Tove Jansson: Sent i november (Moominvalley in November)

«Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt, og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.

Det er noen som blir og noen som drar sin kos, sånn har det alltid vært. Enhver får velge selv, men han må velge i tide og etterpå alltid stå ved det.»

Over er et sitat fra Sent i november av Tove Jansson, den siste boken jeg har kjøpt etter å ha lest biografien jeg skrev om i innlegget:

Biografi: Tove Jansson - Arbeid og elsk, av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest.

Bøkene til Tove Jansson kommer jeg helt sikkert til å lese om igjen og finne noe jeg ikke så ved første gangs lesning. Om boken Sent i november skriver Tuula Karjalainen bl. a dette:

 «Sent i november er den siste mummiboka, en avskjed med den litterære Mummidalen og dens beboere. Bokas tema er forsakelse og livets endelighet. Medlemmene av mummifamilien er borte, likevel får nettopp fraværet dem til å være sterkt til stede, kanskje sterkere enn om de faktisk hadde vært der. Mummiverdenens vesener som har vandret til mummitrollenes hjemtrakter, forenes av lengsel og håp om at familiemedlemmene skal vende hjem. Kommer familien tilbake, er gjenkomsten bare innbilning eller en refleksjon av skyggespillet til dalens gjester? Alt forblir åpent. I verden er alt foranderlig, og «Et oppbrudd kommer som et sprang!», som i livet til Snusmumrikken.

Et av vesenene som vandrer mot Mummidalen er Snusmumrikken:

«En tidlig morgen i Mummidalen våknet Snusmumrikken i teltet sitt og kjente at det lå høst og oppbrudd i luften.

Et oppbrudd kommer som et sprang! Med ett er allting annerledes, og den som skal reise, tar engstelig vare på hvert eneste minutt, han drar opp teltpluggene og skynder seg å slukke glørne for noen hindrer ham og begynner å spørre, han løper mens han slenger på seg ryggsekken i farten og er endelig underveis, plutselig rolig som et vandrende tre med hvert blad i fullkommen hvile. 

Teltplassen er et tomt rektangel av gulnet gress. Og senere på morgenen våkner vennene og sier: - Han har dratt sin kos, det blir høst.»

En annen er Tofte som bor i en taukveil i båten til Hemulen.

Tofte lengter etter en mamma  - Mummimamma er drømmemamma.

Også Hemulen, Filifjonka og Mymlen vandrer mot Mummidalen. Det sammen gjør en som er kommet til livets høst:

«Han var forferdelig gammel og hadde lett for å glemme. En mørk høstmorgen våknet han og hadde glemt hva han het. Det er litt melankolsk å glemme de andres navn, men bare deilig å kunne glemme sitt eget.

Han brydde seg ikke om å stå opp, hele dagen lot han nye bilder og tanker komme og gå som de ville, sov litt innimellom og våknet igjen og visste absolutt ikke hvem han var. Det var en fredfull og meget spennende dag.

I kveldingen prøvde han å finne et eget navn til seg selv så han kunne stå opp. Tufsegubben? Onkelskronkel, Onkelsulliken? Bestefarsskroget? Mofh ...»

Onkelsulliken blir navnet han velger.

Mummifamilien som alle tenker på med glede, er ikke hjemme. Ett unntak er den introverte Snusmumrikken som klarer seg fint alene. Ikke helt til å bli klok på.  Mummitrollet, Lille My, Mummimamma og Mummipappa er fortsatt på reisen som det blir fortalt om i boken Mummipappa og havet. Ingenting er slik det bruker å være. De må ordne seg så godt det lar seg gjøre i det kalde og forlatte huset. Det er ikke alltid like enkelt med fem sterke personligheter med ulike behov og meninger. Og så lille Tofte da...

Litt vemodig. Både å ha lese boken og at det er den siste. Akkurat som høsten er. Sent i november var en fin avslutning. Her er gjengen samlet utenfor Mummihuset. Om Mummifamilien kommer tilbake? Det vil jeg ikke røpe...