Diktsamling: En annen sol av Kolbein Falkeid

Anita med bloggen artemisiasverden  har invitert til en Dikt-lesesirkel. I januar er tema her: Les en ulest diktsamling fra bokhylla mi.

I helga leste jeg to avisartikler om boken til den danske forfatteren Naja Maria Aidt. Hennes bok Har døden taget noe fra dig så giv det tilbake er utgitt på norsk. En bok som handler om tapet av sønnen.  Etter å ha spist hallusinerende sopp sammen med en venn, hoppet han naken ut av vinduet i fjerde etasje. Han var 25 år. «Mot døden har du ingenting å stille opp» sier hun i et intervju med A-magasinet.

I en anmeldelse av boken hennes i Aftenposten lørdag 22 januar, er diktsamlingen til Kolbein Falkeid En annen sol (1989) omtalt. Jeg har Samlede Dikt (2003) av Kolbein Falkeid i bokhylla mi. Diktsamlingen En annen sol finnes i Samlede dikt. Ulest. 

Fra omtalen i Aftenposten  på lørdag:

«Kolbein Falkeid laget denne boken som et minnesmerke for datteren, som tok sitt eget liv da hun var 25 år. En annen sol er blant de mest solgte diktsamlingene i moderne norsk litteratur. Særlig inntrykk gjør disse linjene fra diktet Et rom står avlåst...»

Etter å ha lest den sterke historien til Naja Maria Aidt i intervjuet med A-magasinet, gjorde diktsamlingen inntrykk å lese. Datteren til Kolbein Falkeid døde i 1988, året før diktsamlingen ble utgitt. Jeg skal gi noen smakebiter fra samlingen.

Siste verset av Hvem er du?:

«Hvem er du? Jeg leter

i det siste bildet av ansiktet ditt,

ser blikket bøyd under en altfor tung bør.

Livet mitt skulle jeg gitt for å vite hva du visste,

er sorgfull fordi jeg ingenting vet.

Og kan ikke svare. «

Et vers fra diktet En annen sol:

Stille rundt båten, stille

som stjerner når jorda er avskrudd og menneskers ord,

famlende tanker og drømmer er glemt.

Jeg legger årene i hver sin tollegang,

senker og løfter dem. Lytter.

Det vesle plasket av dråper i havet

sementerer stillheten. Sakte mot en annen sol,

dreier jeg båten i tåka: Livets

tette ingenting. Og ror,

ror.

Diktsamlingen speiler den store sorgen til dikteren. Ikke minst diktet  Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.

Et rom står avlåst i kroppen min.

Alle tingene dine fins der og avtrykkene

av det korte livet ditt, flyktige

som skygger på snøen i måneskinnet.

Nøkkelen har jeg og går inn

med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt

og taler uten ord med tomheten,

en kronisk lytter.

Jeg lengter etter deg

også fordi du var likest meg. Uten deg

går jeg alene med vranglynnet mitt.

Alt som var fint i meg og nå falmer

bar du som en tidlig sommerdag, et flott

langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine

langt vest i deg kunne hope seg opp.

Av og til

kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd

og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest

hang dagene våre som enige

søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.

Hverken vær eller dager løper mer.

Og tomheten svarer aldri.»