Marmor av Toril Brekke - god start, men så mistet jeg "kjemien" med romanen

«De var fire italienere som kom til Kristiania en gang mot slutten av det nittende hundreåret. De fire var en mester med tre sønner. De hadde arbeidet seg nordover gjennom Europa, den siste tiden hadde de reist søyler i Gøteborg. Så var det en fin norsk herre som hadde vært der og sett dem og som ville ha makne. Derfor satte de fire karene seg på et tog. Med seg hadde de store hjemmegjorte konter med arbeidstøy og noen finplagg til kirkebruk, med redskaper og krukker med knust stein og knytter med knokler av hare. De reiste gjennom Båhuslen og Smålenene i dette som var to land og samtidig ett, og toget fraktet folk og fe. Vel framme i Kristiania ble de hentet av en kusk med hest og vogn. Så hadde de arbeidet for den fine norske herren en tid, og deretter for en ny.»

Det italienerne arbeider med og som er med deres håndverk, er kunstig marmor: gips med maling utenpå. Håndverkerne fra Italia som kommer til Kristiania, er utgangspunktet for fortellingen som jeg har lest i slektsromanen Marmor på 413 sider skrevet av Toril Brekke. Romanen ble utgitt i september 2014, og eksemplaret jeg har lest har jeg fått av forlaget Aschehoug. Takk til forlaget for lesereksemplar.  Her er link til forlagets beskrivelse av romanen

Bildet av forfatteren fant jeg her hos forlaget og der står det blant annet:

«Toril Brekke (født 1949) debuterte som forfatter i 1976, og har siden skrevet en rekke romaner, ungdomsbøker og noveller. Med romanen "Granitt" (1994) vant hun et stort publikum både i Norge og i utlandet.»

Jeg har tidligere lest romanen Brostein (2003) skrevet av forfatteren, en bok som jeg kjøpte gjennom Bokklubben. Før jeg takket ja til romanen, så jeg dette innslaget på NRK.no der NRK Bokprogrammet er med forfatteren på researchtur til Italia i 2013. Anbefales dersom du har tenkt å lese den.

Handlingen foregår i Oslo. Den starter i nåtid der Carla er i bestemoren Gudnys begravelse i Paulus kirke. Da Carla var i tenårene sa Gudny til Carla:

«Ikke få barn! - Vi må stoppe disse gærne italienske genene i slekta!»

Carla tenker tilbake på det Gudny har fortalt henne om sin egen historie og det Carla selv opplevde i oppveksten: en familie med flere familiemedlemmer som har vært utenfor «mainstream». Særlig har dette fått betydning for den oppvoksende slekt fordi det er mødrene som mest har påvirket avkommet negativt. Spørsmålet for meg som leser er om dette har sin årsak i gener fra italienerne. Eller er det gener fra andre deler av slekten/andre årsaker.

Romanen startet bra for meg. Jeg har lest Karsten Alnæs serie Historien om Norge og der fikk jeg et godt innblikk hvor lite et barn var verdt på begynnelsen på 1900-tallet i Norge. Historien om femårige Gudny Mikaelsen født i 1926 som bor sammen med en alkoholisert far og morfar, en mor som ikke tar datteren i forsvar mot en brutal far, og med ansvar for tre mindreårige søsken imens foreldrene var på arbeid, gjorde vondt å lese. Troverdig fortalt. Etter at farens øyensten, Karl Jørgen, faller ut av vinduet dør av skadene, blir Gudny holdt til ansvar, og faren banker henne opp. Det blir ikke siste gang han utøver vold mot henne.

Lyspunktet i en traurig tilværelse for Gudny er når nabogutten, Waldemar, viser henne en annen verden, ikke minst søyleshuset, et hus med innvendige søyler av marmor. Etter at Gudny begynner på skolen i 1933 blir hun kjent med Barbara som bor i søylehuset samme med familien som bl a består av bestefaren, italienske Foro.  Hun får komme hjem til Barbara og møter en verden der hun til tross for sin ulikhet med Barbara sosialt, blir møtt som et menneske.

«Det var først den tredje gangen hun våget seg inn på badeværelset. I søylehuset hadde de fått innlagt vann og klosett i hver eneste leilighet. Hos Barbara hadde de dessuten badekar med løveføtter. Gudny hadde aldri sett et badekar før; hjemme vasket de seg over et vaskevannsfat på kjøkkenet. Hun hadde heller aldri hørt om med vannklosett hjemme. I en gård litt nedenfor hadde de klaskedo; faren hennes hadde skrytt av at han hadde prøvd det, at han hadde sittet i tredje og hørt klasket når det havnet nederst. Han hadde tilmed kjent luftdraget bak skinkene da noe hadde kommet dalende fra etasjen over, men intet var kommet nær ham, så sinnrikt som systemet var.»

Gudny kan ikke på samme måte invitere Barbara hjem til seg. Fattigdommen er en ting, men den brutale faren er det som begrenser livet til Gudny. Men Gudny kan etterhvert forlate hjemmet og vi følger henne videre i livet. Gudny gifter seg etter 2. verdenskrig med Barbaras bror og flytter selv inn i søylehuset.

Jeg liker å lese historiske bøker, både fakta og bøker med blanding av fakta og fiksjon. Men på et eller annet tidspunkt mister jeg kontakten med karakterene i Marmor. De blir fjerne for meg. Jeg begynte å kjede meg. Det har ikke med at forfatteren flytter oss ut og inn av ulike tidsrom og det er mange personer i fortellingen. Men jeg liker bøker der forfattere gir meg rom til å dikte med. Det gjorde ikke denne romanen. Det er som om forfatteren holder meg på avstand – personene blir for fjerne. Jeg har grublet og grublet over årsaken til den manglende kjemien som etterhvert oppstår med boken, og det er det jeg pr nå kan se mangler for meg.

Men lesere er ulike. Min vurdering av romanen er leseopplevelsen  der og da. Ikke som litteraturkritikker. Men jeg har den erfaringen at jeg ser at romanen holder god teknisk kvalitet. Allikevel, jeg vil så gjerne lese bøker der jeg sier yes, yes, yes! etterpå, mengder som jeg vil sitere – denne gangen gikk det ikke. Så enkelt er det bare. Den som er mest lei for det er jeg som har brukt mange timer på å lese romanen. 400 sider når det begynner å gå trått - det er ingen ønskesituasjon for en leser. 

Uansett; forfatteren har lagt ned stort arbeid med å fortelle denne historien i romans form i grenselandet mellom fakta og fiksjon.  Det som jeg undrer meg litt over at hun ikke velger å ta oss med til Italia. Det kan virke som om hun har valgt dette bort. Synd synes jeg etter å ha sett NRK-programmet. 

Min leseopplevelse er ingen fasit for andre lesere. Les den og gjør deg opp din egen mening. Det er det som er så fint med bøker – det er rom for mange meninger, og en god bok skal engasjere i ulike retninger.

Anmeldere så langt har likt den og du kan lese mer om det her:

Marta Nordheim: Slektsforbanning-  Marmorsøylene som denne slektskrøniken byggjer seg opp rundt, er strengt tatt gips med måling utanpå. Ikkje alt er som det ser ut til å vere blant dei som lever av og mellom søylene, heller. Slik held «Marmor» på lesaren heile vegen.

May Grete Lerum: Toril Brekkes nye roman «Marmor» er en vidtfamnende og intrikat slektsroman.