Det kommer en pike gående – tre erindringsbøker Inger Hagerup skrev i årene 1965 - 1968

  

«Og nå sier jeg ikke mer,» avslutter Inger Hagerup sin vandring med leseren gjennom barndoms— og ungdomsminner fram til opptakten til det livslange samlivet med filologen Anders Hagerup. Dette ekteskap som hun tidlig i ungdom— men forsverget at hun noen gang skulle inngå, etableres i én setning: «Åtte dager deretter var vi gift.» Vi er kommet fram til 1931. Etter 26 år stenger erindringsforfatteren Inger Hagerup døra for sitt liv og blir gåtefull: «Det er vi fremdeles,» sier hun med en sveip over resten av sitt voksne liv. For her overtok lyrikeren Inger Hagerup.»

Sitatet over er fra etterordet i boken utgitt av Bokklubben i 1985 og som inneholder Inger Hagerups erindringsbøker Det kommer en pike gående (1965), Hva skal du her nede (1966) og Ut og søke tjeneste (1968). Når jeg kjøpte boken, husker jeg ikke. Heller ikke når jeg leste den første gang. Det var etter at jeg leste boken Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup., en bok som ble utgitt i 2003. Etter det har Inger Hagerup hatt en egen plass i hjertet mitt. 

Det ble et fint gjensyn å lese erindringsbøkene om igjen. Det er lenge siden jeg har gapskrattet så mye. Samtidig som det er mye alvor som ligger mellom linjene. 

Inger Hagerup ble født i 1905. Hun døde i 1985. De første årene av livet bodde hun sammen med moren, faren og en yngre bror i Bergen. Kort tid etter at faren ble forfremmet i firmaet han jobbet og de kan flytte inn i en ny leilighet, så dør han.

«Fem år og noen måneder gammel ble jeg kjent med to helt nye ord, som rimte sørgelig godt på hverandre. Det var enke — innskrenke. Og dessuten noe annet som virket skremmende usikkert: Fremtiden. Mor interesserte seg foreløbig ikke for noen av delene, og første etappe i denne fremtiden var at hun ble sendt hjem til sin far i Nordfjord sammen med de to faderløse.

Bestefar er uten sammenligning det snilleste menneske jeg har møtt i mitt liv. Han var enkemann og bodde sammen med sin ugifte sønn og en «taus» som hushjelpene ble kalt dengang, på et lite gardsbruk i en utbygd. Sitt egentlige levebrød tjente han som snekker, vegg— og rosemaler og grav— steinsinskriptør. Vi hadde jo vært der et par somrer før også, men det hadde bare vært noen korte uker. Familien hadde bestemt at nå skulle vi bo der til Marie kom seg litt - jeg forstod at også min mor var syk, hun led av noe som het sorg.»

Inger oppsummerer det første året hos bestefar slik:

«Et underlig år som liksom svever løst i luften. Antagelig har min bror og jeg aldri hatt det så fritt i vår barndom, verken før eller senere, som denne sommeren. Mor var lam— met, hun ante nesten ikke at hun hadde to barn. I timevis streifet vi omkring overalt omkring bestefars hus, oppe i rabbene, nede i fjæra, over hele hagen, alt var levende, ja, den sommeren opplevde jeg med kropp og sinn at naturen virkelig hadde sjel — fra den minste nikkende tiriltunge til den store gråsteinen ved enden av hagen, den som på underlig vis minte meg om bestefar.»

Seg selv beskriver hun slik:

«Jeg var et radmagert barn med tynt hår, blant mer velnærte slektninger gikk jeg under navnet Blålusa. Jeg var uendelig masete, ufordragelig seig når det gjaldt å holde fast på et emne jeg først var begynt på. Jeg hadde en ustyrtelig trang til å blande meg opp i alt mulig, meddele meg, gjøre meg gjeldende. Men det nyttet bare ikke. Min elskelige bror som aldri stakk seg frem, fikk likevel alle blomstene. Slik var nå engang verden innrettet. Forøvrig var han min beste tilhører og en glimrende villig lekekamerat, det var aldri nei i hans munn, men så var han ikke mer enn tre år heller.»

