12. okt. 2022

Biografi om Picasso: Mester og vandal av Arianna Stassinopoulos Huffington


 

«Kjensgjerninger har en egen autoritet. Men de alene er ikke nok til å bygge opp en biografi. De må veves sammen med en hel del overbevisninger, følelser og tanker som mer eller mindre ubevisst uttrykker forfatterens livssyn. Jeg har hele tiden lagt an på å være meg dette bevisst. Under skrivingen av Picassos historie har jeg latt meg lede av en notis jeg en gang fant stukket inn i en fransk bok. Jeg oversatte den og har hatt den stående i glass og ramme på mitt skrivebord. Jeg følte etter hvert at det var Picassos personlige instruks til meg: Det som det kommer an på, er at du skriver om en mann som om du malte ham. Jo mer av deg selv du legger i det, jo mer du klarer å forbli deg selv, desto nærmere kommer du sannheten. Forsøker du å være anonym — på grunn av hat eller respekt — gjør du det verste du kan gjøre, du prøver å forsvinne. Du må være til stede, vise mot; først da blir det interessant, først da skaper du noe.»

 

Jeg har i tidligere vedlegg skrevet om at jeg var på Picasso-museet da jeg var i Paris i sommer, og hvor overraskende fascinert jeg ble av kunstverkene jeg så. Nå har jeg lest en biografi om Pablo Picasso (1881- 1973) som ble utgitt i 1988: Picasso Mester og vandal av Arianna Stassinopoulos Huffington. Like overrasket som jeg var over hvor fascinert jeg ble av kunstverkene jeg så på museet, like overrasket ble jeg å lese biografien. Overrasket ble også forfatteren, fra forordet som starter slik:

 

 

«Overraskelse er et viktig særmerke ved Picassos kunst, og overraskelse var det jeg hyppigst følte mens jeg arbeidet med denne boken. Som så mange andre i min generasjon er jeg oppdratt til å betrakte Picasso som den mest fantastiske, den mest respektinngytende, den mest originale, den mest allsidige, den mest innflytelsesrike, den mest forføreriske og helt sikkert den mest forgudede kunstner i det 20. århundre. Etter en dag på den store retrospektive Picasso-utstillingen i Grand Palais i 1980 gikk jeg til fots gjennom gatene i Paris. Jeg var nødt til å bevege meg litt for å klare å suge inn den voldsomme kraftstrømmen som hadde veltet inn over meg fra de nesten tusen Picassoene som fantes på utstillingen: malerier, tegninger, skulpturer, trykk, keramikk. Legenden om Picasso som trollmann og tryllekunstner var til fulle bekreftet. Men dypt under all beundringen og min fysiske tretthet ulmet en følelse av uro.»

 

To år etter den retrospektive utstillingen begynte jeg arbeidet med boken. Etter fem år — med utallige overraskelser underveis — sto legendens Picasso for meg omtrent som drømmehelten i et kjempemessig narrespill, sammenlignet med den Picasso jeg i mellomtiden hadde lært å kjenne, og som jeg har forsøkt å gjenskape i boken. Jeg følte meg nesten som Henry James da han sto overfor «en hard og glansfull edelsten (  som funklet og skalv og smeltet hen. Det som i det ene øyeblikk så ut som bare overflate, ble i neste nå til bunnløst dyp». Mannen som i det ene øyeblikk var et enestående geni, ble i det neste en sadistisk manipulator. Det virket som om et liv ledet av brennende lidenskap for malerkunsten, for kvinner, for ideer, plutselig ble til historien om en mann som ikke kunne PICASSO elske, som bare var oppsatt på å forføre, uten tanke på kjærlighet, en mann som ikke engang var drevet av begjæret etter å eie, men hadde en tvangsmessig trang til å ødelegge. «Jeg tror jeg kommer til å dø uten å ha elsket,» sa han en gang. I realiteten var det denne kampen mellom skaperinstinkt og ødeleggelsesdrift som var den innerste kjernen i hans liv, og det er denne kampen som er hovedtemaet i min bok. Vitnesbyrdene om den skapende Picasso er mangfoldige og gloriøse. Hans frodige skaperkraft er legendarisk. Med sine bilder og sine vyer satte han sitt merke, ikke bare på kunstens verden, men på hele det 20. århundre. Men det som vitner om ødeleggeren Picasso, er preget av tragedie: selvmordet til hans annen kone og til sønnesønnen og Marie-Thérese Walter, som gjennom mange år var hans elskerinne, hans første kones psykiske forfall, de nervøse sammenbruddene til Dora Maar, den strålende kunstnerinnen som han levde sammen med i «Guernica»tiden. Alle figurerer de på den lange listen over ulykker blant dem som kom for nær det destruktive nedfallet fra hans personlighet. Under arbeidet kom jeg — til å begynne med motvillig — over en god del nye eksempler på ødeleggeren Picasso, under de hundrevis av intervjuer jeg selv eller mine medarbeidere hadde i Paris, Barcelona, Sør-Frankrike eller andre steder hvor vi fant mennesker som hadde kjent Picasso mens han levde, og som utilsiktet, eller fordi de ikke hadde latt seg forblinde av myten, avslørte fakta om geniets mørke sider.»

