (How Fiction Works) av James Wood – en bok for alle som er nysgjerrig på litterær kvalitet , stiller James Wood spørsmålet om Tolstoj, kanskje tidenes største romanforfatter, kunne kalles tidenes største virkelighetskunstner:

«Det var sannsynligvis ikke ment som en spøk da Tolstoj sa at han manglet fantasi - han kopierte virkelig ganske mye fra selve livet. Når man leser Tolstoj for første gang, føles det som om altfor trange klær blir sprettet opp. 1800-tallets romankonvensjoner har falt bort: tilfeldige sammentreff, lytting ved dørene, snille velgjørere, hittebarn, grusomme testamenter, og så videre. Alt dette er borte. Det er en stor del av hans «virkelighetseffekt». Det finnes kanskje ikke et større stykke virkelighetskunst enn hans «lvan Iljitsj' død» - en uutholdelig, syttisiders beretning, fremdeles uten sidestykke i den fiksjonelle eller ikke-fiksjonelle litteraturen, om en manns sykdom og langsomme død.»

Det skal bli spennende å lese boken til Hilde Østby og hvordan hun representerer tema.