Det idylliske oppholdet tok slutt for «enken og de faderløse»;

«Utpå vårparten ble det forventet at mors sorg hadde gitt seg litt, så hun kunne ta seg sammen og begynne å tenke på denne fremtiden alle snakket om. Mine to driftige morbrødre var i full sving med å legge planer for henne om hvordan hun på beste måte kunne tjene sitt brød, nå forsørgeren var falt fra. Mor kunne lage god mat, dessuten hadde hun jo den nye leiligheten, som hun ikke hadde sagt fra seg. Den var altfor dyr i hennes stilling, men kanskje kunne den bli en inntektskilde. Stuen kunne jo leies ut. Endeløse diskusjoner, prek og snakk. Mine onkler gikk fram og tilbake, ropte i munnen på hverandre, var uenige om ditt eller datt. De sterke sikre stemmene slo mot hverandre i luften: Slik og slik og slik og slik! — Nei, langtifra! Slik og slik og slik og slik! Mors stemme ble helt borte mellom all denne sterke lyd, dessuten var hun alltid enig med siste ærede taler. Men én ting ble slått fast. Denne fremtiden — hva det nå måtte være — lå i Bergen.»

Vi følger Inger på sin vei i livet der bosted og hva Marie skulle jobbe med ble bestemt av velmenende slektninger. Det er mye et følsomt og trassig barn måtte bite i seg. Følsomheten og trassen en kan kjenne igjen i diktene til Inger Hagerup. Den lille kjernefamilien var med i en storfamilie. Ser en på tiden hun levde i og det at faren forsørgeren døde tidlig, var Inger et privilegert barn. Inger skal oppleve at en tante som det ikke er knyttet så mange gode minner til, skal være den som trekker i trådene for at Inger kan begynne på middelskole og gymnas. Men ingen kan ta fra henne den sårheten hun opplevde i barndommen av å være en av de to «faderløse» i familien. Som var med å forme henne som menneske.

Klaus Hagerup skriver bl a dette i boken Alt er så nær meg om mormoren Marie og Ingers forhold til moren som bodde hjemme hos dem. Han (Helge) var broren til Klaus:

«En gang kom han ut på kjøkkenet mens mormor satt og leste i en bok. Å lese var omtrent det mest unyttige hun kunne tenke seg, og særlig imponert var hun vel heller ikke av dem som skrev alle disse bøkene. Det kom endel av dem på besøk hjem til oss, og de kom med et sus av banning, røyking, klining, krangling og fyll. Mormor var meget tålmodig, og sa ikke stort, men det må ha stormet i henne.

Da Helge kom ut på kjøkkenet var hun som et lyn med boka under forkleet. Hun gikk alltid med forkle over kjolen. Bestandig klar til å gjøre sin plikt Hun visste det var for seint. Helge hadde sett boka. Hun tok den fram og la den på bordet. Det var De dødes tjern av André Bjerke. Mormor rødmet og slapp ut en bølge fra sitt eget hemmelige tjern: «Den er jo så fryktelig spennende!»

For mormor var det en forferdelig, men kanskje også vidunderlig tilståelse.

På Slagnes hadde hun fått tak på en strikkemaskin og arbeidet med den når hun ikke stivet hvitetøy for bygda. Hun hadde en seighet i seg som sikkert ikke ble mindre av at så mye av livet hennes var lagt i hendene på brødrene. Hun skulle gjøre opp for seg. Hun skulle være nyttig. Det lå en trass dypt inne i Marie Halsør. Hun lot seg lede, men aldri drive. Hun mistet aldri selvrespekten.

For mor må det ha sett annerledes ut. Mormor var alt det mor ikke ville være, hun gjorde alt det mor aldri gjøre.

Inger kom til Slagnes fra Askvold, men hun kom ikke fra kafeen i kjelleren. Hun kom fra bøkene i etasjen over, og hun flyttet såvisst ikke til stivetøy og strikkemaskin. Hun var en tiårig jente som langsomt begynte å oppdage seg selv, og på Slagnes begynte hun for alvor å skape seg den drømmen som skulle forfølge henne livet ut: Bort, bort!

Samtidig var mormors tilværelse der hele tida, som en anklage som for alt jeg vet, ikke engang var stum, og Inger begynte å utvikle den trassen og den dårlige samvittigheten som seinere skulle komme til uttrykk som dype motsetninger i diktene hennes.»

Enken og de faderløse;