 

Biografien starter slik:

 

«Han var død da han ble født — det trodde de i hvert fall. Han pustet ikke, og det var ingen bevegelse å se hos det guttebarnet som Dofia Maria Picasso de Ruiz fødte natten til 25. oktober 1881. Etter forgjeves anstrengelser for å få liv i barnet, etterlot jordmoren til slutt den livløse kroppen på et bord for i stedet å ta seg av Dona Maria. Don José Ruiz, mannen til Dofia Maria, og de mange av familien som hadde møtt opp for å være til stede ved fødselen, ga opp barnet som dødfødt. Men ikke slik med Don Salvador, Josés yngre bror, som var en dyktig og myndig lege. Han lente seg over barnet og blåste røyk fra sigaren sin rett inn i dets nesebor. Der hvor jordmoren hadde spilt fallitt, klarte tobakksrøyken å få til en reaksjon. Den første mannlige arving i familien Ruiz, han som fikk navnet Pablo, gjorde sin entré i livet «med en grimase og et brøl av raseri».

 

Vi følger Picasso fra han ble født til han dør. Selv om Picasso manipulerte de fleste som han kom i kontakt med, er det kvinneshistoriene til Picasso som er gjorde størst inntrykk å lese om. Og det var mange av dem, og disse er bare noen:


Han hadde en sønn, Pablo, med Olga Khoklova som var gift med. Maya, som var tema for utstillingen da jeg var på museet i Paris, fikk han med Marie-Thérèse Walter. Han levde mange år sammen med Françoise Gilot, og de fikk to barn sammen: Claude og Paloma. På slutten av livet levde han sammen med Jacqueline Roque som han etter hvert giftet seg med. Forholdet han hadde med Françoise Gilot, og de fikk to barn sammen: Claude og Paloma, er viet stor plass i biografien. Det kan virke som om Françoise Gilot, som er en kjent kunstner, fortsatt lever.

 

Forordet om det svært spesielle mennesket Pablo Picasso avsluttes slik:

 

«Jo flere oppdagelser jeg gjorde om hans liv, og jo dypere jeg dukket ned i hans kunst, desto mer løp de to linjene sammen. «Det er ikke det en kunstner gjør som teller, men det han er,» sa Picasso. Men hans kunst var så helt igjennom selvbiografisk at det han gjorde, det var også ham. Hans livsskjebne overskred grensene for personlig lykke og ulykke. Å gjenskape den ble ikke bare et personlig, men også et intenst møte med en mann hvis levnetsløp spente over 91 år og var en fantastisk ferd full av skaperkraft og ødeleggelse.»

 

 

Fra bokomslaget - kjøpte den brukt gjennom Finn.no:


«Mange hevder at Pablo Picassos kunst er bilde på vårt århundre — søkende, utfordrende, brutalt og fullt av håp. Like motsetningsfylt var personen som skapte denne kunsten.

Hans sprudlende kreativitet ga ham en enestående suksess, men han hadde også et sinnelag og en livsstil som kunne være helt ødeleggende for hans omgivelser.

 

I denne stort anlagte biografien viser forfatteren oss mannen bak myten, mennesket bak maleriene, manipulatoren bak maskene. Det er et portrett ikke bare av Pablo Picasso, men også av hans tid, hans miljø og hans verden.

 

Picasso kunne være sine venners beste venn og deres verste fiende. Den fanatiske Francomotstanderen var en diktatorisk familiemann. Den styrtrike egoisten var et fremtredende medlem av kommunistpartiet. Den kvinneglade bohemen var smålig sjalu. Den utadvendte verdensborgeren huset samtidig et mørkt sinn.

 

Arianna Stassinopoulos Huffington gir oss en populær, omfattende, men også partisk beskrivelse av kunstneren. Boken har vakt stor oppsikt, er svært omdiskutert og er blitt en enorm suksess.»

1 kommentar:

  1. Oi så spennende å lese om ham, både de mørke sidene og de lyse. At han manipulerte folk - han høres skummel ut...

    SvarSlett