«Jeg har ikke noe behov for å
fortelle dette, men jeg gjør det likevel, og jeg gjør det nå, slik at det er
overstått. Kanskje jeg angrer senere, men da er det for sent. Det jeg skal
fortelle om, ligger mange år tilbake; når jeg teller, kommer jeg til at det er
nesten førti år siden. Likevel tenker jeg på disse tingene nesten hver dag, og
mer og mer etter hvert som jeg blir eldre. Kanskje jeg har en slags tro på at
hvis jeg forteller, vil det løse seg opp og forsvinne, enda jeg selvsagt vet at
det ikke kommer til å skje. Men jeg håper likevel, at det vil slutte å avtegne
seg foran meg som en transparent film, som tegnefilmene vi først så forlengs og
deretter baklengs i bursdagsselskapene da jeg var liten, og baklengs var ekstra
morsomt, for da skjedde det ting som ikke skulle kunne skje, og slik er det i
min fortelling også. Det er kanskje derfor jeg forteller den, for å finne ut
hvordan det kunne skje. Det koker ned til det spørsmålet. Hvordan kunne dette
skje.»
Jeg nevnte krim-bøkene til Eva Fretheim til en bekjent. Han
fortalte at han hadde lest boken jeg nå har lest: Papirdukkene og som
sitatet over er fra. Han hadde ikke lest
Dronningland og Fuglekongen som jeg har gjort. Han synes ikke boken var en psykologisk triller
slik en anmelder er sitert på bokomslaget.
Selv om jeg synes det var spennende å lese bøkene, vil heller
ikke jeg kategorisere handlingen som en triller. Men jeg slukte Papirdukkene.
Kan ikke huske å ha lest en bok så raskt på lenge. Samtalen fikk meg til å
tenke på noe av det Kari Spjeldnæs skriver om tema i boken Lesekrise:
«To personer med felles bakgrunn
som leser samme tekst samtidig, vil dermed ha ulike fortellinger om det de har
lest. Tolkningen blir personlig. Den må jo bli det når det å skape mening av en
tekst alltid handler om å kombinere den nye informasjonen som teksten gir, med
noe vi allerede vet fra før. Nøkkelen til forskjellene ligger selvsagt ikke i
teksten, den er den samme, enten det er du eller jeg eller en annen som leser
den. Den er også maken når den leses for andre eller sjette eller sjuende gang
av samme leser. Variabelen ligger alltid hos leseren i leserens tid. Hva
leseren har opplevd, er engasjert i og får assosiasjoner til underveis, er
avgjørende for hvordan lesingen fester seg og hva leseren tar med seg i minnet
etterpå. Også den lesingen som finner sted når vi blar om til første side, like
etter at boken er lest ut første gang, blir en annen. Personen som har lest
teksten to ganger, er ikke den samme som etter første gangs lesing. Nye
koblinger vil oppstå. Leseren vet allerede en del, og en ny gjennomgang legger
til nye lag av innsikt.»
Papirdukkene ble utgitt i 2025. Fortsatt følger vi politietterforsker
Vigdis Malstrøm og kollegaene. I denne boken blir det knuter på tråden mellom
Vigdis og kollega Naima. Dette eskalerer når det tar tid å oppklare forbrytelsen.
Vi blir bedre kjent med Malstrøms dårlige sider i Papirdukkene.
Neste og siste bok Fretheim sålangt har skrevet i serien, er
Kråketronen. Køen for å låne boken er lang. Men den er verdt å vente på.
Jeg liker troverdig krim. Jeg synes ingen, verken politi eller mistenkte,
er såkalte drittsekker. Alle har gode og dårlige sider. Like mye som det er interessant i å vite hvem som har begått forbrytelsen, er å vite hvorfor.
Jeg liker å legge puslespill. Siste bit i puslespillet i Papirdukkene blir
ikke lagt før på de siste sidene i boken.
Forlagets omtale av romanen:
«For få år siden flyttet Alva Olsen tilbake til hjembygda. Nå blir hun funnet brutalt drept i det lille atelieret i låven hun har leid for en slikk og ingenting.
Dermed blir fortiden – en halvt glemt 1980-talls ungdomstid – blåst liv i. Og det viser seg å være en fortid som har satt dype spor i flere av innbyggerne i den lille bygda.
Når politietterforsker Vigdis Malmstrøm blir satt på saken, finner hun flere spørsmål enn svar. Men ett spørsmål blir stående: Hvem er jenta på maleriet Alva jobbet med helt fram til sin død, hun med det nesten helt utviskede ansiktet? Og hva er det hun skjuler?
Vi har alle en historie som
har vært avgjørende for hvem vi er blitt. Papirdukkene er en intenst spennende
roman om en slik historie. Det er også en sylskarp psykologisk utforskning av
skam, anger og hevn; og et svik så stort at det ikke er til å leve med.»


Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar