De sørgende (Styckerskan från Lilla Burma) av Håkan Nesser - en flott avslutning av krim-serien om Barbarotti

«Til tross for enkelte fine språklige partier og sterke skildringer av sorg står ikke kriminalhistorien i « De sørgende» helt til troende. «

Det skriver Ola A. Hegdal i sin anmeldelse i DN 23. mars 2013 om romanen jeg har lest og som er skrevet av den svenske forfatteren Håkan Nesser. Den femte og siste i krimserien om detektiven Barbarotti. 389 sider, utgitt i 2012 og på norsk i 2013. Eksemplaret jeg har lest er lånt av biblioteket.

Jeg synes det er feil å si at jeg er uenig med noen om en bok. Å lese en bok er en personlig greie. Dessuten er Hegdal bokanmelder og har et annet grunnlag enn det jeg har for å bedømme en bok. Kanskje anmelderen var ute av humør som jeg var i desember 2013 da jeg leste den fjerde i serien, og ikke helt fant tonen med De ensomme... For anmelderen er nok minst like begeistret som jeg er for forfatteren – dette skriver han:

«Håkan Nesser har en anselig tilhengerskare i Norge. Ikke uten grunn, for på sitt beste er han en av de mest litterære og språkbevisste av krimforfatterne. Han har en var, impresjonistisk stil, med nesten hamsunske monologer. Typisk for Nesser er tvilen, spørsmålene, nyanseringene, i en stil som til tider kan grense til ren manér, men som utvilsomt viser personligheten til Barbarotti, en både skeptisk, undrende og drømmende detektiv.»

Åhhhh - det er så fint at noen skriver pent om en forfatter som skriver bøker som jeg liker så godt. For meg var denne romanen minst like god som de fire øvrige i serien. Jeg ble varm i hjertet av å lese den. Rett og slett. Men jeg er glad det er den siste. Jeg har ingen sans for at serier skal gå i det uendelige, verken hva angår bøker eller film. Det var stil over avslutningen. Barbarotti lever videre selv om ikke jeg som leser får følge han videre.

Men den som ikke overlever er kona, hans elskede Marianne. Barbarotti finner henne død i senga – aurisme – et blodkar i hjernen sprakk. Før Barbarotti  kommer tilbake på jobb er Eva Bacmann inne hos sjefen Asunander som driver og pakker – han har to måneder igjen før han slutter

 «Men nå var det ikke min avreise herfra vi skulle diskutere.» Han kremtet og gravde i papirbunken på skrivebordet. «Det var Barbarotti. Hvordan i helvete står det egentlig til med ham? Er det noen forbedring å snakke om?»

   Eva Backman sukket og lurte på hva hun skulle svare.

Forbedring? Hun studerte Asunanders tunge ansikt i noen sekunder. Fantes det en forståelse bak rynkene og elefanthuden? Fantes det et fnugg av varme og menneskelighet, eller hadde årene og leden og ensomheten slipt bort de siste restene av empati?

   Vanskelig å si.

Det hadde gått tre uker siden Marianne døde, drøyt en uke siden begravelsen. Hun hadde snakket med Barbarotti stort sett hver dag. Som oftest to eller tre ganger. Forsøkt å snakke med ham. Senest nå i morges. Hun visste ikke om ordet «forbedring» hadde noen som helst relevans i sammenhengen. Hun hadde i hvert fall ikke kunnet oppdage noen, men hva som skjulte seg under Barbarottis robotaktige ytre, hadde hun overhodet ingen anelse om.

   Som mørkt vann under den islagte overflaten på et skogstjern; hun hadde tenkt den tanken senest nå i morges, og det var sannsynligvis ikke noe dårlig bilde på situasjonen. «Han kommer i ettermiddag.»

   «Ja, jeg vet det,» sa Asunander. «Spørsmålet er altså hva vi kan bruke ham til.»

   «Bruke?»

   «Ikke driv med ordkløyveri. Du skjønner hva jeg mener.»

Barbarotti får en fem år gammel uløst sak, cold case, å jobbe med. Det kan virke som om Arnold Morinder-saken er ment som arbeidstrening for Barbarotti.

«Det var i august 2007. Knapt fem år siden, akkurat som Asunander hadde påpekt. Arnold Morinder, fireogfemti år gammel og ansatt hos Buttros El i Kymlinge, hadde forsvunnet fra hytta si ute ved nordbredden av Kymmen. Han hadde satt seg på mopeden for å kjøre inn til Statoil-stasjonen i Kerranshede og kjøpe en ettermiddagsavis. Tre døgn senere hadde han fremdeles ikke kommet tilbake, og samboeren hans, en viss Ellen Bjarnebo, hadde ringt politiet. Kriminalbetjent Sorgsen og overkonstabel Wennergren-Olofsson hadde dradd ut og snakket med henne. Mistanker om at det var blitt begått en forbrytelse hadde dukket opp temmelig omgående.

   Ikke fordi det var særlig mange indisier som hadde pekt i den retningen - ikke innledningsvis, og egentlig ikke senere heller - men fordi Ellen Bjarnebo var den hun var.

Parteringsmordersken fra Lilla Burma.»

Ellen Bjarnebo fikk tilnavnet etter at hun hadde tilstått å ha drept og partert ektefellen Harry Helgesson. Etter å ha sonet elleve år for ugjerningen flyttet hun sammen med Arnold Morinder. Atten år etter drapet på Harry forsvinner Arnold og han er fortsatt ikke funnet.

Vi følger Barbarotti under etterforskningen. Vi får også lese Ellen Bjarnebos historie om livet på Lille Burma samme med Harry som terroriserer henne og den tolv år gamle sønnen de har sammen, Billy, som ikke snakker. Tydelig skadet etter det han opplever. Det er en dyster historie og i stor kontrast med det livet Barbarotti lever.

Kanskje det nettopp er pga det dystre livet på Lille Burma at det å lese om Barbarotti blir hjertevarmt. Selv om det er trist å lese hvor mye han strever med livet sitt etter å ha mistet Marianne. Det er ikke bare Arnold Morinder-saken han har lyst til å gi opp. For aller helst ønsker han å gi opp livet og gå over til den « andre siden» der Marianne og Vår Herre befinner seg. Men heldigvis har han både barna, Vår Herre og Eva Backmann, men ikke minst et brev fra Marianne, til å hjelpe seg til å holde ut når sorgen lammer han.

Snipp snapp snute og så var eventyret med Barbarotti ute...