Hva skjedde med Esme Lennox? ( The Vanishing Act of Esme Lennox) av Maggie O’Farrell

Jeg sitter her og tenker på at kanskje flere ville ha lest romanen Hva skjedde med Esme Lennox? om forfatteren hadde valgt en annen form. Hun kunne valgt populærlitteratur-formen.Delt opp nåtid og fortid i egne kapitler med en deltaljert beskrivelse av Esmes historie. Men heldigvis har ikke den irske forfatteren Maggie O’Farrell valgt den formen. Det viser, slik jeg ser det, at forfatteren vil noe mer enn å skrive en historie. Forfatteren utfordrer meg som leser og det liker jeg. Hun skifter hele tiden mellom nåtid og fortid som gjør at jeg opplevde at jeg kom veldig tett på historien om Esme Lennox, og at romanen ble ekstra sterk å lese.

Kilde for foto: telegraph.co.uk

Hva skjedde med Esme Lennox? er den første romanen skrevet av Maggie O’Farrell (f. 1972)som ble utgitt på norsk. Romanen på 238 sider ble utgitt i 2006 og på norsk første gang i 2007. Utgaven jeg har lest har jeg kjøpt nå i høst, og ble utgitt av Bokklubben i 2013. Det er den første boken jeg har lest skrevet av Maggie O’Farrell. 

Romanen kunne like gjerne hatt tittelen «Sviket mot Esme Lennox» eller «Hvem sviktet Esme Lennox?» og svaret på det er: Alle sviktet Esme Lennox; moren, faren, søsteren Kitty, bestemoren, samfunnet.. Med et unntak: slektningen Iris Lochardt. Og det var etter at Esme hadde vært innesperret på asyl i over 60 år.

Iris bor i Edinburg. Hun bor alene og har en elsker: Luke som er gift. Den eneste slektningen utenom moren som bor i Australia, er farmoren Kitty som bor på aldershjem og har Alzheimer sykdom. I tillegg finnes stebroren Alex som hun har god kontakt med.

En dag ringer telefonen: «Jeg ringer angående Euphemia Lennox». «Jeg vet ikke hvem du snakker om», sier Iris og samtalen avsluttes like etter. Ikke lenge etterpå får hun en ny henvendelse angående Euphemia Lennox. Mannen i telefonen sier at Iris er Euphemias nærmeste pårørende og er hennes verge. Det er bestemoren Kitty som har opplyst det til den som ringer. Han kan fortelle at han ringer fra Cauldstone, et psykiatrisk behandlingshjem. 

Iris reiser til Cauldstone for å få vite mer. Der får hun opplyst at Euphemia (Esme) Lennox er den for henne helt ukjente søsteren til bestemoren Kitty. Grandtanten Esme har bodd på institusjonen i over seksti år. Nå skal hjemmet rives, tomten selges og pasientene skal plasseres andre steder. Han sier at Esme er helt harmløs, og at Iris kan ta henne med seg hjem.

Iris nekter først å ta Esme med seg, men vender tilbake for å hente henne. Avtalen er at Esme skal bo på et hospits. Men slik blir det ikke. Når Esme skal forlate Cauldstone tar hun med seg en kasse. Men blir fortvilt når hun ikke finner et grønt tøystykke i kassen.  Når jeg som leser i slutten av boken forstår sammenhengen er det hjerteskjærende å tenke tilbake på den scenen.

Innimellom fortellingen i nåtid er det tilbakeblikk på Esmes liv. Fra en oppvekst i India der hun på en veldig dramatisk måte opplever å miste lillebroren Hugo, som hun elsket, i tyfus:

«Esme tenker på det vonde. Det vanskelige. Det er noe hun sjelden gjør. Men iblant kommer det over henne, og dette er en av de dagene da hun synes hun ser Hugo. I øyekroken krabber en liten skikkelse gjennom skyggen bak en dør, i halvmørket under sengen. Eller hun hører stemmen hans i lyden av stolben som skraper over gulvet. Det er aldri godt å vite hvordan han velger å komme til henne.»

Hugos død er en ubearbeidet sorg for Esme som ingen ser ut til å forstå er med på å gjøre til at hun ofte forsvinner i sin egen verden. Det er kun morens sorg som skal tas hensyn til – ingen ser ut til å forstå at Esme også sørger.

Etterhvert flytter familien til Edinburgh for å bo i huset til bestemoren. Der skal Kitty og Esme gjøres klar for ekteskapet. Noe Esme ikke ønsker og protesterer mot.  Esme vil ikke tilpasse seg datidens snill pike-krav og utfordrer foreldrene. Hun blir av og til offer for farens raseri. Men hun utfordrer også mennesker utenfor familien, og det gjør at hun anses som en «raring». Esme er intelligent og elsker å lese. Hennes ønske om å fortsette på skolen blir ikke hørt. Hun får ikke lov til å lese - hun skal sitte sammen med søsteren og sy på brudeutstyr. 

På et ball har hun en opplevelse som hun reagerer voldsomt på, og som igjen resulterer at hun brått og brutalt legges inn på Cauldstone.

På Dagbladet.no finner jeg Cathrine Krøger har skrevet at romanen er «Hjerteskjærende om fortidas sterke kvinner som endte på asyl»:og skriver bl a:

«Det kan være fristende for min generasjons kvinner å harselere lett over gamle feminister og kvinnekamp. Da er romanen om Esme Lennox en god påminner om hvor takknemlige vi burde være. Det er ikke engang 100 år siden kvinner kunne ende på asyl for å vise den frihetstrangen vi i dag tar som en selvfølge. Ja, som regnes som en styrke. Ethvert opprør kunne stoppes av en rasende far eller ektemann. Samt en underskrift fra en lege som villig satt diagnosen hysteri eller såkalt dementia praecox; schizofreni.»

Jeg har allerede bestilt romanen  Hånden som først holdt min utgitt på norsk i 2012 – jeg krysser fingrene for at jeg liker den like godt.